Følg meg!

Turen til Rimini. Il viaggio verso Rimini

På tvers over til den andre kysten i Italia.

Turen til Rimini. Il viaggio verso Rimini

Rimini er vel et av de første stedene her i Italia som startet med masseturisme. Jeg har alltid tenkt på disse stedene som selve ….. turistfellenes kongerike. Men det er jo bare å «forville» seg litt bort….og vips så finner du de mest sjarmerende steder som du ikke hadde drømt om.

Men vi begynner fra starten av. Hovedkontoret til Maurizio er like ved Rimini ( du har sikkert fått med deg hvem Maurizio er ? Hvis du ikke vet det betyr det jo at du ikke har fulgt med så godt i bloggen min ! Og det er jo værst for deg !!! Thihihi) Vel, Maurizio drar rett som det er til Rimini….litt for ofte etter min mening. Før i tiden ble jeg med noen ganger men etter at vi har Stella, hunden vår ( eller rettere sagt min !) er det alt for vannskelig. Selvfølgelig er det mange hoteller og steder hvor du kan ha med hunder….men ikke hunden min….synes jeg da ! Stella er blitt mishandlet av mennesker og bitt av hunder…..hun er redd sammtidig som hun er dominerende. Og som sagt «angrep er det beste forsvar». Jeg kjenner henne såpass godt….eller kanskje alt for godt at jeg vet hva som kan gå galt når vi er i en ukjent situasjon som for henne vil bety fare. På hjemmelig trakter trives hun bedre….og jeg slapper også av…..Ja, jeg vet det….det blir som å være i en ond sirkel, jeg vet hva hun kan finne på og hun vet at jeg er redd for hva hun kan finne på. Ikke for det….jeg har prøvd utrolig mye og jeg har ikke tall på hvor mange dressører som ikke har klart å hjelpe oss, hvor mange bøker jeg har lest etc. etc. De som hun kjenner godt og som hun har godtatt i «sin flokk» beskytter hun med tenner og klør….det er akkurat der det sitter….hun vil beskytte de som hun er glad i ….selv om det egentlig er hun som må beskyttes…har du noen gang prøvd å beskytte noen som ikke vil beskyttes ? Det er omtrent umulig og der har du Stella i et «nøtteskall»

Vel, det var ikke Stella jeg skulle fortelle deg om men siden det er hun som dominerer ganske mye av livet vårt og at det er på grunn av henne at jeg ikke har vært på Adriaterkysten på maaaange år måtte jeg jo nesten fortelle deg hvorfor !

Maurizio skulle være borte i 3 dager mens Stella og jeg skulle være igjen i Torino.  Maurizio hadde alt klappert og klart og egentlig hadde jeg det også. Jeg skulle ordne og rydde opp i alle papirene mine som flyter over hele huset.

Da han kom hjem for å spise lunsj dagen før han skulle reise, sa jeg ( akkurat da vi satte oss til bords ) «Jeg blir med jeg også, jeg har funnet et perfekt hotell med egen inngang til rommet slik at vi kan ta med oss Stella » «Åååååå…» svarte han » hvor er det da ?» «Nei, det skal jeg vise deg etter at vi har spist sa jeg «. ( Nå må jeg nesten fortelle deg at jeg hadde ikke lett etter noe hotell eller egentlig tenkt på at det var mulig at jeg kunne henge meg på, men jeg latet som ingenting mens vi spiste.) Jeg studerte han nøye mens vi spiste for å se om han var glad eller ikke for at kjerringa og bikkja ville være med. Men der på den andre siden av bordet satt han med et pokerfjes mens han gomlet i vei !

