Perché Sanremo é Sanremo, som de sier på sangfestivalen.

Forige torsdag gikk ferden til kysten, rettere sagt til Sanremo. Jeg kjente ikke selve byen fra før bortsett fra en svipptur for over tredve år siden.
Mye kan jo skje i løpet av tredve år derfor tenkte jeg at det var riktig å gi byen en ny sjanse selv om jeg ikke hadde så store forventninger. Noen ganger har det seg sånn at man blir gledelig overrasket når man ikke har så store forventninger og dessverre det motsatte om man har altfor store forventninger. 

Førsteinntrykket var positivt. Sanremo er en by hvor italienerene bor og lever og ikke som så mange av de andre stedene som ligger langs kysten som for det meste er for turister.
Noen av de små byene langs kysten er koselige mens andre er for det meste triste boligblokker og hoteller.
De små gamle borgene ble vanligvis bygget lenger opp i åskanten for å beskytte seg for fienden som gjerne kom sjøveien eller over fjellet. På den måten hadde de bedre utsikt og mere kontroll. Det er også derfor det er disse trange smugene.

De fleste av italienere kjenner Sanremo for den årlige musikkfestivalen, for casinó og dyrking av blomster. Det er et mikroklima her og perfekt for dyrking av blomster og du kan se de mange drivhusene i åskantene.

Denne gangen trodde at jeg hadde forberedt meg godt siden Nadia og jeg hadde fått mye informasjon på stedet hvor vi hadde overnattet. Vi hadde lagt opp en slags «slagplan» og rute om hvor vi skulle innom, hva vi skulle kjøpe og hvor.

Det startet med at vi kjørte innom en kolonial på veien inn til sentrum hvor vi var blitt fortalt at de solgte områdets beste Sardenaria. Sardenaria er en slags høy focaccia/pizza som er dekket med tomater, oregano, sardiner eller ansjoser og de berømte olivene som heter Taggiasche. ( Den røde i bakgrunnen )

Det er alltid koselig å stikke innom disse gamle kolonialene hvor de selger alt du trenger pluss litt til og hvor lokalbefolkningen møtes for en prat. Glade og fornøyde satte vi oss i bilen med et par pakkenellikkene og fortsatte strake veien inn til sentrum for å finne en parkeringsplass.
Det er enkelt å parkere i Sanremo siden det finnes et digert parkeringshus, selv om vi tok feil og endte i et parkeringshus under et supermarked!

Det var kjølig i luften, derfor hadde jeg tatt på meg alt det jeg hadde hatt med meg og resultatet var som et fyrverkeri av farger. Med rosa sebrabukse under en rødspettet kjole og en blå og hvitrutete jakke på toppen gjorde det umulig å late som om jeg var italiensk.

Italienere kler seg ikke sånn og heldigvis var ikke Maurizio med siden han hadde himla med øya over min «dresscode»

Vi ruslet rundt i byen og kjøpte med oss forskjellige matvarer og småretter som vi skulle ha med oss hjem til Torino til våre respektive ektefeller ( er det ikke sånn det heter selv om det klinger stift ut i mine ører?) Vi var blitt tipset om at dette var det riktige stedet for fylte ovnsbakte grønnsaker, grønnsakspaier og andre tradisjonelle retter.

Jeg ble stående å måpe da jeg fikk øye på Teatro Ariston hvor Italias største og «viktigste» musikkfestival blir holdt.
På tv ser man et digert og flott teater hvor det plass til rundt 2000 mennesker.
Hvem i allverden hadde trodd at det var en liten litt snuskete inngang som hadde sett sine bedre dager der den lå inneklemt mellom to andre bygninger?

Mens om du snur deg litt til høyre vil du se en fantastisk vakker bygning.

Som du kanskje vet så er mat en stor del av jobben min og interesse, derfor endte vi selvsagt på matmarkede hvor vi var blitt fortalt at vi også kunne få kjøpt Heksenes brød.
Dette brødet blir bakt i Triora som blir kalt for heksenes by….derfra navnet heksenes brød.

Plutselig fikk jeg også øye på en frukt som heter giuggiole, både smaken og konsistensen mindte meg litt om dadler selv om de fleste sier at det minner om epler. Nå vet ikke jeg hva slags epler de da tenker på siden jeg foretrekker at epler er spenstige, knasende og litt syrlige. Det som er litt artig er at det er et italiensk ordtak som man sier om man er virkelig lykkelig og nesten i ekstase av glede.
‘Andare in brodo di giuggiole’

Vi «forvillet» oss i de mange små smugene for å få et godt inntrykk av byen.

