Skafferiet…..et sted som du forelsker deg i. Det var iallefall det jeg gjorde da jeg momento hit. Charlotte som driver dette “eventyrstedet” og hvis du synes at hun ser ut som en filmstjerne så er kanskje ikke det så rart siden hun var skuespiller før hun startet med dette “teaterstykket” En nordisk naturlig skjønnhet som ikke trenger “maling”
Un posto di qui ti po innamorare. Era proprio quello che mi è successo quando ci siamo arrivati. Charlotte che é la proprietaria di questo posto da favola, non è strano se ti sembra una modella perché era una attrice prima che ha iniziato questo nuovo “film”. Una bellezza nordica che non ha bisogno di “pittura”.
Ja, for utenfra ser dette ut som et sted som er tatt rett ut fra et eventyr, selv om jeg er fullt klar over at det er uendelig mye slit og arbeid bak kulissene. Derfor synes jeg at de er ekstra flinke siden alt virker avslappende der de rolig og smilende tar i mot bestillinger og serverer. Alle er kledd i litt gammeldagse friske sommerklær noe som forsterker inntrykket av å være midt oppi et eventyr. Her kan du spise et kakestykke som er et rent kunstværk både når det gjelder pynten og smaken, mens du nipper til en leskende hjemmelaget ripssaft fra hagen.
Si, perché da fuori sembrerà proprio uno di quei posti che sogni, come se fosse stato preso direttamente da una favola. Ma sono completamente cosciente che dietro ci sta del duro lavoro. Sono davvero bravi perché sono tutti rilassati e sorridenti mentre prendono le comande e quando ti servono a tavola. Tutti vestiti un po’ “antichi”, da contadini che sanno di acqua, sapone e freschezza ed è proprio per questo che è così bello qua.Si respira un’atmosfera serena. Qui puoi mangiare una fetta di torta decorata a regola d’arte, sia di gusto che di aspetto, bevendo un succo di ribes rossi del giardino.
Gina og jeg var som sagt skrubbsultne og derfor gikk vi for noe kraftiger, og gjett hva jeg valgte ? Jo, pølser, ekte hjemmelagde pølser med en salat av poter og egg. Det hele ble servert med brød og grønn salat. Vi satte oss ved et bord ute i bakhagen som sto i full blomst….vel, det var altså hagen som stod i full blomst ! Selv om det var akkurat som om også bordet begynte å blomstre når maten kom på bordet.
Come ti avevo già raccontato avevamo una fame da luuuuuupi quindi abbiamo scelto qualcosa di più sostanzioso di una fetta di torta. Indovina cosa ho scelto ? Würstel, i veri würstel fatti in casa con un insalata di patate e uova accompagnata da un insalata verde. Ci siamo seduti a una tavolo in giardino in mezzo ai fiori e quando sono arrivati i nostri piatti sembrava che persino il tavolo fosse fiorito.
“Gårsgutten” ropte “Caroline” med høy stemme så jeg nesten skvatt. Jeg får en ekstra følese når nordmenn uttaler navnet mitt. Det blir en annen klang og det får meg til å føle meg som Caroline…akkurat som den jeg er !
A un certo punto ho sentito chiamare “Caroline”. É una sensazione stranissima quando i norvegesi pronunciano il mio nome, l’accento e la cantilena lo fa sembrare diverso e mi fa sentire come Caroline….proprio come sono io !
Mens jeg tenkte over hvordan alt klinger anderledes på morsmålet ble vi servert lunsjen vår. Dette er altså min.
Mentre pensavo a come la lingua madre fa sembrare le cose diverse ci hanno servito il nostro pranzo. Ecco il mio.
Mens Gina gikk for skinkestek som jeg fikk lurt til meg både et bilde og en bit, den var nydelig. Så der satt vi der da Gina og jeg. Hvem skulle ha trodd at jeg skulle bli kjent med henne og hvem skulle trodd at jeg kom til å nyte lunsjen en vakker sommerdag på Skafferiet sammen med henne ? Livet er merkelig, lukk aldri alle “dørene” inn til ditt hjerte sett den heller litt på klem. Kommer det noen å banker på “døren” så åpn den og se hvem som står utenfor, du kan jo alltids lukke den igjen hvis noen vil deg vondt og sårer deg. Noen ganger kan det gjøre skikkelig vondt å måtte lukke den igjen, nesten som om man skulle ha klemt finger’n i døren…..men det går over ! Mens hvis du lukker og låser alle “dørene” vil du gå glipp av noe og noen som kanskje fortjener å komme inn i de innerste rommene i hjertet ditt. Selv om vi jo egentlig ikke trenger så mange der inne, på italiensk heter det “Pochi ma buoni” ( “færre men bedre” )
Invece Gina aveva scelto un arrosto di maiale che veniva servito freddo insieme a un insalata. C’è lo fatta sia a scattare una foto ( ovviamente) che a”rubare” un boccone. Chi avrebbe mai pensato che avrei potuto godermi un pranzo in una giornata piena di sole in un posto del genere ? La vita è strana e ti consiglio di non chiudere mai “la porta” del cuore. Lasciala socchiusa e aprila se qualcheduno viene a bussare, guarda chi c’è lì “fuori”, dagli una possibilità. Perché puoi sempre richiuderla se ti fanno del male. Una cosa che succede talvolta, e’ quasi come il dolore come quando ti rimane un dito in mezzo a una porta…ma prima o poi il dolore passa. Ma se tu tiene la “porta” sempre chiusa forse perdi l’occasione di conoscere delle persone che potresti fare entrare nelle stanze del tuo cuore. Anche se in fondo non abbiamo bisogno di un affollamento in quelle stanze, meglio pochi ma buoni e veri !