Da vi var ferdige med å spise måtte jeg nesten innrømme at jeg ikke hadde hverken funnet noen hoteller eller lett etter noen …..Meeeen mens han gikk ut på terassen for å ta seg en røyk tok jeg frem iPaden min og begynte å lete selv om jeg visste at det var omtrent umulig å finne det som jeg var lette etter. Bare 5 minutter senere fant jeg det perfekte stedet. En gammel antikk villa i en liten sjarmerende landsby på en ås et kvarter innover i landet fra Rimini. Det hadde ikke bare egen inngang til rommet, det viste seg at vi til og med hadde en egen liten privat hage. Gjett hvem som ble i fyr og flamme a ? Maurizio var litt mere skeptisk siden firmaet hans allerde hadde bestilt hotellrom for han men etter at han ringte og hørte at rommet med egen inngang var ledig ( det har det eneste rommet som var ledig ) lyste han endelig opp i et stort smil.

Dagen etter ringte vekkeklokken halv seks, jeg spratt opp av sengen som om jeg skulle vært 10 år på 17 mai. Det var iallefall sånn jeg følte meg selv om jeg er 56 år gammel og det var januar ! Stella var litt mere tilbakeholden siden hun luktet ugler i mosen med koffertene som stod ferdigpakket i gangen. Etter en rask luftetur med henne satte jeg over kaffen mens jeg sang «What a beautiful world» for full guffe. Gurimalla….man skulle faktisk tro at det var 17 mai sånn som jeg gledet meg. Jeg manglet bare det norske flagget da jeg gikk stivpyntet og smilende ut av døren….med Stella på slep ( etter å ha forsikret meg om at gassen var slått av, alle dørene lukket og at jeg hadde tatt ut stikkontakten fra strykejernet !)

Jeg nynnet fremdeles glad og fornøyd da vi nådde motorveien mens Stella begynte å ynke seg i baksetet ( hun hater å kjøre på motorveien kanskje fordi det går for fort …..i svingene, uten at hun kan kontrollere hver minste detalje ? ) Maurizio var stille mens han kjørte, han hadde sikkert tankene sine på jobben og seminaret ….hvis han da ikke var stille fordi kjerringa satt der ved siden av og nynnet mens bikkja ynket seg baksetet.

Og som det hør og bør seg begynte jeg å hamre intenst på mobilen min for at jeg ikke skulle følge med i trafikken og begyne å krangle. Jeg er faktisk værre enn en svigermor når vi kjører siden jeg messer i vei….»pass på der, ikke kjør forbi nå, sett på blinklyset, det kommer en bil bak» osv. Det er ikke fordi at jeg ikke stoler på Maurizio, han er en god sjåfør som alltid har kommet trygt frem til der han skal…selv om det kommer noen fartsbøter i posten av og til ! Men det er bare sånn at jeg faktisk ikke klarer å la være å komme med mine «gode råd» i trafikken. Derfor har jeg funnet den perfekte løsningen ved at jeg hamrer løs på Internett. Jeg går sikkert glipp av panoramaen….men det er ikke så mye å skryte av når det gjelder utsikten fra motorveiene.

Derfor visste jeg egentlig ikke helt hvor vi var da Maurizio svingte inn på en parkeringsplass og stoppet bilen. «Nå skal du se hvor jeg alltid stopper for å spise og for å kjøpe parmasanost og spekeskinke» sa han da vi gikk inn. Og inn kom vi til det «aller helligste» Dette må være selve drømmen for turister tenkte jeg da vi trådde over dørterskelen.

Jeg er vant til disse glorete barene som ligger langs motorveiene hvor alt ser veldig innbydende med skilt som nesten skriker sin nød » løp og kjøp» Det meste de serverer ser bedre ut enn det smaker. Mens her….ja, her smakte det nesten bedre enn det så ut….skulle jeg oppdage senere. Maurizio kjøpte med seg et par rundstykker med spekeskinke mens jeg sa at jeg skulle ikke ha noe siden magen min går over alle sine bredder. ( noe jeg skulle angre på senere….ikke at magen går over sine bredder men at jeg ikke kjøpte med meg noe å knaske på til senere ) Heldigvis kjenner Maurizio meg såpass godt at han later som ingenting mens han alltid kjøper litt ekstra.