Og selvsagt ble det tid for en kopp kaffe og et stykke focaccia. Dette var ikke en hvilken som helst focaccia men en focaccia med epler.

Bakeriet heter Pastamadre om du skulle få lyst på en bit.

Jeg synes at den smakte så godt at jeg nå har prøvebakt og prøvesmakt min egen versjon hjemme. Det er en focaccia med epler som ikke er så søt og den inneholder hverken melkeprodukter eller egg. Om du er litt tålmodig så kommer oppskriften her på bloggen om noen dager…så følg med.

Om det hadde vært litt senere på dagen hadde vi nok satt oss ned her for en liten aperitiff men tiden var knapp, vi skulle videre….tilbake til Torino.

Men før vi reiste ble det tid til en tur innom kirken som var ganske spartansk til å være en katolsk kirke.

På samme plassen lå det en skredder som må være veldig populær seiden det alltid var folk som ventet utenfor hver gang vi gikk forbi. 

Det er dårlige tider og folk sliter. Og siden det vanligvis er rimeligere å reparer enn å kjøpe nytt så har det åpnet mange små steder som fikser på alt mulig. Skreddere, skomakere og små verksteder som reparer og fikser på elektriske og elektroniske hjelpemidler.

Det som jeg reagerte litt på er hvor lite flinke folk i Liguria er til med vedlikehold. Mange av fasadene kunne virkelig trengt et malerstrøk og noen av butikkene kunne trengt «ansiktsløftning. Bare se på denne skobutikken. En turist vil kanskje si at den er sjarmerende mens jeg tenker at innehaverene er noen skikkelige gjerrigknarker av den eldre generasjonen.

Du vet kanskje ikke at folk i Liguria er kjente for å være gjerrige, nesten gjerrigere enn skotter!
Ikke bare økonomisk men også med følelser og ord. Det er ikke uvant å bli møtt med et litt surt grynt istedenfor et smil når man går inn i forretningene. Mange ganger har man på følelsen av at de helst ikke vil ha kunder, selv om de er blitt litt flinkere enn det de var for 30 år tilbake.
Det heter seg også at folk fra Liguria har en kort arm fordi at de aldri rekker frem med pengene sine når det er diskusjon om hvem som skal spandere.
Ja, for akkurat det er litt forskjell fra italienere og nordmenn ( tror jeg ) en italienere vil alltid spandere og betale når de tar en kopp kaffe, en aperitiff osv. Da står de gjerne foran kassa med pengene klare og begynner å «krangle» seg i mellom mens de sier til kassereren at det er jeg som skal betale mens de andre hyler i kor ‘ Neeeei, det er jeg som vil betale’ mens de vifter med pengene. En fra Liguria rekker aldri frem til disken med pengene….siden han har kort arm!
Før vi kjørte inn på motorveien tok vi en liten svipptur til stranden. Jeg hadde tatt med meg badedrakt og hadde tenkt å ta meg en dukkert men…..det endte at det ble med tanken.

Om du lurer på hvorfor jeg reiste til Sanremo så var det ikke for en dagstur og for å oppdage byen på nytt.
Neida, det var fordi jeg hadde fått i oppdrag å lage og servere en middag for 21 personer i en privat bolig. Og siden det var såpass mange gjester og mange retter var Nadia som er italiensk og kokk som meg selv, med meg for å hjelpe til.

Vel tilbake i Torino hadde jeg altså middagen klar med alle de små delikatessene som jeg hadde kjøpt med meg.
Det heter seg at man alltid har noe å lære og vet du hva jeg lærte denne gangen?
At vi alle har forskjellig smak. Nå må jeg innrømme at jeg er ganske kresen når det gjelder mat og smaker, å spise godt betyr ikke at det må være dyrt. Jeg elsker det tradisjonelle italienske kjøkkenet med enkle retter, smaker og husmannskost. Som for meg betyr at det er bankene hjerter som står for matlagingen ute på kjøkkenet, noe fjeg desverre ikke fant i Sanremo…..denne gangen.
Men jeg gir meg ikke så lett suden jeg er sikker på at også her finnes det unike perler og smaksopplevelser som man vil nyte og huske i lang tid etterpå.

Ja, bortsett fra focacciaen med epler, den var god og spennende. Så god at jeg måtte prøve å herme og bake den selv.

Det er sånn man blir inspirert til å lage noe nytt, man smaker, man nyter og man prøver seg frem. Noen ganger tar det lang tid før man blir fornøyd, noen ganger har man flaks ved første gang og noen ganger kommer man aldri i mål.

P.S. Om du har noen gode tips om steder som virkelig er verdt å stikke innom både i Sanremo og i området rundt så er jeg lutters øre.

❤️