Hvis du skulle være uheldig å komme hit på en regnværsdag kan du sitte inne, det er like koselig der. Kunne godt tenkt meg å kommet hit på en litt sur dag selv jeg !
Se quando vieni qui dovesse essere brutto tempo con la pioggia, ti puoi sedere dentro perché anche li’ è come essere in una favola, tanto da lasciare in me la voglia di tornare qui in una giornata grigia.
Som du sikkert vet så må man nesten en tur på do når man er ute på tur, i hvertfall vi kvinner som pleier å være ganske så tissetrengte. Og når selv doen er som om den kommer rett ut fra et eventyr, ja da går man dit et par ganger !
Chi mi conosce bene sa che devo “sempre” andare in bagno, noi donne ci scappa sempre la pipì….a voi uomini succede quando siete un po’ su con l’età. È quando ti trovi un bagno che persino quello sembra uscito da una favola….beh…allora ci si fa un salto un paio di volte !
Det var iallefall det som jeg gjorde, bare se den vakre utsikten det var fra vinduet på doen a folkens !
O almeno è stato quello che ho fatto io, per capirlo basta vedere il panorama che si vedeva dalla finestra.
Med den utsikten kan man jo bokstavelig talt “drite” i mange av problemene som hver og en av oss har ! Og har vi ikke problemer så er vi flinke noen ganger til å finne dem opp, men de kommer du til å glemme mens du trekker i snoren og skyller ned og tar en siste titt ut av vinduet.
Qui puoi letteralmente mandare a ” cagare” tutti i tuoi problemi. Abbiamo tutti dei problemi, chi di più e chi di meno e chi non c’è la se l’inventa! Io ho provato a mandargli giù con il flusso dell’ acqua quando ho tirato la catena nel mentre che davo l’ultima occhiata fuori dalla finestra.
Mens jeg nøt besøket på do satt Gina og ventet tålmodig på en hvit benk foran det røde huset.
Mentre godevo il “cesso” la Gina mi aspettava paziente fuori seduta su una panchina bianca davanti alla casa rossa.
Den rødeoransjefargen på huset var utrolig vakker mot de oransje blomstene, akkurat som i et eventyr !
Era un rosso arancione bellissimo, un colore un po’ antico e ‘spento”. Una meraviglia come fondo ai fiori arancioni…proprio come in una favola!
Du kan ikke sammenligne Lysaker gjestgiveri og Skafferiet, det er jo to helt forskjellige ting. Lysaker gjestgiveri er mere “stift og elegant” du kan nesten se at det er en mann som styrer det. Skafferiet er mere “mykt og kvinnelig”, mere intimt selv om det er mye hvitt i innredningen. På Lysaker gjestgiveri er det som å komme tilbake i tiden akkurat som å komme inn i stuene på en rik storgård eller som navnet selv beskriver det. Et gjestgiveri, der hvor gjestene blir tatt godt i mot og som sagt, jeg er sikker på at maten som Bjørn serverer vil få deg til å glemme både tid og sted.
Tiden var knapp og vi måtte videre. Ja, for du må ikke tro at det ikke var mere på dagens programm som Gina hadde lagt opp. Programmet var fullspekket med utrolig mange opplevelser og nye inntrykk. Derfor suuuuuuste vi videre glade og fornøyde videre på nye eventyr…..etter at jeg hadde ” hamstret” noen flere norske spesialiteter i gårdsbutikker til Maurizio og Thomas…..Spekepølse av geit, elgpølse med blåbær og en kokebok som Charlotte har skrevet!
