Flytende flyvende retter

Det er som om gå på veggen når man Mååå holde seg inne med dette supre «sommerværet» som det er i…..

Lavagna. Dette er en av de beste tidene på året for oss som er fastboende. Få mennesker, ingen solsenger, parasoller eller hylende unger som ikke får lov til å bade fordi de har spist en kjærlighet på pinne! Og alle de herlige strendene bare for oss selv.

Står du opp ekstra tidlig sammen med solen og fiskerene som er klare til å kaste snøret for å prøve fiskelykken, får du med deg noen uforglemmelige øyeblikk som blir sittende igjen resten av dagen. En dag skal jeg vise deg et album over alle bildene som jeg har tatt fra dette fantastiske flott stedet hvor jeg bor. Den samme stranden, havet og utsikten…..men sammtidig alltid forskjellige, mange ganger er det som om humøret mitt speiler seg i havets farger…..eller er det kanskje omvendt ?

Men det jeg vil vise deg i dag er det jeg lager til Thomas som fikk oppererte bort mandlene på tirsdag….i dag er det lørdag og vi begynner begge to å bli skikkelige lei av all denne maten som skal skli flyvende lett rett ned i magen. At været er så flott hjelper ikke så mye på humøret, det er egentlig greit at det er grått og trist når man må holde seg hjemme. Derfor prøver jeg å få frem smilet hans med noen fargesprakende retter, men det er ikke alltid så lett. Hverken å finne på rennende farger og å få frem smilet hans.  Sammtidig som at jeg spiser det samme…..med en liten ekstra piff.

Med dette har jeg tenkt på andre familier for at de skal slippe å lage en «sykehusrett» og en «vanlig rett» uten at noen blir sittende der med sure misfornøyde rynker på nesen.

Dette ble gårdagens lunsj.

Potetpuree, hjemmelaget «buljong» og mozzarella som jeg moste opp med stavmikseren sammen med en skvett fløte for at den skulle bli «rennende». Mens jeg spiste kokte poteter med en klatt smør, salt og en hel mozzarella ved siden av.

Til middag lagde jeg suppe av sorte bønner sammen med noen grønnsaker. Bønnene hadde jeg lagt til bløt dagen i forveien.

Sammen med suppen serverte jeg potetpureé og gulrotmos. Dette er versjonen til Thomas.

Og denne er min. Jeg brukte den samme suppen, men tilsatte «salsiccia» som er en italiensk pølse ( du kan bruke røkt kjøttpølse) og blandet litt potetmos for å få mere fylde. Sammtidig som jeg skar opp gullrøttene i skiver og dryppet noen dråper av Tabasco.

Det smakte faktisk godt, server den gjerne sammen med kokt basmatikris. Til dessert ble det «panna cotta» til begge to. Den til Thomas dekket jeg med eplemos, epler som jeg kokte med sukker og vann uten sitronskall for så å mose den opp med stavmikser’n. Mens min fikk et lag med kirsebærsyltetøy som jeg hadde lagde i sommer.

Hjemmelagd kirsebærsyltetøy er noe av det beste som finnes til is, kremer og kaker siden den har den litt syrlige «bitre» smaken som gjør at det ikke blir for søtt…..og «kjedelig».

Da jeg var liten hadde vi noen trær i hagen som svulmet over av kirsebær, vi var ikke så veldig begeistret for dem på den tiden så de ble hengende der til glede for alle fuglene…..Helt til jeg kom på en superduper ide en dag jeg var blakk. Blakk og blakk, jeg hadde sett noen nye lukteviskelær hos bokhandleren på hjørnet men hadde desverre brukt opp ukepengene mine på en ny pung. Artig å kjøpe seg ny pung når man ikke har noen penger å legge oppi!!!! Jeg hadde heeeelt dilla på lukteviskelær, aner ikke hvor mange jeg hadde men det var ganske mange. «Problemet» var at det alltid kom noen nye som luktet såååå deilige…..ja så godt at de var til å spise opp, hvis jeg ikke husker feil tok jeg en liten bit en gang for å smake! De var i alle verdens forskjellige fasonger, farger og lukter. Å duu….mens jeg forteller deg dette kan jeg nesten «kjenne» luktene og den fryden jeg hadde med samlingen min. Tror jammen jeg skal stikke en tur til bokhandelen i morgen for å se hvordan utviklingen av lukteviskelær er blitt i årenes løp…..eller finnes de kanskje ikke mere ?

