I november begynte jeg å tenke på hva jeg skulle servere til jul. Om du følger meg på Facebook så har du kanskje sett at jeg startet med en prøve siden jeg aldri hadde laget det før for å være sikker på at Julelunsjen ikke skulle bli en fiasko.
Om du lurer på hvorfor valgte falt på akkurat denne retten så er det sønnen min som er den skyldige. Nå som han har flyttet til Norge har han alltid ønsker om hva og hvilke retter han vil at jeg skal lage.
Vanligvis er det retter som jeg kjenner mens denne gangen var ønsket altså en rett som jeg aldri hadde laget men som jeg hadde hørt var veldig vannskelig. Derfor måtte jeg nesten prøve på forhånd for at jeg eventuelt kunne finne en nødutvei med å lage en annen rett til jul.

Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige oppskrifter jeg leste og det hele endte opp med et bra resultat, men jeg likte ikke smaken! Jeg kan nemmelig ikke fordra smaken av spekeskinke når den blir varmebehandlet. For meg er det faktisk den «beste» måten å ødelegge smaken på en skikkelig god spekeskinke. Med kokt skinke, bacon og andre ting går det helt greit mens spekeskinke…NEI, den skal spises akkurat sånn som den er….synes nå jeg!

Men jeg er ganske lydig og siden jeg aldri hadde laget det før, og siden det stod i ALLE oppskriften at kjøttet til slutt skulle (måtte) bli surret inn i spekeskinke, så gjorde jeg det!

Jeg lagde til og med en crêpes ( syyyyyltynn pannekake ) for at butterdeigen ikke skulle «suge»;til seg blodet som kunne sive ut fra kjøttstykket.

Da jeg hadde pakket den inn med pannekaken begynte jeg virkelig å tvile. Det var jo fasken meg mere innpakning enn det var kjøtt. Derfor pakket jeg den opp igjen og tok vekk crêpes.
Vel, resultatet ble altså bra men ikke godt.

Derfor var det bare å tenke på nytt og spørre litt her og der om noen hadde noen gode tips. Til slutt endte jeg med min egen versjon og som jeg virkelig kan anbefale på det varmeste. Det er heller ikke så vannskelig som jeg trodde eller rettere sagt som det var den første gangen.
En av hemmelighetene er at kjøttet må hvile når du har stekt det, gjerne natten over.

Ta kjøttet ut fra kjøleskapet i god tid på forhånd for at det ikke er isende kaldt. Det beste resultatet får du når kjøttet får et par timer på seg i romtemperatur.
Ha litt olivenolje og en smørklump i stekepannen. ( 2 ss olivenolje og 1 ss smør )

Når det slutter å «bruse» legger du i kjøttet som du har saltet på forhånd.  Stek kjøttet i stekepannen til det får en fin brun farge over alt. ( som om det skulle vært en roastbiff )

Beveg kjøttet litt i stekepannen for at fettet ikke skal begynne å brenne seg. Legg to skjeer eller noe lignende opp ned på en tallerken og legg kjøttet oppå. På den måten blir det «luft» under kjøttet og væsken drypper ned på tallerknen, kjøttet også «tørrere» på alle sider.

Pakk kjøttet inn i kjøkkenplast og legg det i kjøleskapet, gjerne  natten over.
Dagen etter smører du kjøttet med sennep, pakker det tett inn igjen med plastfolien og legger det tilbake i kjøleskapet før du begynner å lage «innpakningen»

Rens soppen og skjær den opp i bittesmå biter ( bruk gjerne eggedeler for at det skal gå fortere, først den ene veien også den andre veien ).
Stek soppen sammen med litt smør eller olje, salt de på slutten og smak til. Jeg lagde et slags fyll ved at jeg hadde et tørt rundstykke som jeg «moste opp» til «kavringstrø» 

I kjøkkenmaskinen hadde jeg i soppen, det tørre rundstykket, bladpersille, litt revet Parmigiano, mortadella og et halvt egg ( Egget hadde jeg i en kopp og etter at jeg hadde blandet det godt med en gaffel hadde jeg halvparten i fyllet, det som var igjen brukte jeg for å smøre butterdeigen ) Hvor mye jeg hadde av hver kommer jeg tilbake til, eller bare skroll nedover. Jeg tilsatte litt kavringstrø og litt ekstra Parmigiano på slutten for at det hele skulle samle seg og at det ikke var så fuktig.

