Er det noe som slår duften av nystekt bakst ? Nja, kanskje duften av bacon og parmasan som tvinner seg i sammalte hvetesnurrer!

Nå er det visst på tide at jeg deler en av mine oppskrifter med deg. Jeg var faktisk ikke klar over at det er en tid siden sist. Det er så mye som skjer i livet mitt for tiden, jeg får ikke tid til alt og derfor slår det litt sprekker her og der. Men det skal jeg fortelle deg om senere og som du kan lese om…..hvis du har tid og lyst. Nå skal jeg fortelle deg hvordan jeg bakte disse snurrene som passer perfekt sammen med en varm suppe eller en salat. Ikke for det….det er nesten umulig å stå i mot når de kommer rykende varme ut av ovnen og de har lett for å forsvinne på et blunk hvis du ikke passer godt på.

Handleliste for 9 snurrer og et lite brød:

3 dl fingervarmt vann
25 gr. Fersk gjær
300-350 gr. Sammalt mel
1 tsk brunt sukker ( eller hvitt, bestem selv )
1-2 tsk salt
40-50 gr. revet parmasanost eller annen lagret ost
100 gr. bacon
2 ss jomruolivenolje ( eller den oljen som du foretrekker
+ Hvetemel til utbaking

Hell vannet i en stor bolle og tilsett gjæren. Når gjæren har løst seg opp og tilsetter du sukker og rører litt med sleiven. ( Jeg gjorde alt for hånd uten å ta i bruk hverken miksmastere eller kjøkkenmaskinen.

Tilsett sammalt mel mens du rører, saltet tilsetter du helt til slutt sammen med den siste resten av hvetemelet. Røren er ganske klissete, men det skal den være. Jeg vet at det er mange som vil tenke….”dette kan da umulig ikke være riktig” mens de tilsetter mere mel. Men det er riktig og du skal ikke tilsette mere mel ! Strø litt hvetemel over deigen før du legger et kjøkkenhåndkle over bollen. Sett bollen til heving 1 -1 1/2 time på et sted uten trekk….men ikke over damp eller noe sånt.

Hvelv deigen på bordet hvor du har strødd rikelig med hvetemel og kjevl den direkte ut uten at du knar den. ( Jeg tok av litt under halvparten av deigen som jeg la i formkakeformen siden jeg også ville ha et lite brød. Det ble tilsammen et lite brød og ca. 9 snurrer.

Etter at du har kjevlet deigen ut ( pass på at du har godt med mel på over og under slik at deigen ikke klistrer seg fast…hverken til bordet eller kjevla.

Hell jomfruolivenolje på toppen og spre den ut med hjelp av en skje før du strør parmasanost på toppen ( du trenger oljen for at osten skal bli liggende og ikke skli når du bretter og vrir deigen .

Brett deigen sammen en gang slik at parmasanen blir liggende inni.

Legg baconskivene på bordet og skjær ut en like bred remse av deigen som du legger over baconskiven.

Hold fast i baconskivene mens du tvinner snurrene raskt sammen.

Siden deigen er ganske løs er det viktig at dette går fort for seg.
Legg dem på stekebrettet som du har dekket med bakepapir. Dekk brettet med et kjøkkenhåndkle på toppen og la de heve på bordet eller benken i ca 1 time. Pass på at det ikke er trekk der du setter dem.

Sett stekeovnen på 200 grader, når ovnen er varm setter du brettet på nest nederste rille.

La de steke ca 10-14 minutter til du ser at de er gyldne.

Som sagt er de aller best når de fremdeles er varme. Siden jeg brukte sammalt hvetemel og siden deigen ikke innholder noe fett har de lett for å virke litt seige dagen etter. Så spis dem opp med en gang noe som jeg vil tro ikke er så problematisk. Server dem sammen med middagen eller sammen med et glass vin på lørdagskvelden eller rett og slett for å gomle på noe godt mens du leser en bok eller ser på tv’n.