Før vi fortsatte «17. Maitoget» gikk vi inn i butikken som ligger ved siden av for å hamstre parmasan. Jeg gledet meg til å knipse noen bilder av de svæææære stablene med former av parmasanostene…men den gang ei. Kamera mitt på mobilen min hadde bestemt seg for å streike akkurat da vi kom inn av døren. Døren som gikk automatisk opp uten at vi hadde behøvd å si «Sesam, sesam lukk deg opp». Derfor får du desverre ikke sett noe av «skattekammeret» men jeg kan love deg at her var det ikke de glorete skiltene som fikk en til å handle. Det var faktisk varene som i ropte i kor » kom å kjøp meg » selv om de egentlig ikke hadde behøvd å rope.

Etter at vi var ferdige med å hamstre satte vi de fulle bæreposene i bagasjerommet.  Stella fikk en godbit siden hun hadde sittet pent og passet på bilen mens vi hadde vært på skattejakt før vi kjørte videre…..retning Rimini.

Heldigvis hadde jeg ikke sett på værvarslingen før vi reiste….hadde jeg gjort det tror jeg nesten at jeg hadde droppet hele turen siden det var spådd regn, vind og sne. Av og til er det bedre å ta det på sparket uten å vite alt for mye av det som en venter en !

Vel fremme i den lille byen som heter Santarcangelo dro vi direkte til hotellet.

På hotellet ble vi vist inn på rommet ( mens Stella ble sittende igjen i bilen ) Rommet var knøttlite men det viktigste var jo at vi hadde egen inngang slik at Stella slapp å skremme vettet av hotelleieren og gjestene. Vi hentet all bagasjen, fikk med oss Stella inn av porten i hagen og tømte minibaren ! Ikke misforstå nå a…..vi tømte minibaren fordi vi trengte plass til alt det som vi hadde kjøpt med oss på veien. Alle flaskene som hadde stått i minibaren danderte jeg pent på toppen av kjøleskapet som om det var krimskrams dekorasjoner.

Før Maurizio skulle avgårde på jobben satte han seg i hagen og spiste nistepakken sin mens jeg satte meg på trappen. Jeg elsker å sitte på små trapper. «Vil du ikke ha et rundstykke da» spurte Maurizio mens han gomlet glad og fornøyd i vei. «Nja…..nei jeg er ikke sulten» sa jeg mens jeg kjente at det romlet i magen «Ta et halvt rundstykke a» fortsatte han » Javel, hvis du insisterer så måååå jeg vel nesten det, da» svarte jeg mens jeg tenkte at det er jo riktig at jeg må smake på alt, hvordan kan jeg ellers fortelle deg som leser bloggen min om hvordan saker og ting smaker ?

Det smakte himmelsk og et halvt rundstykke ble til et helt rundstykke mens Maurizio smilte lurt og Stella prøvde å late som ingenting mens hun håpet å få smake en bit.

Etter at Maurizio hadde skiftet til dress og jeg hadde kjørt han til jobben kjørte Stella og jeg videre mot havet.

Vi dro til Torre Pedrea som ikke ligger lenger enn 10 minutter med bil fra byen. ( N.B. 10 minutter utenfor turistsesongen ) Vi gikk en laaaang tur på den folketomme stranden for å få litt luft under vingene. Som sagt var ikke værgudene i sitt beste humør men det gjorde ingenting. Jeg elsker vinterfargene med alle sine gråblå nyanser og Stella elsker folketomme strender hvor hun kan løpe fritt og lukte nye lukter.

Ved Adriaterhavet er det laaange brede sandstrender med mange forskjellige skjell. Jeg pleier alltid å plukke med meg noe fra strendene når jeg er ute på tur for å pynte litt på badet hjemme i Lavagna. Men nå har jeg så mye forskjellig der at det kan bli litt for mye av deg gode, derfor lot jeg skjellene få ligge akkurat der de lå….selv om det kriblet i fingrene mine.

