Da jeg så vidt hadde fått opp øynene dagen etter nynnet jeg ” Ut i solen opp i trærne og sprik med tærne ” mens jeg åpnet døren for Stella slik at hun kunne springe ut i hagen. Men det var et grått, vått og nitrist syn som møtte oss.
Til og med Stella skygget banen da hun oppdaget at det høljet ned. Hun hater regn, derfor rygget hun fort tilbake til dynen sin mens hun så på meg som om hun mente ” Er du dum eller ….tror DU virkelig at jeg har tenkt å gå ut i dette været for å bli våt “. Og jeg som hadde gledet meg sånn til å bare kunne lukke opp døren slik at hun kunne stikke ut en tur på egenhånd i hagen uten at jeg måtte kle på meg !
Hun ble liggende på dynen sin litt snutt mens Maurizio og jeg gikk ned for å spise frokost. Det var skikkelig flott der hvor de serverte frokosten, til og med der var det en grotte.
Jeg serverte meg med brød, ost og skinke siden jeg foretrekker å starte dagen med skikkelig i mat istedenfor disse søte kakemomsfrokostene som italienere foretrekker. Eller skal vi heller si ” det som de foretrakk?” For du skal bare se hvordan de gyver innpå nå som de har fått snusen om hvordan vi nordboere spiser frokost og hvor godt den smaker. Her må jeg nesten humre og le litt mens jeg kommer til å tenke på den første gangen Maurizio ble med meg hjem til Norge. Mor hadde disket opp med forskjellig slags sild til middag. Noe som Maurizio satte stor pris på og som han aldri hadde smakt før, det var sursild, sennepsild, tomatsild og gudene vet hva slags andre silder det var. For en italiener er det normalt å spise det til middag eller til lunsj….men klokken 7 om morgenen til frokost sammen med et glass melk og norsk kaffe blir kanskje litt for mye av det gode ? Jeg ler fremdeles når jeg tenker på ansiktsutrykket han. Han stod der søvning og forfjamset mens han gnidde seg i øynene for å være sikker på at han ikke drømte mens mor stod der med et stort smil og sa…..” bare forsyn deg så mye du vil ” Det hjalp ikke at jeg prøvde å fortelle henne at man vanligvis ikke spiste sild til frokost i Italia. Hun så litt strengt og oppgitt på meg mens hun sa ” La nå han få spise akkurat det han selv vil til frokost, jeg så jo hvordan han koste seg med det i går kveld ” mens hun lesset alle de forskjellige sildene på tallerknen hans. På den tiden visste ikke Maurizio at vi nordmenn til og med gjerne spiser middagsrester på brødskiven dagen etter !
Nå som jeg har bodd i Italia i over tredve år har til og med jeg vendt meg til å spise en liten bit av noe søtt for å avslutte frokosten sammen med caffè americano. Men denne gangen hoppet jeg over den søte avslutningen siden jeg hadde bestemt meg for å besøke en av Riminis beste og eldste konditori.
Mens Maurizio gjorde seg istand lokket jeg Stella med meg ut på en luftetur under paraplyen…..hun ble ikke så våt som hun hadde trodd siden jeg holdt paraplyen godt over henne ellers hadde hun nektet plent ……det var jeg som ble klissvåt og som så ut som en våt bikkje da vi kom tilbake. Spør om hun er bortskjemt a, prinsessen på erten, som jeg kaller henne av og til !
Etter at vi hadde lempet Maurizio av på jobben kjørte jeg videre inn til Rimini med livvakten min i baksetet Jeg ante ikke hvor dette konditoriet var men jeg hadde regnet med at det lå i sentrum siden det var et av de eldste og mest berømte i Rimini. Men den gang ei….jeg havnet litt på utsiden av byen ved et svært nytt parkanlegg. Snakk om flaks, jeg parkerte bilen på parkeringsplassen og gikk en lang tur i parken med Stella siden hun skulle vente i bilen mens jeg skulle utforske litt av hvert i Rimini. Regnet var gått over til duskregn og mens vi gikk turen nynnet jeg “Sol ute, sol inne, sol i hjertet sol i sinnet”. Det var ingen andre i nærheten og derfor sang jeg for full hals det siste refrenget “Åååååååååå…..som det skinner ” . Stella stoppet opp og stirret forfjamset på meg med store runde øyne som om hun tenkte ” Nå har det klikka helt for’a!”. Men det merkelige var at det faktisk sluttet å regne selv om himmelen fremdeles var faretruende mørk.
