Denne gangen gikk ferden til kysten til en liten idylisk havneby som tok meg med storm.
Det var Maurizio som var sjåføren siden han var ferdig på jobben og endelig kunne forvandle seg til turist sammen med Stella og meg. Så der satt vi i bilen alle tre mens regnet silte ned fra en grå himmel. Men vi hadde fremdeles solen fra lunsjen i magen….til og med Stella hadde fått smakt siden jeg hadde lurt med meg en liten bit fra lunsjen som hun fikk som premie mens hun hadde ventet på oss i bilen.
Jeg synes ikke at kyststripen i Rimini akkurat er noe å skryte av. OK, det er laaaaaange sandstrender som byr på utrolig mye i sommersesongen. Men alle de store anonyme hotellene og kjøpesentrene som er bygget for masseturisme er ikke akkurat min stil. Men som sagt hver og en har sin smak og velger selv hva de er ute etter. For all del ikke misforstå meg siden det ikke er noe som er riktig eller galt, vi er jo alle forskjellige og behovene kan være så mangt. Men det kan også være at man ikke vet eller har mulighet til å kjenne de forskjellige stedene som kanskje finnes rundt hjørnet akkurat der du ferierer eller har tenkt å dra på ferie. Da håper jeg at mine ” ut på oppdagelstur ” kan hjelpe deg. Og derfor gikk ferden til et sted som vi alle hadde vært før…nemmelig til Cesenatico.
Så satt vi der i bilen… igjen på vei til et nytt sted…..du skulle bare ha sett oss ! Gubben bak rattet, kjerringa som satt og maste ved siden av istedenfor å hamre løs på mobiltelefonen sin. Hun måtte jo følge nøye med på alt de kjørte fordi mens hun av og til ymtet på “pass deg for den bilen der, kjør forsiktig, DU SKULLE ha kjørt til høyre, Neeeeei kjør rett frem”, mens bikkja peste i baksetet. Smilehullene til Maurizio forsvant plutselig som dugg i solen og hvis jeg ikke hørte syner synes jeg nesten at jeg kunne høre han mumle at det hadde vært mere avslappende å jobbe…..men jeg hadde heeeeelt sikkert hørt syner !
Det var ikke så enkelt å finne en parkeringsplass som passet oss heller…..siden nesten alle var tomme. “Parker der, nei foresten der….nei ikke her…så du ikke den der borte da….! Det var jaggu meg ikke trangt om saligheten, derfor fikk også Stella bli med denne ut på oppdagelsferden denne gangen. Glad og fornøyd hoppet prinsessen på erten ut av bilen….helt til hun skjønte at det regnet. Det så nesten ut som hun ville hoppe inn i bilen igjen….men etter å sett først på Maurizio og så på meg og til slutt på bilen bestemte hun seg at det var nok best at hun trasket med….selv om hun ble våt i pelsen. “Man kunne jo aldri vite hva slags farer som ventet oss” tenkte hun sikker mens hun gikk hun foran og snuste oss trygt over broen på vei til sentrum.
Da vi nærmet oss sentrum begynte vi å få øye på alle fiskeskjøytene. Her er det sikkert et yrende liv når alle båten kommer inn med dagens fangst som sikkert havner på kjøkkenet på noen av disse restaurantene som ligger som perler på en snur i vannkanten.
Det lå den ene koselige restauranten etter den andre langs havnen. Hvis vi skulle ha spist her ( noe vi ikke skulle ) hadde vi hatt store problemer med å velge “den riktige” Derfor gikk vi omtrent i gåsegang siden Maurizio stoppet opp ved omtrent alle for å lese menyen…..med Stella på slep.
Mens jeg ? Ja, jeg var fremdeles glad og mett mens jeg knipset ivrig i vei den lille kanalen med båtene og husene. Det var utrolig vakkert her, det er sikkert noen turistfeller her også…men hva gjør vel det egentlig når det er en slik atmosfære i så vakre omgivelser ?
Når jeg tenker på typiske turistfeller så gjelder det ikke bare maten og prisene. For meg er også omgivelsene utrolig viktige, jeg ville f.eks. aldri i mitt liv ha satt meg ned utenfor en av disse barene eller kafeteriaene som er under arkadene i Via Po i Torino. Der synes jeg at det er nitrist, skittent og med en evig dur av trafikken som kjører forbi. Jeg kan ikke fatte at en turist velger å sette seg der med alle de andre vakre plassene som finnes i nærheten. Men dette er selvsagt min personlige oppfatning og heldigvis er vi alle forskjellige og heldigvis for de som driver disse stedene er det turister som setter seg ned her og. Men jeg tør nesten ikke å tenke på om de egentlig hygget seg, om maten var god, om de likte omgivelsene etc.
Mens her….ja her hadde jeg vært villig til å prøve og kanskje gått rett i “fella” Det må jo bare være helt fantastisk å sitte her og nyte et glass vin og bare seeeee, både på det yrende liv om dagen men også om kvelden når solen har gått ned og alle “kulissene” blir forvandlet når lysene som blir tent langs kanalen, på restaurantene, kafeene, barene og butikkene. For selvfølgelig finnes det også butikker her noe jeg ikke enset mens jeg fortsatte å knipse mens det begynte å regne igjen.