Etter at vi hadde gått en laaaang tur med både motvind og medvind satte vi oss inn i bilen og kjørte tilbake til hotellet. Det er som sagt ikke turistsesong i denne perioden og det var lite folk i de trange gatene og smugene i denne lille idylliske byen. Derfor tok jeg et godt tak i båndet til Stella som virket ganske fornøyd mens hun snuste seg i vei ved siden av meg mens vi utforsket gamlebyen. Dette er et perfekt sted å leke gjemsel eller å arrangere en skattejakt hvis du har småtroll på slep.

Hvis jeg skulle ha dratt på ferie på disse kantene så hadde valget mitt falt på akkurat denne lille byen. Det tar ikke mere enn 10- 15 med bil  til strendene, det er sikkert litt kjøligere her oppe i åsen om sommeren enn nede ved strandenpromonaden og det er myyyyyye koseligere. Men det blir selvsagt opp til en hver hva man er ute etter. Med små barn er det sikkert enklere å bo ved strandkanten siden du slipper å laste alle og alt inn i bilen, ut av bilen, lete etter parkeringsplass, inn i en glovarm bil som har stått i solen i timesvis mens du har «stekt» deg på solsengen sammtidig som parkeringen har kostet deg flesk….hvis du da fant deg en ledig parkeringsplass ! Med hylende trette småtroll er det ikke alltid så greit. Men hvis du/dere er alene, hvis småtrollene er blitt større eller om de har valgt å bli hjemme for en dundrende hjemmealenefest nonstop ( ikke sjokoladen altså) drar du kanskje hit til denne lille perlen. Kanskje vi til og med møtes på hotellet, men hvis jeg er i følge med Stella så lat som om du ikke kjenner meg !

Etter at vi hadde gått turen gikk vi tilbake til hotellet hvor jeg tok på meg en ekstra genser siden luften var blitt kjøligere i skumringen.  Jeg skulle møte en dame som jeg var blitt kjent med for en del år siden og som bor like i nærheten. Men siden jeg var litt tidlig ute tok jeg en liten svipptur i smugene for å vise deg hvor sjarmerende dette stedet er.

Det morsomste var huset til byens sydamen. Hun hadde til og med satt en stol utenfor slik at kundene kunne sette seg ned mens de ventet i køen. Utenfor hang det et lite «skilt» av papp hvor hun reklamerte for alle tjenesten sine. Legge opp bukser, sy inn skjørt og kjoler, reparere hull i buksene på barna etc etc

Det er rart med det når du treffer mennesker som du føler deg på bølgelengden med en gang. For selv om jeg ikke kjenner Lucia noe særlig godt gikk skravla lett og livlig over et glass San Giovese ( den lokale vinen  ) Og nå som jeg har funnet «min hemmelige hage» hvor jeg kan ha med meg Stella kommer jeg til å henge meg på hver gang Maurizio må hit med jobben. Sammtidig kan jeg og Lucia utdype vennskapet vårt bedre og jeg kan komme med mange reisetips til deg mens jeg smaker meg frem til nye retter som jeg kopierer på kjøkkenet mitt når jeg kommer tilbake til Torino.

Det var nemmelig akkurat det jeg gjorde med versjonen av kjøttraguen som de serverer her, men det tar vi ved en senere anledning. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å spise middag men på veien tilbake til hotellet begynte magen min å protesterte. Jeg hadde gått forbi en restaurant tidligere på dagen som inspirerte meg skikkelig. Nå hadde det seg sånn at jeg ikke ville spise så mye men kunne godt tenkt meg en enkel rett. Det jeg ville smake på var kjøttraguen som de er så berømte for i dette området og som er annderledes enn den som vi lager i Piemonte som også er forskjellig fra den som blir laget i Liguria. Hvert fylke har sine fremgangsmåter og smaker. Derfor kan en rett være helt forskjellige fra et sted til et annet selv om de heter det samme. Kjennetegnet på at det er en god kjøttragu i dette området ser du når du er ferdig med å spise. Det heter seg at du skal du se solen på tallerknen «sole nel piatto» ( il såle nel piattå )