Denne gangen gikk ferden…hjem til Gina og Roger hvor det ventet oss et geitelår som vi hadde lagt i marinade før vi dro til Maihaugen om morgenen. “Herre min hatt, var det bare noen timer siden vi la den i marinaden?” tenkte jeg. Det føltes som om at jeg allerde hadde vært her noen dager for ikke å si en uke med alt det som jeg hadde opplevd.
Da vi kom hjem gikk Gina inn på kjøkkenet hvor hun blandet sammen en hvit sangria på kjøkkenbenken.
Non è possibile paragonare questo posto e “Lysaker gjestgiveri ” ( il luogo che ti ho raccontato nell’articolo precedente ) Sono completamente diversi uno da l’altro. Lysaker è un po’ più “elegante”, puoi intuire che è gestito da un uomo. Invece in questo posto si respira femminilità con la sua “morbidezza” e intimità anche se è il bianco che domina al interno. Qui si respira “hygge” come lo chiamano nei paesi nordici. Mentre da “Lysaker gjestgiveri ” il tempo si e fermato. Ti senti proprio come se passi la soglia di una casa molto benestante d’altri tempi. Dove era un onore ricevere ospiti e dove gli ospiti si sentivano onorati per essere stati invitati. Proprio come in un “gjestgiveri” che vuole dire “ricevere gli ospiti”.
Il tempo passava e noi dovevamo continuare il nostro viaggio. È già perché la giornata non era mica finita. La Gina aveva proprio studiato un programma pieno di avventure ed emozioni. Quindi ci siamo seduti di nuovo in macchina per nuove scoperte…..ma non prima che io avessi acquistato altre specialità norvegesi nel negozio della fattoria. È già perché Skafferiet è anche una fattoria con animali e coltivazioni. “Che dici?” Ahhh…vuoi sapere che cosa ho comprato ? Ho comprato un salame di capra, un salame di alce ai mirtilli e una ricettario di dolci che ha scritto Charlotte…..la proprietaria di “Skafferiet”.
Questa volta il viaggio prosegue verso casa….la casa di Gina e Roger dove ci aspettava una coscia di capra che avevamo messo a marinare alla mattina prima di andare a “Maihaugen”. “Porcamiseria…era solamente qualche ore fa” pensavo. Mi sembrava di essere stata via quasi una settimana con tutto quello che ho visto e fatto.
Gina si era messa a preparare una sangria bianca in cucina quando siamo tornati.
Ute hadde Roger fyrt opp grillen hvor geitelåret lå og koste seg mens vi, ja vi, vi koste oss med den hvite sangriaen mens vi fortalte om alt det vi hadde gjort og hvor vi hadde vært.
Roger aveva acceso il barbecue nel giardino dove aveva messo la coscia della capra per cuocere.
Jeg tok i et tak jeg også med baking av “focaccia al formaggio” som er en syltynn deig som “pakker” inn en syrlig frisk fersk italiensk ost som jeg hadde tatt med meg fra Italia. Dette er en spesialitet fra Liguria eller rettere sagt fra byen som heter Recco. Det er viktig at man spiser den rykende varm med en gang den kommer ut av ovnen men siden vi alle hadde mistet tidsansen var den desverre blitt kald før vi satte oss til bords da Bjørn kom inn med noen flasker under armen og hatten på snei.
Non sono riuscita a stare le con le mani in tasca…o meglio con il bicchiere in mano senza fare niente. Quindi mi sono messa a impastare e infornare la focaccia al formaggio “di Recco” visto che avevo portato lo stracchino dall’Italia. Va mangiata quando é ancora calda ma avevo perso la condizione del tempo e l’ospite che doveva arrivare era in ritardo di un paio d’ore!! (Persino i norvegesi arrivano in ritardo!) È così la focaccia era ormai fredda quando ci siamo seduti al tavolo…proprio nello stesso momento che Bjørn è entrato dalla porta con un paio di bottiglie e il capello in testa.
For å nyte gåseleveren som Gina hadde dandert pent på tallerknene.
Per degustare il foia a gras che Gina aveva inpiattato delicatamente.
Kvelden ble til en herlig livlig middag rundt bordet mens vi “smattet” i vei glade og fornøyde. Og hva tror du vi snakket om ? Behøver jeg egentlig å fortelle deg om det ? Mat…selvfølgelig siden alle som satt rundt bordet var “litt” over middels opptatt av mat. Er det kanskje noe hyggeligere å nyte en god middag sammen med mennesker med den samme interessen…..nemmelig mat ? Skravla gikk mens den ene etter andre retten gled ned i godt selskap av en utsøkt hvitvin. Vi utvekslet meninger, oppskrifter og fremgangsmåter, det er alltid noe nytt man lærer og får en til å tenke på når man deler kunnskaper og tanker. Det var ikke til å unngå at samtalene også dreide seg om hva som stod på menyen på den italienske søndagslunsjen på Lier gård som jeg skulle servere. Jeg gledet meg som en liten unge som ventet på julaften til å dra på Lier Gaard. Skal jeg fortelle det til deg også hva jeg serverte eller skal jeg vente til jeg tar deg med til Lier Gaard ? “Jeg tror jeg venter jeg, dagen har allerede vært full av nye inntrykk og med nye smaker. En herlig miks av å få oppleve mitt eget land akkurat som jeg husket det og ned smaker som tok meg tilbake i barndommen. Men sammtidig var alt dette nytt for meg sammen med de nye smakene som er kommet inn kjøkkendøra gjennom alle årene mens jeg har bodd i Italia.