“Se her” ropte Maurizio på meg da han stod utenfor en butikk….noe han omtrent aldri gjør siden han ikke er noe begeistret for “shopping” hvis det ikke dreier seg om mat og drikke da ! Men denne gangen var det en veskebutikk !!! “Har det tørna helt for han eller” tenkte jeg mens jeg gikk bort til han. “HAN, som klager over at jeg har såååååå mange vesker vil at jeg skal se på flere vesker ??? Enten har han fått seg elskerinne og vil kjøpe bort sin dårlig samvittighet eller så har det faktisk tørna for han denne gangen ” tenkte jeg mens jeg så undersøkende på han. Og det værste av alt håpet jeg på det siste mens jeg stod og så på smilehullene hans som var kommet tilbake. Nå var ikke jeg noe særlig innteresert i å kjøpe meg en ny veske….siden jeg allerde har mange !!! Men jeg må jo innrømme at disse var artige. De er blitt sydd av “stoffet” fra forskjellige solsenger som har sett sine bedre dager. Eller er de kanskje heller sydd av restene fra stoffet som blir til overs når de syr trekket til solsengen siden de skinte i alle regnbuens farger uten å virke slitte ? Hun som jobbet i butikken kunne fortelle meg at disse blir produsert lokalt og jeg har faktisk ikke sett noe lignende andre steder.
Og skulle du trenge en badehette så finner du den her. Dette er akkurat sånne badehetter som moren min brukte da jeg var liten. Da man skulle se fin ut “på håret” når man tok på seg badehette for å svømme. Selv om man svømte med hode høyyyyt over vannet for ikke å bli våt på håret sånn at man så pen ut til middagen.
Nå til dags finner man de samme tingene over alt, du finner de samme butikkene i Italia, som i Norge ja til og med på den andre siden av jordkloden kan du finne de samme tingene noen ganger. Var det ikke mere spennende og karakteristisk før i tiden når du fikk øye på eller smake noe som du aldri hadde anelse om at fantes og som du kjøpte med deg ? Har verden egentlig gått fremover eller har den gått tilbake ? De små butikkene og produsentene må lukke sine dører siden de ikke klarer å konkurrere med de store internasjonale. Den eneste måten de kan overleve på er å selge og produsere noe som de har spesialisert seg på og som du ikke finner på supermarkeder, butikkjeder og på disse digre glisne shoppingsentrene. Selvsagt blir prisene noe høyere men det pleier også kvaliteten og omgivelsene å være. Men som sagt hver og en av oss er forskjellige og hva som er galt og riktig er ikke min oppgave å messe om. Og selvsagt har ikke alle økonomisk mulighet til å velge og vrake, noe vi aldri må glemme. Men nok om preikingen min….jeg kjøpte ikke en ny veske siden jeg trives med min gamle som jeg har frisket opp med noen setninger. Derfor ruslet vi videre langs kanalen som omtrent var folketom…sikkert på grunn av årstiden, regnet men også fordi det var en vanlig ukedag.
Før mørket falt på tok vi en tur på stranden for at Stella skulle få løpe litt fritt og grave dyyyyyype hull i sanden. For her er det laaaaange brede sandstrender med langgrunne ….perfekt ferie for småbarnsfamilier med småtroll som stabler av gårde i vannkanten. Men også for ungdom som er ute etter liv og morro med et virrvarr av hormonene i kropp og sinn mens de himler med øya over “teite” foreldrene som ikke skjønner bæret ….synes de ! Men det er en annen sak og det skal jeg ikke skal komme nærmere inn på akkurat nå !
Mens vi kjørte tilbake til hotellet tenkte jeg på hvor mye jeg hadde opplevd på så kort tid og at jeg heldigvis ikke hadde sett på værmeldingen før jeg bestemte meg for å henge meg på til Rimini. Ja, for hadde jeg det så tror jeg faktisk at jeg hadde blitt igjen i Torino og gått glipp av alt dette. “Men dagen var ikke over ennå” tenkte jeg da vi rygget ut fra der vi hadde stoppet….rett foran en “pølsebod” som ikke var en pølsebod men en “pastabod”
Da vi var kommet vel fremme i Santarcangelo hoppet jeg ut av bilen i øsepøseregnet mens Maurizio kjørte videre tilbake til hotellet for å puste ut en liten stund. Vi avtalte å møtes på en bar som jeg hadde inspirert meg dagen før….en BokhandelVermouthbar. Jeg visste at jeg måtte vente på Maurizio siden han helt sikkert kom for sent til avtalt tid tok jeg en siste runde i byen. Det er mange koselige og flotte butikker i denne byen….litt av hvert for en hver smak og for en hver lommebok. Jeg fikk se noen fine tallerkner i et butikkvindu som jeg tenkte kunne være perfekte for nye oppskrifter som jeg skal legge ut i bloggen min. Men desverre måtte jeg kjøpe seks av hver…..derfor ble det ikke noe handel hverken for meg eller butikkinnhaveren. Det hadde begynt å regnet ganske kraftig, kaldt var det også. En sånn fuktig kulde som går gjennom marg og bein. Derfor gikk jeg i retning bokhandelbaren og tenkte at jeg like godt kunne gå inn å vente på Maurizio der inne. Utenfor lyste det koselig med juletrebelysning, det er blitt mote å ha la julebelysningen hengende året rundt nå og egentlig synes jeg at det er koselig….med Jul året rundt ! Da jeg kom inn av døren trodde jeg at jeg så syner…… Der, der….satt jo Maurizio allerde ….under juletrebelysningen !