Jeg løsnet litt på beltet ( nå er jeg på det siste hullet !!!!) over den svulmende magen før jeg gikk inn for å høre om det var mulig å få servert bare en rett. For meg vil det være uhøffelig å bare gå inn og sette seg ned på en restaurant for å bestille bare en rett, det er liksom ikke noe man gjør her i Italia selv om det er noen som gjør det. Jeg synes det er riktigere å spørre på forhånd for å slippe en sur kelner eller å «okkupere » et bord alene på en liten restaurant hvor de trenger å servere flere retter for at regnestykket deres skal gå opp. Jeg var som sagt alene siden Maurizio hadde en felles middag med sine kollegaer.

Da jeg spurte om det var mulig svarte Innehaveren meg med et stort smil at det var helt i orden før han fulgte meg til et bord…..et lite bord som stod midt på gulvet i restauranten.

Nå bryr jeg meg ikke så mye om at jeg er alene når jeg er ute å spiser men jeg hadde jo håpet på et hjørnebord og ikke sånn at jeg følte meg som en slags utstillingsdukke. Jeg regner med at det var noen som himla med øya og lurte på om det hadde klikka helt for den kjerringa ( les meg ) som knipset i vei mens hun satt der alene. Det kan godt være at de tenkte » ikke rart at hun er alene, det er vel ingen som orker å være sammen med en sånn en !» Det flaueste var kanskje da jeg begynte å ta bilder av retten min siden jeg måtte reise meg opp for å prøve hvilken vinkel som var best for ikke å få med seg skyggen fra lampen som hang rett over bordet. Men det var ingen ( håper jeg ) som skjønte hvorfor jeg ble så rød i toppen….de trodde sikkert at jeg hadde hetetokter….de skulle bare visst at jeg var blodrød fordi jeg rødmet. Noe jeg alltid har gjort og som alltid har vært et stort problem for meg men nå gidder jeg faktisk ikke å bry meg så mye om det lenger siden det går slag i slag med hetetokter og rødming.

Nok om det, på denne restauranten står de å baker de berømte «piadinene» som du blir servert mens de fremdeles er varme som om det skulle vært brød. Disse er av det tykke salget som man spiser f.eks. sammen med en forrett. Det finnes to forskjellige versjoner av Piadine , denne tykke og den tynne. De tynne blir fylt med ost, rukola, skinke eller det du skulle ønske mens de tykke pleier man å spise sammen med noe annet.

Da jeg var ferdig med å spise spurte eieren om jeg ikke hadde lyst til å gå ned i kjelleren !»  I kjeller’n ….hva skal jeg i kjeller’n å gjøre a, har jeg oppført meg så umulig» tenkte jeg mens jeg gikk ned trappen. Det første jeg kom til var en liten koselig privatsal med ferdigdekkete bord. «Ja, ja koselig der, kanskje de ville vise meg hvor de kom til å sette meg neste gang …..hvis jeg kom tilbake….alene » tenkte jeg og skulle akkurat til å gå opp trappen  igjen mens jeg kastet et blikk rundt hjørnet.

Og der…..ja der så jeg noe som jeg aldri hadde drømt om. Jeg kom direkte ned til grottene.

Denne byen er nemmelig bygd på grotter. Hele bymuren er grotter og du kan vandre under byen gjennom grottene.

Jeg ble helt fascinert mens jeg gikk nedover trappen, dette var jo ikke noe jeg ventet å finne. På bunnen fikk jeg øye på en «brønn»og over «brønnen» hang det et skilt.

Jeg gikk nærmere for å kunne lese hva det stod skrevet.

