En smakebit….hvis du vil være med så heng på. Men jeg må nesten dele opp ordet “smakebit” siden du nå skal være med meg……

Både når det gjelder smaker og på en tur av noen fantastisk steder her i Piemonte.

Det hele startet med at jeg hentet bilen min som Thomas får låne av meg siden han er blitt igjen i Lavagna. At han har blitt igjen er det mange som synes er egentlig ganske merkelig, eller skal jeg heller si uforsvarlige !!!

Da Maurizio og jeg flyttet til Torino var  Thomas 19 år og fikk selv velge om han ville bli med på lasset eller bli boende hjemme i Lavagna alene. Jeg skal spare deg for alle de negative komentarene som vi fikk… Men kjernen var at de fleste synes at det var skikkelig synd på den stakkars gutten som hadde såååå forferdelige foreldre som ikke brydde seg om han! Vel moren er jo norsk….det sier jo seg selv at hun er en kald norsk torsk…uten følelser, mente mange…..men at selv faren som er italiensk var enig i dette….var nesten for mye av det gode. Hun ( jeg ) hadde vel hjernevasket han heeeeelt mente de ! Vel, nå er jeg slik en kald ufølsom mor som raser i full fart ned til Lavagna hvis han er syk, ensom, sulten osv. osv. Og for at det skal bli litt lettere for han,  låner jeg han som sagt bilen min. Ikke misforstå meg, Thomas er det kjæreste jeg har i livet og jeg låner han gjerne bilen. Både Maurizio og jeg gjør alt det vi kan for han, selv om vi prøver å ikke skjemme han bort, men lærer han å stå på sine egne ben. Og siden han har bodd alene siden han var 19 år gammel har han lært seg å vaske, stryke, støvsuge, rydde, handle for ikke å snakke om den maten han lager. Han er en sofistikert kokk både med å lage mat og sette sammen forskjellige smaker.

Du tenker kanskje at alt dette er normalt, og det er det jo….men ikke her i Italia, og i hvertfall ikke i en liten kystby hvor alle kjenner alle.
Ja, en sånn by hvor de vet mere om deg enn det du selv gjør ! Men noe som han synes er vannskelig er som sagt å leve uten bil. Jeg tok selv sertifikat da jeg var 40 år gammel og greide meg faktisk helt fint uten, selv om jeg er kjempeglad nå for at jeg til slutt våget å ta den. Det er sikkert fordi at jeg er vant til å leve uten bil at livet mitt ikke “faller sammen” når jeg er uten.

Nå hadde det seg sånn at jeg hadde besøk fra Norge og da trengte jeg jo bilen for å vise frem hvor fantastisk Piemonte er…..nå skal jeg vise deg det også. Du slipper til og med å ta på deg eventyrbriller, for du vil se selv at dette er nesten som et eventyr.

Denne byen heter La Morra og ligger litt over en time med bil fra Torino. Her kan du nyte den mest fantastiske utsikten med vinranker så langt øyet kan se.

Været var litt disig og vinrankene ligger fremdeles i dvale, du kan sikkert tenke deg selv hvilket fyrverkeri av farger som det er her om høsten.

Men da er det sammtidig ganske trangt mellom saligheten av turister. Mens i dag var vi nesten de eneste som vandret rundt på måfå. På dette utsiktpunktet som kan få deg til å føle som en konge ligger også byens skole.
Tenk deg hvor heldige de elevene er som kan sitte å dagdrømme, de ser ut av vinduet mend de “hersker over sitt kongerike”. Visste du forresten at før i tiden var det en inngang for gutter og en for piker ? Du behøver ikke å gå så veldig langt bak i tiden heller. Hovedinngangen for guttene var denne døren som ligger midt på plassen, inngangen til pikene så jeg faktisk ikke. Kanskje de hadde inngangen bak, rundt hjørnet?

Dette er en by med mange små detaljer, som alle de andre små byene i dette området.
Bare se på disse postkassene som er murt inn direkte i husveggen, eller se på den planten som klatrer over døren og rundt vinduet. Alle veiskiltene og husnummerene er laget av keramikk og håndmalte.
Hvert hus har sin egen innbydende inngangsdør, med tak av murstein i en “skala” av nyanser.

Solen strålte og varmet selv om det var disig.
Egentlig hadde vi tenkt å sette oss ute og nyte en lett lunsj i solen. Det var da jeg kom på en restaurant som Maurizio hadde snakket om ved flere anledninger. Den ligger i utkanten av byen og jeg ville bare se hvordan den var !!!!!
Av og til skjer det ting i livet som man ikke planlegger på forhånd, akkurat som denne gangen og som viser seg å klaffe perfekt

Mens vi “smugtittet” inn i restauranten kom selve fruen i huset smilende ut til oss og sa.
“Se potete aspettare due minuti c’è un tavolo che sta pagando” ( se påtete aspettare doe minoti tsje on tavålå ke sta pagandå ) “hvis dere kan vente to minutter er det et bord som har bedt om regningen” vi hadde ikke sagt at vi bare var litt nysgjerrige og bare ville titte litt.
Så da ble det til at vi ble pent stående der og vente….og titte på alle detaljene.

Mens vi ventet knipset vi noen bilder ute på terassen med den fantastiske utsikten. Neste gang…..for det må jo bli en neste gang også!
Da skal jeg ta deg med hit og nyte en aperitiff ved dette “broderte” bordet med alle vinrankene “under” våre føtter.

Jeg kan love deg at vi ikke angret et sekund på at vi hadde dratt hit, selv om jeg hadde litt dårlig samvittighet ovenfor Maurizio siden han ikke var med, der jeg satt og storkoste meg…..Selv om det kanskje ikke ser sånn ut….at jeg hadde dårlig samvittighet?

Nå kan du glede deg du også, for nå skal du få se hva vi spiste, hvis du ikke har spist ennå, råder jeg deg til å hoppe over det og “skli” raskt videre nedover på siden.

Hvis du fremdeles sitter å “sikler” over disse bildene kan du jo like godt få med deg desserten…..eller ?

Og vi som hadde tenkt å spise noe lett til lunsj siden vi skulle lage middagen sammen hjemme hos meg om kvelden……Vel, “plass til en kaffekopp er det vel alltids” tenkte vi. Og seeeee hva vi fikk servert sammen med kaffen.

Kjempeglade, fornøyde….og mette, rullet vi bokstavelig talt, videre etter en rask tur med Stella i vinåkeren.

Stedet heter :

Bovio

Via Alba 17, La Morra.       Tel. 0173 590303

Men før vi reiste videre måtte jeg innom mølleren “min”.
Her stikker jeg alltid innom når jeg er på disse kantene. Her får jeg kjøpt Mel med stor M som fremdeles blir kvernet av en stenmølle.

Her får du ikke kjøpt det fineste melet som heter “00” som blir brukt mye her i Italia.
Her får du kjøpt det som er grovere, grovt og kjempegrovt. Sammen med andre forskjellige melsorter som havre, rug og et annet mel som heter “Saraceno” på norsk. “Saratjenå” er et mel som ikke inneholder gluten, jeg kjøpte med meg en kilo for å prøve ut noen av mine glutenfrie ideer.
Hvis det blir noe godt ut av det kommer jeg til å vise deg oppskriften. Men først må jeg som sagt “prøve kjøre” slik at jeg er bomsikker på at jeg ikke gir deg noe “søleoppskrifter” som både ser og smaker forferdelig.

Når jeg er ute og spiser får jeg alltid lyst til å prøve ut noe av det jeg blir servert, når jeg kommer hjem. Denne gangen var det den fylte løken som fikk “gjennomgå” hvis du har lyst kan du få være med fra starten så kan du ta en titt her :

Fylte løk fra Le Langhe i Piemonte

Hvis du lurer på hva jeg lagde til middag da vi kom hjem igjen må jeg nesten skuffe deg litt.
Eller var det jeg som ble skuffet ? Jeg ønsker som sagt å “lære” nordmenn hvor utrolig godt akkar er.

Siden jeg selv vokste opp i Norge og syntes at alt som hadde med blekksprut, akkar og kalamari med deres sugepropper og tyggegummikonsistens var skikkelig ekkelt. Derfor forstår jeg veldig godt at mange rynker på nesen av disse rettene.
Jeg har lært å mestre disse kunstene og forbreder dem slik at de blir som det møreste kjøttet, selv de italienske kundene på restauranten vår lurte på hvordan jeg fikk det til. Jeg ønsket som sagt at Eva skulle få smake på en gryterett som jeg lager på denne årstiden, som er med akkar og artiskokker.

Men det ville hun ikke, og jeg kan jo nesten ikke tvinge folk til å smake på disse delikatessebutikken hvis de ikke vil….eller kan jeg ? Det hele endte med at jeg frityrstekte klippfisk som jeg serverte med en majones hvor jeg tilsatte sitronconfit, hakket bladpersille og et par dråper Tabasco.

 ❤️