Etter at jeg hadde plassert Stella i bilen gikk jeg over gaten og inn i konditoriet som ikke var så gammelt som jeg hadde tenkt.
Jeg var faktisk litt usikker om jeg var kommet til det rette stedet. Men synet som møtte meg var i hvertfall “farlig” lovende. Bak disken stod “gamlemor” smilende og spurte hva jeg ville ha.
Det var akkurat som om da jeg var liten igjen, da jeg kjøpte meg lørdagssnop for noen av ukepengene mine. Det tok alltid laaaaang tid siden jeg ikke klarte å bestemme meg for det jeg ville ha i godteposen min.
Jeg aaaante ikke hva jeg skulle velge og egentlig var jeg jo ikke så sulten heller siden jeg allerde hadde spist frokost. Men som jeg fortalte deg sist gang…..hvordan kan jeg fortelle deg hvordan det smaker og hva du ikke må gå glipp av hvis jeg ikke smaker først ? Derfor endte det med at jeg spurte damen bak disken hva som var deres spesialitet. Hun så ut som et stort spørsmålstegn mens hun brettet opp armene og svarte “Tutto” som betyr ” Alt “. Jeg må sikkert ha sett ganske skrullete ut med et flakkende blikket mens jeg prøvde å bestemme meg for hva jeg skulle smake på. Svulmende berlinerboller “smilte ” innbydende til meg. Jeg elsker berlinerboller, men her i Italia blir de fylt med vaniljekrem som har lett for å tyte ut og renne nedover haken og ned på genseren når du tar deg en bit, noen ganger ser det veldig grisete ut….litt sånn som når man spiser taco og den knekker akkurat når du har tatt den første biten og du ikke har peiling på hvordan du skal klare å holde på alt mens det bare renner og velter ut til alle kanter. Det er kanskje derfor mor alltid har kalt Taco for “grisemat ” siden hun synes det er skikkelig vannskelig å spise det pent uten å grise til. Hun elsker taco men istedenfor å si at hun har spist taco sier hun at hun har spist grisemat mens hun smiler fornøyd siden hun elsker det……også til frokost !
Vel, nok om berlinerboller og grisemat. Valget falt til slutt på en typisk tradisjonell søt “kake” som de lager når det er karnevalstiden og som heter “Bustrengo” Å kalle det for en kake blir ikke riktig….av utseende lignet det heller på en tjukk liten pannekake. Utseende var ikke noe å skryte av…..men det var smaken. Den var aldeles nydelig ….mens jeg gomlet og drakk en caffè americano kom jeg i snakk med damen bak disken som også var innehaveren.
Hun fortalte meg at de hadde flyttet ut fra sentrum av Rimini fordi leien av lokalene var blitt alt for høye for at regnestykket gikk opp, derfor hadde de altså flyttet konditoriet på den andre siden av broen som heter ” Ponte di Tiberio “Det er dette som er så synd i dagens Italia. Det blir nedlagt så mange butikker som har vært drevet i generasjoner gjennom årenes løp. Det er ikke bare fordi at leien blir for høy men også fordi at det koster flesk å drive et offentlig sted i dag. Skattene er blitt skyhøye, nesten hvert år må man følge nye kurs for nye regler og disse kursene må man betale etc. etc. Derfor takker de for seg og lukker dørene som kineserene åpner med masse glitrende krimskrams. Før i tiden var det helt omvendt man betalte omtrent ingen skatt, det var faktisk mange innehavere som klarte å kjøpe seg en leilighet hvert eneste år ! Det er kanskje ikke så rart at Italia sliter med en gjeld som er en av de høyeste i Europa ?
Jeg klarte ikke å spise opp hele kaken siden den var ganske mektig derfor spurte jeg om jeg kunne få en pose som jeg la den i …..man vet jo aldri…det kan alltid være greit å ha litt nattmat på lur ! I samme slengen kjøpte jeg med en briosche til Maurizio. Glad og fornøyd og skikkelig mett “rullet” jeg videre….over den gamle broen og inn til sentrum.