Era proprio una bella serata, si mangiava, si beveva e si chiaccherava. Forse non c’è bisogno che ti racconto che l’argomento principale era cibo visto che erevamo tutti un po’ interessati proprio in quello. È ovviamente non si poteva evitare l’argomento su cosa avrei preparato per il pranzo della domenica italiana a Lier Garda visto che ero venuta in Norvegia proprio per questo. Non vedevo l’ora e forse vuoi sapere il menù? Meglio di no se no non finisco mai più il capitolo su questa giornata che e’ stata piena di nuove esperienze. Il Mio paese, con posti e gusti che mi hanno fatto tornare indietro nel tempo. Ma c’erano anche tanti posti nuovi che non avevo mai visto e c’erano anche nuovi gusti che sono entrati nella cucina norvegese che non avevo mai mangiato prima. Insomma un mix perfetto di nuovo e vecchio.
Mens diskusjonen fortsatte rundt bordet kom Gina med sin hjemmelagde mynteiskrem. Og vet du hva…..jeg “haaaaater” alt som smaker av peppermynte i mat og drikke. Jeg pleier å si at jeg ikke liker å spise eller drikke “tannpasta”. Men denne iskremen var helt nyyyyydelig og jeg koste meg glugg ihjel der vi satt mens jeg serverte meg en gang til.
Etter en stund begynte vi å snakke om forskjellige urter, hvordan vi kom inn på det husker jeg faktisk ikke, det eneste jeg husker var at jeg plutselig stod ute i hagen til Gina og smakte på “kjærlighetsurten” eller “løpestikke” som den også heter.
Mentre continuavamo a chiacchierare la Gina ci ha portato del gelato fatto da lei. È sai una cosa…..io odio tutto quello che sa di menta….a parte il dentifricio! Ma questo era davvero buono anzi buooooonissimo, ho persino fatto il bis. Dopo un po’ abbiamo iniziato a parlare di spezie ed erbe, non mi ricordo come o perché abbiamo iniziato. L’unica cosa che ricordo era che ha un certo punto mi sono trovata fuori nel giardino di Gina davanti a questa pianta. In norvegese viene chiamata ” l’erba dell’amore”
Da jeg smakte på en kvist fikk jeg nesten tårer i øynene det var som om smaken fikk minner som jeg hadde glemt kastet på meg. Jeg tok med meg en kvist inn igjen som jeg fortsatte å gomle på akkurat som om jeg skulle vært en ku ! Jeg hadde helt glemt denne smaken og denne urten. Det var som å komme tilbake i barndommen med smaken av livretten min som da var mørk lapskaus. Hvis jeg hadde fått en stilk av denne mens jeg hadde hatt bind for øynene og skulle ha gjettet hva det smakte så hadde jeg svart med et stort smil “Brun lapskaus”
Med en kvist av “brun lapskaus” i munnen takker jeg for meg for denne gangen. Dette var det fjerde hjørnet av Norge. Det kommer mange flere hjørner du må bare ha litt tålmodighet noe som jeg håper at du har. I mellomtiden kan du jo prøve oppskriften til Ginas mynteis, oppskriften finner du her.
Ho preso un rametto e lo assaggiato, e pazzesco che emozioni i gusti possono dare. Un po commossa e con lacrime negli occhi continuavo a masticare come una mucca mentre rientravo. Avevo completamente dimenticato l’esistenza di questa erba e del suo gusto. Era come se si aprisse un mondo di ricordi della mia infanzia e del mio piatto preferito da piccola, lo spezzatino norvegese. Sono sicura che se avessi assaggiato questa erba con gli occhi bendati mentre dovevo indovinare il nome, avrei risposto con un grande sorriso ” Brun lapskaus”
Quindi con questo rametto in mezzo ai denti e un sorriso soddisfatto ti saluto. Nel frattempo puoi provare a preparare il gelato alla menta di Gina….se hai tempo, voglia….e se capisci il norvegese. La ricetta la trovi qui nel suo blog.
https://ginagranum.wordpress.com
❤