Jeg tok ut kjøttet, klappet/trykket fyllet godt på undersiden av kjøttet før jeg la det på butterdeigen. Så dekket jeg godt hele kjøttstykket med fyllet.

Butterdeigen var ikke stor nok men heldigvis hadde jeg kjøpt to stykker ( Ja, du har rett, jeg jukset ved at jeg kjøpte ferdig butterdeig i kjøledisken. Det får jo jaggu meg være måte på om jeg også skulle lage det! ) Derfor skjøtet jeg litt til både her og der og pyntet.

Siden jeg var litt i tvil om at det var nok butterdeig under ropte jeg på Maurizio og ba han legge raskt et lag til med butterdeig under mens jeg løftet Sir Wellington.

Så penslet jeg Sir Wellington med egget som var blitt igjen og inn i den varme stekeovnen på 200/190 grader, på nederste rille med over og undervarme, uten varmluft. Jeg tenkte at det var best at den fikk mere varme under enn over.
I mange oppskrifter står det at den skal steke i 15-25 minutter. Jeg tok ikke tiden men brukte litt sunn fornuft og lot den bli stående i ovnen til den var gylden pluss litt til.

Da jeg tok den ut av ovnen lot jeg den hvile i ca 30 minutter før jeg satte den på bordet til stor glede for Thomas og Maurizio. Den så jo flott ut men man vet ikke hvordan den er før man skjærer den opp.
Jeg hadde jo også vært ulydig ved å ikke følge alle regler på en ekte Wellington men om jeg skal være helt ærlig så var jeg mye mere fornøyd med dette resultatet.

Det er viktig å la den hvile siden det da ikke vil sive ut noe kraft og det er vel det som er en av de viktigste tingene med Sir Wellington ?
En annen ting som jeg vil råde deg til å ikke gjøre er å dele den opp på midten, da blir det vanskeligere å dele den opp.
En annen ting er at du ikke må skjære den i tynne skiver ellers vil ikke butterdeigen bli med, det skal være en tykk skive til hver.

Selvsagt lagde jeg for mye men den holdt seg i kjøleskapet i to/tre dager. Jeg varmet den ikke opp men serverte den kald og vet du hva? Den var nesten enda bedre kald enn varm….men det er selvsagt min personlige mening.

Jeg bestilte fileten hos min lokale slakter, det er viktig at du får midtstykke som heter Chateaubriand. Jeg renset den og kjøttet som ble til overs brukte jeg for å lage sausen sammen med gulrot, stangselleri og løk.

Til 6 personer brukte jeg ca :

• 1,5 kg kjøtt
• 3-4 ss smør
• 3-4 ss olivenolje ( ekstra vergine )
• 2 ferdige pakninger med utkjevlet butterdeigplater
• 100 g mortadella ( bruk servelat )
• 1 tørt rundstykke
• 500 g champignon
• 5-6 ss sennep ( bruk den du liker best )
• 1 egg
• 30 -40 g revet Parmigiano eller Padano
• 2 ss finhakket bladpersille
• salt og pepper
• brødrasp eller kavringstrø

P.S. I julevarianten brukte jeg også en steinsopp og ca 5 gr. tørket steinsopp for en luksusutgave. Jeg la tørket steinsopp i bløt, hakket den fint opp og la den sammen med champignonen når jeg stekte soppen. Tilsatte den « ferske» steinsoppen etterpå. ( jeg hadde fryst ned steinsoppen i høst )

Jeg hadde også lest at den trengte et «pustehull» for å få vekk damp og fuktighet som ville danne seg. Dette gjorde jeg den første gangen men jeg glemte å gjøre det til jul. ( Sånn går det når man begynner å dra på åra og bli glemsk!  ) Jeg merket ingen forskjell

Så nå håper jeg at mine tips kan være deg til hjelp for en perfekt Sir Wellington eller rettere sagt, fetteren siden jeg ikke brukte spekeskinke.

Bildene som du ser under er forsøkene fra første gangen og fra den endelige utgaven.

❤️