Jeg hadde egentlig funnet et perfekt sted for å parkere bilen takket være en søt start på konditoriet, ellers tror jeg ikke at jeg ville ha funnet denne parkeringsplassen. Det tok meg bare 5 minutter å gå over broen før jeg endte på ” Piazza Cavour”
På denne plassen ligger det to tradisjonelle barer hvor du kan ta deg en kopp kaffe, aperitiff, en lett lunsj…..eller en sen middag. Det er nok ikke av de rimligste stedene og det yrer sikkert av turister her om sommeren.
Men denne plassen synes jeg er utrolig vakker for ikke å snakke om blomstene som Rosanna solgte i denne arkaden og som lyste opp på en grå dag. Det var her byens fiskemarked holdt til før i tiden.
Siden jeg alltid er litt nysgjerrig på hvordan det ser ut inne stikker jeg alltid “snuten” inn for å se og for å kjenne på atmosfæren. Den ene var en luksuriøs bar, man kunne ane at dette var stambaren til de velstående i byen…sikkert et flott sted hvis du vil ta et glass champagne for å feire at du er i Italia og “la Dolce vita” ( det søte liv ) Siden jeg allerde hadde spist frokost på hotellet og frokost på konditoriet holdt det med et glass vann for meg…..selvsagt sprudlende…akkurat som champagnen på denne elegante sprudlende bar …En bar for å se andre og for å bli sett !
Den andre baren er det man kaller for “Caffeteria og Enoteca” og som betyr at det er en café og vinbar.
Her kan du velge og vrake hva slags vin du vil smake på, det er bare å ta en titt i “bokhyllene” som er blitt forvandlet til vinhyller. Kanskje det er akkurat det som blir den nye moten ? Siden flere og flere leser bøker på nettet istedenfor å lese dem i bokform ved å bla i papir blir det jo færre og færre bøker i bokhyllene. Siden utrolig mange er opptatt av vin og drømmer om sin egen lille vinkjeller kan de jo rett og slett bare forandre bokhyllene til vinhyller som de har gjort her ?
Disse to barene ligger omtrent vegg i vegg med hverandre så her er det bare opp til deg selv hvilken du eventuelt vil velge. Personlig likte meg best på “vinbaren” hvor jeg tok meg en kopp kaffe mens to av stamgjestene spilte kort mens de humret og lo.
Det er ganske “slitsomt” å gå sånn rundt for å oppdage steder siden jeg synes at man må ta seg noe å drikke eller å spise når man kommer inn av døren….dyrt blir det også….men det er verdt pengene og alt “strevet”. Det er ikke så viktig hva man bestiller men det er viktig at du bestiller noe og ikke bare blir stående der å koper som en hvilken som helst …..turist ! Og sist men ikke minst for at du ikke skal opptre som uhøffelig, er det noe som italienere setter stor pris på så er det høflighet. Det er viktig at man hilser når man kommer inn i på et sted og man hilser når man går ut …akkurat som de fleste av oss har lært fra barndommen….folkeskikk. Da blir du alltid møtt med et smil og er det noe koseligere enn smilende mennesker rundt en når man er på ferie ?
På “Piazza Tre Martiri ” kom jeg i snakk med to fra ” trafikkpolitiet”.
I Italia finnes det mange forskjellige slags “politi”det er “Vigili” som er som er ansatte i de forskjellige kommunene og som passer på trafikken og alt som har med bevilgninger, tillatelser etc etc. Så er det “Carabinieri” som er militærpolitiet ( da det var verneplikt kunne man søke om man ville være “Carabinieri”, de fleste som gjorde det ble værende etter endt militærtjeneste ) så er det skatteetaten som også har politi som heter “Finanza” som tar seg av alt som kar med kontroll av regnskap, kontrollerer om det blir skrevet ut kvitteringer etc. Og til slutt er det Polizia som er det statelige Politiet.
Nå var det altså kommunens politi som jeg kom i snakk med og som jeg spurte om det fremdeles fant noen “hemmelige spisesteder” i Rimini. Det var de som henviste meg til denne restauranten, skulle du ikke svære fornøyd om du prøver den så er det altså ikke min skyld…..siden jeg ikke har prøvd den selv….ikke hadde jeg orket det heller sånn som jeg hadde proppet i meg. Du finner denne restauranten i en sidegate av gågaten…rett ved knivbutikken som du sikkert kommer til å stoppe opp for å ta en titt hvis du er like matfrelst som jeg er !