Det var en ønskebrønn, jeg knipset i vei med mobilen min…..helt til eieren ropte om det fremdeles var liv i meg. Jeg hadde helt glemt tid og sted jeg stod der og skyndte meg opp igjen…..mot lyset og sivilasjonen.

Heldigvis hadde jeg klart å knipse en del bilder før mobilen min bestemt seg for å streike….igjen. Derfor ble det ikke noen flere bilder den dagen !

Tilbake på «overflaten» takket jeg for meg etter at jeg betalte regningen  og gikk tilbake til hotellet hvor Stella lå og ventet på meg. Finnes det noe koseligere enn en glad hund som ønsker deg velkommen når du kommer inn av døren ? Ja kanskje……det må være når Maurizio kommer hjem glad og fornøyd….noe han også gjorde denne kvelden.

Dagen etter reiste jeg inn til Rimini så følg med hvis du vil være med videre på oppdagelsferden min. Og hvis du legger inn Mail adressen din tror jeg at du vil få en automatisk melding når jeg legger ut neste kappitel og nye innlegg. Sammtidig vil du hjelpe meg videre på veien inn i den merkelige blogge redning som egentlig er et mysterie for meg. Som sagt er ikke teknologi min sterke side men jeg tror det fungerer på denne måten.

Rimini

Kysten ved Rimini

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Fått med deg disse?

" Crema di asparagi og Sestri Levante"

Når sesongen for asparges starter går jeg nesten amokk, av og til blir det litt for mye av det gode med dampete aspagis, aspargisrisotto og gudene vet hva. Så hva med en enkel aspargeskrem som passer til……

"Squash blomster" Fiori di zucchine

Små, delikate og lysegrønne squash med de knallgule blomster. Er det noe rart at det til og med……..

Bruschetta

Cavolo nero e patate. Grønnkål og poter

Bruk alt av grønnsakene uten å kaste noen ting. Denne gangen ble det Bruschetta med cavolo nero og poteter.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

18 hendelser på “Turen til Rimini. Il viaggio verso Rimini”

  1. Ruth Inga Henriksen

    Fantastisk å høre om reisen så langt. Du er veldig dyktig å skrive, eneste problemet med å lese det du skriver er at jeg får så lyst til å oppleve akkurat der samme. Reise på de stedene og smake all den gode italienske maten. Gleder meg til fortsettelsen.

    1. Tusen takk for hyggelig tilbakemelding Ruth. Det eneste problemet som du skriver nå er jo «bare» å bestemme seg for hvor og når du kommer. 😉🎉

  2. Så koselig å lese dette! Santarcangelo er » min » by i Italia, og jeg kjenner meg godt igjen i alt du skriver. Det er en koselig liten by med flere gode restauranter rundt omkring – håper du kommer tilbake:-)

    1. Det kan du vedde på at jeg kommer til å gjøre Britt….nå som jeg har funnet den hemmelige hagen. 😊 Så følg med….og kanskje vi møtes der en dag, det hadde vært artig. 😊

  3. Randi H Alstrup

    Takk for godt innlegg dette virker fristende sitter her på Tjøme med -12 og sterk vind blirca –25.
    Så jeg drømmer meg bort til Italia

  4. Hva var navnet på den restauranten med grottene? Den jeg fortalte deg om het La Sangiovesa. 😉 Interiøret ligner, men det er sikkert mange som ligner hverandre siden hele byen er bygd på grotter som du forteller .

  5. Wenche Melgård

    Dette var en ordentlig flott reisebeskrivelse. Må humre litt innimellom, du skriver så levende. Har bare sett for meg Rimini som en badeby ( har ikke hørt annet ), så dette var skikkelig flott. Tusen takk. Har nå lest begge to om Rimini.

    1. Så hyggelig at du likte beskrivelsen min av Rimini. Det er akkurat som du selv skriver…besten alle tenker på den som en badeturistfelle by. 😮

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen