Det ligger en bitte liten bydel i Lavagna der en norsk dame serverer italiensk snadder. Det er vanskelig å svelge for italienerne. Men siden dette er en historie om folk som står sammen, har norske Caroline klart det likevel.

Dette er en artikkel Kjetil Grude Flekkøy og Anita Salamonsen skrev om meg til Italiaguiden Dolcevita.no for noen år siden. Den er også publisert i Norsk Ukeblad.

Her har JEG skrevet litt om meg selv…

Bydelen Bronzini i Lavagna like øst for Genova i Italia, er ikke noe hvilket som helst sted. Hit taues storstjerner til Italias smaleste musikkfestival, her finnes personligheter som er opplevelser i seg selv, og det er her julekrybben viser hele Bronzini i miniatyr.
Samtidig er Bronzini knapt større enn en håndballbane. Og du finner den slett ikke på noe turistkart.

Trangt på kottet

Men det er her Caroline har slått seg ned, eller rettere sagt: slått seg opp. Hennes egen restaurant, La Lampara, troner midt i den lille gågata. Gata er fri for blinkende neon og kjedebutikker, men dessto mer full av personligheter, historier, rariteter og en vannkran i bronse. Derav navnet Bronzini.
Utenfor La Lampara vaier to små norske flagg. Inne står Caroline Schøning på «kottet».

– Se her, men ikke kom inn! sier hun. Omvisningen på kjøkken-“kottet” krever lite fotarbeid. 10 kvadratmeter er knapt for benk, monster-komfyr, to voksne, skarpe kniver og hektisk tempo – det mest nødvendige for å tekkes opptil 80 gjester. Av og til går det kule varmt for seg. Da erter sønnen Thomas henne og sier Salta, Caroline, salta! – Hopp, Caroline, hopp!
Det er heldigvis bare om sommeren, når de også fyller gata utenfor med bord.

Korrigerer

Rundt de sju bordene inne i familierestauranten er atmosfæren rolig. Gjestene kjenner både hverandre og kokka. I rolige stunder kan Caroline eller husbond Maurizio gjerne slå seg ned ved et bord mens de foreslår hva gjestene bør smake akkurat i dag. Særlig fra Caroline merker man en kjærlighet til maten som er en opplevelse i seg selv.
– Det er jo så mye godt å lage av. Råvarer fra fiske- og grønnsaksmarkedet… Klart det er gøy da.

Kjøkkenet er ligurisk, men med en kreativ norsk touch og varierende meny. Og oppunder taket: et elghode som overvåker det hele.Men det er Caroline som styrer med fast hånd, både på det pintrange kjøkkenet og utenfor. La Lampara er da også det eneste stedet hvor vi har opplevd å få korrigert egne meny-valg. – Nei, til forrett vil du nok heller ha en TORTA genovese. Den vil du like, sa Caroline til 12-åringen vår. Det var en slags pannekake med pesto. Den sto slett ikke på menyen, men hun visste hva hun snakket om.

Romantisk start

Det var en svipptur, en streik og en haik som førte Caroline til et liv i Lavagna. Hun hadde vært her flere ganger før og skulle etablere seg i Norge.
– Det var i 1982. Jeg var ferdig utdannet skiltmaler, hadde nettopp fått jobb, men en venninne ville ha meg ned «en siste snartur». Vel nede var det kollektiv-streik, og eneste måte å komme til Lavagna, var med tommelen. – Da det stoppet en greit utseende kar med to andre damer i bilen allerede, takket jeg ja til skyssen.
Den greit utseende «fyren» var Maurizio. De falt pladask for hverandre, flyttet snart sammen, og jobb og norgesplaner fikk bare fare.
– Det er 26 år siden. Nå har vi Thomas på 17, og jeg er vel blitt mer italiensk enn norsk.

Godt gjemt

Kommer du til Lavagna eller nabobyen Chiavari, er sjansen stor for at du kjører videre. Jernbanelinja til den ene siden og noen grå murkasser på den andre. Intet hav, ingen rustikk sjarm, og fra veien ser du neppe de grønne brattene innenfor. Men skinnet bedrar.
Nettopp jernbanelinja langs sjøen er kanskje det som har bevart det pur-italienske her, i motsetning til turistfellene Portofino, Sestri Levante og selvfølgelig Cinque Terre like i sør.
Her er ikke de smale, bratte eller kronglete landsbystiene, men romslige avenyer med piazzaer og gågater med markeder og folkeliv – og: Både spennende smågater som i Bronzini og lange, flotte arkader der du kan suge stemning eller shoppe deg sliten uten å bli våt om det skulle bli væromslag.
Og går du ut under jernbanen, åpner Det liguriske hav seg midt mot solnedgangen. Lange, brede strender å boltre seg på og – siden mange italienere har oppdaget Lavagna – Italias nest største fritids-båthavn.