Mens jeg gikk litt på måfå kom jeg forbi en kirke som var helt forskjellige fra de fleste kirkene som jeg har sett. Bare se på denne utsmykningen. S. Bernardino ( Clarisse) var desverre stengt derfor fikk jeg ikke sett hvordan den så ut inn…..men det skal jeg prøve å få med meg neste gang jeg kommer hit.
Mens jeg fortsatte å utforske Rimini fikk jeg øye på et lite laboratorie hvor de lager sandaler. Da jeg kom inn døren sa jeg høyt og tydelig ” Buongiorno ” til mannen som satt og sydde bak disken.
Jammen flaks at jeg hadde hilst høflig da jeg kom inn ellers tror jeg jaggu meg at jeg hadde blitt sendt på hue ut igjen. Og jeg tuller ikke, for etterhvert som jeg snakket med Ciro som kommer fra Napoli, skjønte jeg at dette var en spesiell person med et spesielt sted. Han fortalte meg at hvis det var noen som kom inn i butikken hans som han ikke likte så ble de vist på dør og han lagde i hvertfall ikke sandaler til dem ! Han valger faktisk selv hvem han vil skreddersy sandaler til av de som kommer inn i butikken hans. Han bryr seg ikke en døyt om du har masse av penger eller ber på dine knær om han kan lage akkurat de sandalene som du alltid har drømt om. På skulderen sitter hans beste venn som er en liten fisk av plastikk og som kommer med tips og gode råd kunne han fortelle meg. Jeg spurte om han ville lage sandaler til meg neste gang jeg kom innom og da svarte han ” Hmmmm…..vi får se !” N.B. Sandalene er ikke gratise, prisen starter på rundt € 70 for å gå oppover, alt kommer ann på hvordan du vil ha dem …..og selvfølgelig om han velger deg som kunde…..for i bakvendt land der går allting ann. Dette er virkelig noe jeg aldri har opplevd før.
Hvis du er sp heldig å bli godtatt av han som kunde tar det to til tre dager før sandalene som du har bestemt deg for er ferdige. Du kan selv velge farge, utsmykkingen, med en liten hel, middels hel eller uten hel. Alt der opp til deg selv…..og selvsagt til Ciro.
Nå har det seg sånn at når man drikker og smaker seg i vei har det lett for å bli litt problematisk for blæren. Og siden dette var en by som jeg ikke kjente, stakk jeg en tur innom turistkontoret for å spørre om hvor det nærmeste offentlige toalettet lå i sentrum. Det er desverre ikke noe offentlig toalett her svarte damen meg bak skranken, turistkontoret ligger i denne vakre bygningen.
Derfor så jeg ingen annen utvei enn å gå inn i en bar….igjen. Men som jeg fortalte deg i sted…kan man jo ikke bare gå inn uten å bestille noe. Nå hadde jeg drukket nok kaffe for dagen, derfor droppet jeg det. Å bare bestille et glass vann synes jeg var litt i drøyeste laget og derfor ble jeg sittende med et glass juice av nypresset grapefrukt….som jeg drakk mens jeg tok en titt på lokalavisene….selvsagt etter at jeg hadde vært en tur på do !
Nå var det på tide å gå tilbake til bilen og til Stella som sikkert lå å sov….hun er en liten engel når hun er alene i bilen å venter på meg. Jeg skulle også hente Maurizio siden seminaret hans var ferdig ved lunsjtider, derfor gikk jeg tilbake over denne vakre broen på vei tilbake til parkeringsplassen. Men da jeg var kommet over på den andre siden av elven så jeg på klokken at jeg fremdeles hadde litt tid på meg.
Derfor tok jeg en siste titt på et lite strøk som ligger på siden av elven og som er noe av det koseligste jeg har sett. Men det må jeg nesten vise deg neste gang ellers blir nok dette innlegget alt for langt og halvparten av keserene vil ikke få med seg det som Askeladden ville ha sagt “Jeg fant, jeg fant ”
❤
Hvis du ikke har fått med deg starten på turen min kan du lese om den her.
❤