Og igjen begynte jeg å lure på om det hadde klikket helt for han eller om han hadde fått seg en elskerinne og skulle prøve å døyve sin dårlig samvittighet ved å gjøre noe han aldri hadde gjort før….å komme for tidlig til avtalt tid !!! Akkurat som utenfor veskebutikken før på dagen håpet jeg egentlig at det var det første…..at det hadde klikket for han, selv om det kanskje kan høres stygt ut, for selvfølgelig håpet jeg jo ikke det….men jeg håpet også at han IKKE har fått seg en elskerinne !
Dette stedet var kjempekoselig og vi bestilte hver vår aromatiske vin som det heter her.
Etter at vi hadde smakt på hverandres og knasket på noe av det som ble servert sammen med vinen ble vi enige om at min var best. Maurizio hadde gitt opp ved å spørre meg om jeg skulle fotografere deeeet også da jeg fikk øye på boken som stod på bordet vårt.
Det var ikke selve boken som fanget oppmerksomheten min men omslaget. Det var jo helt perfekt tenkte jeg mens jeg flyttet både boken og glasset mitt mens Maurizio tok seg en tur for å se i bokhyllene og i vinhyllene. Og dette ble resultatet.
Mens vi satt der begynte vi å snakke om hvor vi skulle spise middag. Egentlig var ingen av oss noe spesielt sultne så tanken ble at vi like godt kunne bli sittende å knaske på noe der hvor vi allerde satt. Men etter mye frem og tilbake skjønte jeg at Maurizio hadde lyst å smake på de tagliatellene som jeg hadde spist kvelden før og som jeg hadde rost opp i skyene. Han ville nok forsikre seg om at smakspupillene mine fremdeles fungerte. Det var jo ikke lange veien heller siden restauranten lå rett over gaten.
Da vi kom inn i restauranten så innehaveren og kelneren litt overaskete ut…de hadde nok ikke trodd at jeg kom tilbake….og denne gangen til og med i følge….av en mann ! Kelneren gikk foran og fulgte oss til et bord som lå litt avsides i en bortgjemt krok. De trodde sikkert at jeg hadde klart ( utrolig nok ) å få noen på kroken ! Og det var vel derfor de ga oss akkurat det bordet sånn at vi kunne sitte uforstyrret å pludre ! De skulle bare ha visst…at det var han som hadde fått meg på kroken…..for 35 år siden ! Egentlig skulle jeg ønsket at det var det bordet de hadde gitt meg dagen før da jeg var alene istedenfor å bli sittende på bordet midt på gulvet med alle de andre bordene rundt meg som om jeg var et juletre….uten pynt ! Siden vi ikke var skrubbsultne delte vi en forrett som bestod av en fersk rennende ost, rukola og karamelliserte fiken som ble servert sammen med en kurv rykende varme piadinier.
Maurizio valgte tagliatelle med kjøttragú selv om han hadde spist det til lunsj, men som sagt han måtte jo kontrollere om jeg var til å stole på. Selv om jeg hadde innrømmet at den var bedre den som vi hadde fått servert til lunsj…den med ertene.
Mens jeg…..jeg hadde opp til ørene med både tagliatelle og kjøttragú. Derfor valgte jeg ” Jegerens kylling ” ( Pollo del cacciatore)
Det var ikke plass til hverken dessert eller karnevalskaker denne gangen….og i tilfelle vi skulle anger senere så hadde jeg jo noe godt på lur som jeg hadde kjøpt på konditoriet i Rimini ! Men de fikk være med hjem til Lavagna i snøstormen dagen etter. Det samme fikk Piadinine og de karamelliserte fiknene som vi kjøpte med oss fra restauranten før vi “rullet” tilbake til hotellet i nattens mulm å mørke og til Stella som ventet på oss.
Men før jeg avslutter dette kapittelet skal jeg vise deg en butikk som du for all del ikke må gå glipp av hvis du er i denne lille byen og på jakt etter hjemmelaget fersk pasta i høy kvalitet.
Dagen etter var det spådd sne, men jeg hadde aldri drømt i hele mitt liv at vi skulle kjøre gjennom en “snestorm”. Hvis du fortsatt har lyst til å følge meg på ferden da vi kjørte tvers over på den andre siden av Italia over fjellovergangen til kysten i Liguria…..så heng på. Da kan du også lese hva alle stedene som vi var innom heter.
❤
Gikk du glipp av starten på turen ?
Gleder meg allerede. Det kommer snø her også i dag. Har nok fra før, men det er Holmenkoll søndagen med hopprenn.