Det er vaffeldag, det er lunsjtider og det blir grønnere og grønnere for hver dag her i Piemonte.

Det er ikke bare ute det blir grønnere, til og med inne på kjøkkenet mitt blir det grønnere og grønnere.
Selv vaflene mine ble grønne i dag og naboene våre ble grønne av misunnelse da de støttet på Maurizio i trappeoppgangen, han fortalte at “kjerringa” skulle diske opp med norske vaffler til lunsj. Naboene våre lurer alltid på hva vi skal spise og om det er noen ny bakst som de må teste og eventuelt godkjenne før jeg legger ut oppskriften.

Det hverken Maurizio eller naboene mine visste var at dagens vaffler var grønne! Den grønne fargen kom hverken fra gamle vafler med mose på eller at jeg hadde tilsatt kunstig fargestoff.

Neida, det var bladene fra basikum som hadde gjort de grønne og som passet utmerket sammen med mozzarella og tomater. Akkurat som den berømte italienske salaten som de fleste er så begeistret for,  Caprese.
Caprese er rett og slett tomater, mozzarella og basilikum, akkurat som disse vafflene. Maurizio valgte å helle noen dråper med en god olivenolje på toppen.

Vaflene inneholder hverken melk, smør eller egg og passer utmerket i matpakken. Men om de skulle ende i en matpakke hadde jeg nok heller smurt de med en smøreost og skinke siden tomater og mozzarella gir i fra seg væske og ville forvandlet vaflene til dvaske grønne svamper.

Hadde jeg bare kommet på å lage basilikumvaffler i går så hadde jeg tatt med niste på søndagsturen. Det er et helt fantastisk flott sommervær her nå. Alt for flott spør du meg. Ikke for det at jeg klager over at det er sol og varmt altså. Men jeg synes at det er alt for varmt til denne årstiden å være.

Det har heller ikke regnet på flere måneder og jordbruket trenger vann nå. Årstidene har gått helt i spinn og med denne tørken og varmen er jeg redd for at når det først begynner å regne så vil det ikke ta slutt.

Men det er utrolig vakkert her nå med alle frukttrærne som står i full blomst.

Grønne åkre og nypløyde jorder. En flott fargekombinasjon som gir meg fred i sinnet.

Men over til mine grønne vaffler og oppskriften:

• 200 g hvetemel
• 2 tsk bakepulver
• 2 1/2 dl kaldt vann
• 1/2 dl alkoholfritt øl
• 1 tsk salt
• 1 tsk sukker
• 1/4 dl Jomfruolivenolje
• 1/2 potte basilikum

Knip av bladene på basikumen, vask de godt, tørk de og mos de opp med stavmikseren sammen med 1/2 dl kaldt vann og olivenoljen.

Bland  hvetemel, sukker, salt og bakepulver sammen med resten av vannet og øl. Tilsett basilikum”miksen” og rør godt rundt.

La røren stå og hvile en halvtimes tid på kjøkkenbenken. I mellomtiden kan du vaske tomatene og skjære de opp i skiver, det samme gjør du med mozzarellaen.

Før jeg stekte vafflene penslet jeg vaffelhjernet med en dråpe olivenolje for å være sikker på at de ikke skulle henge fast. Jeg hadde jo aldri laget noe lignende før, derfor var jeg litt i tvil om hvordan det skulle gå…eller ikke gå.  Men som sagt det gikk som smurt…omtrent like godt som da jeg smurte litt basikumpesto på et vafelhjerte og strødde litt reven parmasanost på toppen.

Akkurat sånn som vi gjør med Testaiú i Liguria. For all del lag pestoen din selv siden det er superenkelt, rimeligere og mye bedre enn de fleste som du får kjøpt ferdiglaget på glass. Du finner oppskriften her i bloggen min ved at du klikker på Pesto.

Du kan også smøre litt pesto direkte på vafflene før du legger på mozzarellaen og tomatene. Jeg la en liten klatt med pesto på toppen men hadde jeg gjort det om igjen så hadde jeg nok smurt den under.

Jeg håper at jeg har gitt deg noen nye vaffelideér. Jeg synes at de var best når de er nystekte siden de da er sprøe men det gjelder jo også vanlige vaffler. Og som sagt hadde jeg hatt med meg disse vaflene i snippsekka mi så hadde det nok blitt piknik bland de blomstrende rosmarinbuskene.

Men da hadde vi jo også gått glipp av en søndagslunsj på en av de små trattoriaene som ligger i dette området.

I dette området som ligger rundt byen Asti er det mere jordbruk enn i området som ligger rundt Barolo og Barbaresco, hvor det er nebiolodruen som regjerer. Her er det Barbera, Grignolino og Ruché som er de dominerende rødvinene. Og selvsagt måtte jeg ta meg et glass for å smake på den lokale vinen Ruché som for meg er litt mere “kantete” i smaken men som passer ypperlig til alle de små forrettene som vi ble servert.

På disse kantene spilles det også et lokaltspill som heter Tamburello, vi fikk oppleve en kamp i en av de mange små byene som ligger på toppen av de små åsene.

Søndag i Italia er nesten det samme som å snakke om mat og kamper. Siden favorittlaget til Maurizio ikke spilte i går ble det til at vi fikk med oss denne kampen sammen med det lokale publikummet.

De som ikke var på kampen gjorde alt klart for å tappe den nye vinen på sine svære tanker som de tar med hjem for så å tappe over på egene flasker. På denne måten sparer de ganske mye siden de pleier å ta seg et glass til måltidene uten å drikke seg fulle. De nyter maten og vinen som går hånd i hånd mens skravla går om hvordan vinen fra 2018 er.

❤