Annet liv

Ut på stranda er det bare å kippe av seg sandalene og kjenne varmen i den grove sanden. Her hører man bare brenningene, suset fra vinden og et og annet sjeldent tog.
– Man MÅ bo nær havet. Ofte går jeg ned etter lunsj-jobben og strekker beina. Eller jeg kommer ned over midnatt for et nattbad. Har du prøvd det? Helt fantastisk. Mørke varme bølger…
Men det er en stri jobb å drive restaurant i Italia.
To lange økter daglig for å dekke sen italiensk lunsj og virkelig sen italiensk middag.
– Det har også tatt mange år å bli godtatt som kokk. Ingen i verden kan lage italiensk mat så godt som de selv kan – tror de. Men nå vet de fleste at vi faktisk har et Italiensk kjøkken, selv om jeg har min egen vri på mange ting.
Bare det å ha stearinlys på bordet, tilbehør til kjøttet og å bruke sauser, er heller uvant for tradisjons-tro italienere. For Caroline handler det om å plukke ideer og gamle mattradisjoner og å utvikle og eksperimentere frem deilige retter. Det meste blir tatt godt imot.
En anonym gjest syntes tydeligvis så godt om maten at han skrev pent om “kokken på La Lampara” i den anerkjente restaurantguiden Gambero Rosso. Nylig skrev den store avisen La Republica om Lampara: – Og kokken var norsk!”
– Sånt er gøy, sier Caroline.

Står modell

Caroline er blitt en del av Italia og Bronzini. For mange år siden ble hun, Maurizio og Thomas også en del av julekrybba der. Hvert år før jul lager nemlig et par av gutta her en “presepe” som ikke viser en julekrybbe i et sydlandsk landskap, slik det er vanlig, men i stedet julegata Bronzini i miniatyr. Folk reiser langt for å se den. Alt er realistisk, nå sist jul som alltid: Frisøren og sønnen hans, grønnsakshandleren og senegaleseren – to fargeklatter i bybildet – med lyd fanget med snik-opptak. Drøyt meterhøye hus og alle skiltene (som Caroline har malt) er med, og også TVen til en av beboerne (som alltid står for høyt på). Og selvfølgelig – i krybben borte ved bronsebrønnen – ligger Jesus-barnet.
– Men han er mørk i huden, sier presepe-bygger Nanni Paggi. – Han må jo ha vært det, ikke sant?
Og foran restauranten står Thomas, Caroline og Maurizio – med meny-tavlen klar.

Tavler og musikk

“Lavagna” betyr tavle på italiensk. Tavlene er oppkalt eller Lavagna, ikke omvendt. I århundrer har de hentet ut hard, svart skifer som de splittet i tynne plater. De endte opp som store og små skriveplater, gjerne i hendene på skoleunger – sikkert også i Norge.
Men på sin meny har Maurizio også musikk. Maurizio er ansvarlig for sommer-musikkfestivalen i Bronzini, antakelig Italias smaleste og det Bronzini er mest kjent for. Festa di Frontiera tekker gata full av folk og liv. Festivalarenaen er så smal at to Ape’r (disse knøttsmå trehjulingene av noen italienske moped-lastebiler) bare såvidt kan passere hverandre.
– Ingen tror det er mulig. Det er altfor trangt for noe mer enn én gatesanger, sier folk. Men det er både mulig og helt fantastisk, sier han.
Festivalen trekker storfolk. I 2007 var Mari Boine her; andre verdensnavn fra ymse kontinenter har kommet helt siden 1994.
– Folk og artister kommer tett på hverandre. Selv de som står i den andre enden av Bronzini er ikke mer enn 50-60 meter unna scenen. Klart det svinger!

Kruttsterk

Det tok litt tid, men nå beskriver Caroline Bronzini som en eneste stor familie. De prates stadig, låner når de trenger noe, og trenger man å få noe gjort, stiller de andre opp – til og med i barneoppdragelsen.
– Hvis jeg lager noe som lukter spesielt godt, kommer de og maser. De er nesten som unger, ler hun. – Ikke fred å få!
Ved et av bordene har et par akkurat rundet av et måltid med kaffe og grappa, kanskje det nærmeste italienerne kommer karsk.
– Grappa eller cola etter maten, det var noe av det som tok lang tid å forstå her. Kanskje det var like vanskelig som for italienerne å skjønne at en norsk kokk kan kokke på italiensk. Men det går!

Bestiller du kaffe i Italia, får du en kruttsterk espresso, stor som et fingerbøl og sterk, søt og beksvart som en italiensk signorina. På det siste punktet blir Caroline aldri helt italiensk.

Artikkelen har vært trykt i Norsk Ukeblad og publisert på Dolcevita.no

 Jeg drev restauranten i 15 år. Den er nå stengt, og blitt overtatt av andre!