Men det var faktisk kirsebærene jeg skulle fortelle deg om. Hver dag stod det lang kø med biler på veien utenfor huset hvor jeg bodde, det gikk i sneilefart med alle som skulle hjem etter jobben. Dette var før de lagde tunnelen på Smestad. Det var søndag, sommer og sol, og laaaaang kø med biler utenfor huset vårt med alle som skulle hjem etter sommerferien da jeg begynte min karriere som bær selger, den varte ikke lenge heller. På den andre siden av veien var det en bussholdeplass som passet helt perfekt for salg av kirsebær, bilene kunne til og med svinge inn på plassen uten at de andre begynte å tute….» Rett og slett det perfekt sted» tenkte jeg mens jeg stod på gardinstangen tidlig en morgenen for å plukke kirsebær som jeg la i jordbærkurvene jeg hadde funnet i kjelleren. Det ble ganske mange kurver til slutt, så da var det «bare» å finne noe som jeg kunne bruke som salgsbord. Det var ikke rare greiene jeg fant, men tenkte at tomme pappkartonger var greie. Stolt og fornøyd så jeg på den fine salgsboden som jeg klarte å rigge opp på bussholdeplassen med kurver fulle av kirsebær. Jeg stilte meg bak boden og ventet på at folk skulle fyke ut av bilene for å handle hos meg, for det var jeg sikker på at de ville gjøre.  Det var som sagt ganske mange kurver og «boden» var ikke så veldig stabil……etter 10 minutter og uten en kunde knelte hele boden, ALLE kurvene ramlet på bakken med kirsebær som trillet ut i gaten og på fortauet. Plutselig stod hele verden stille, det gjorde også køen av bilene, jeg tror til og med fuglene sluttet å kvitre. Jeg prøvde å redde den siste kurven som fortsatt var halvfull, men skjønte fort at her ble det ikke noen nye lukteviskelær. Også så flaut a gitt, jeg tror jaggu jeg var like rød i toppen som kirsebærene der jeg prøvde å komme meg vekk så fort som mulig. Men jeg måtte jo rydde opp etter meg så godt jeg kunne, jeg tror det var mange som fikk seg en god latter der de satt i bilene sine….og kanskje de ikke var så hissige og ampre når de endelig kom seg i hus etter å ha sittet i den laaaange bilkøen og kjedet seg. For å være helt ærlig vet jeg faktisk ikke om det var mange lattermilde blikk inne i bilene siden jeg hadde nok med å prøve å slette alle mine spor. Dagen etter så det ut som om det hadde vært en blodig krig ute på bussholdeplassen. Det var siste gang jeg prøvde å selge kirsebær!

Men tilbake til min flytende flyvende mat. Selv om jeg prøver å finne på noe nytt serverer jeg alltid en «forrett» til Thomas. Den berømte «minestrina’en» kraften som jeg lager av kjøtt og grønnsaker. I går var han så «heldig» at han kunne «spise» den med pasta som er laget spesielt for babyer uten tenner. På pakken stod det «for spedbarn»  Skulle gjerne tatt et bilde av Thomas på 24 år med smekke….men da tror jeg ikke han hadde snakket mere til meg. Ikke for det at han er så veldig snakkesalig av seg om dagen. Han kominiserer med at han skriver lapper til meg.  Jeg prøvde å foreslå at han kunne mime mens jeg kunne gjette hva han mente siden jeg alltid må lete etter brillene mine for å lese hva han skriver ( jeg glemmer alltid hvor jeg har lagt ifra meg brillene!)

Er det rart at italienere er helt » avhengig» av pasta siden de får det allerde i tåteflaskealderen» ?

❤️