Det går fort å lage de siden du ikke behøver å kna….det tar bare litt tid med hevingen. Men da får du sikkert gjort noe annet i mellomtiden. Akkurat som jeg fikk nå når jeg var hjemme i Lavagna. Den siste tiden har det vært mye frem og tilbake for å få alle brikkene til å passe….eller for å få livets kabalen til å gå opp. Som jeg synes aldri går opp. Det hele toppet seg på tirsdag da jeg kjørte tilbake til Torino. Jeg hadde ikke sett Maurizio på en stund siden han ble sittende igjen i “snestormen” som pågikk her i nordItalia forige helg, mens jeg var blitt igjen i Lavagna for å hjelpe Thomas som fremdeles er en hoppende krykkepasient.

På tirsdag syntes både Thomas og jeg at det fikk være nok med “a mor” i nærheten, for ikke å snakke om Stella ( hunden vår ) som lå deprimert på dynen sin ( hun har ikke hundekurv men dyne !) og bare ventet på at hun kunne løpe fritt igjen på grønne enger…..Grønt og grønt fru Blom, det er heller brunt og gjørmete for tiden etter at all sneen har smeltet.

Vel, derfor pakket jeg alle pakkenellikkene mine og det var jaggu meg ikke få siden jeg hadde vært en stund i Lavagna. Det var ikke så mye klær…men en haug av papirer som jeg skulle rydde opp i og alt bakeutstyret mitt som jeg trenger til jobben min som freelancer. Hvordan jeg i det hele tatt fikk stablet alt inn i den lille Fiat Pandaen min kan jeg fremdeles ikke fatte….men det gikk.

Turen på motorveien gikk greit selv om jeg ikke akkurat er så overbegeistret å kjøre i alle de smale tunnelene som det er i Genova hvor de kjører på to hjul i svingene. At det egentlig heter motorvei er ufattelig men det viktigste er å holde tungen rett i munnen mens man kjører forbi lange kolonner med trailere. Nå begynner jeg å venne meg til det selv om jeg alltid puster lettet ut når jeg kommer ut av Genova og Voltri som den siste byen heter før jeg tar av til retning Torino.

Jeg kjører av på motorveien i Villanova d’Asti for å puste ut og da pleier jeg alltid å stoppe for en luftetur, både for meg og Stella. Akkurat da vi ” hoppet” ut av bilen ringte telefonen min, det var Maurizio på den andre enden av tråden. “Nå er jeg snart hjemme ” sa jeg glad. “Jeg må reise til Lavagna” svarte Maurizio….litt mindre glad. “Slutt å kødd a” svarte jeg. Jeg visste jo at han skulle til Bologna på er årsmøte med jobben dagen etter, men han hadde jo sagt at han skulle komme tilbake til Torino ! “Far har blitt innlagt på sykehuset igjen” fortsatte han. Svigerfar er 91 år og har akkurat kommet ut fra sykehuset etter blodforgiftning som han fikk da Thomas ble operert. Så her går det slag i slag. Her i Italia er det vanlig at en av de nærmeste sitter å våker ved sykehussengen hele natten, derfor er det ekstra styr når noen i familien ligger på sykehus. Det er selvfølgelig ikke alle som gjør dette men det gjør min svigerfamilie.

Etter mye frem og tilbake, tanker som går, tanker som komer og bekymringer som man har når du man ikke bor i nærheten er ikke alltid så lett. Så det hele endte med at Maurizio kjørte til Lavagna når jeg var kommet til Torino. Og jeg kan høre på stemmen hans at han er bekymret for faren sin, for jobben hans som bare hoper seg opp mens han er borte og fordi at han vet at jeg har alt klappert og klart ( nesten ) for å reise til Norge på tirsdag og som jeg ikke kan avlyse.

Nei, livet er ikke alltid så lett og egentlig synes jeg at det blir vannskligere og vannskligere etter som tiden går for å få livets kabal til å gå opp. Jeg gleder meg til alle snefonnene som jeg har hørt at det er i Norge….og som jeg håper at ikke smelter før jeg kommer ( unnskyld, jeg vet at du sikkert ikke orker mere sne og vinter i år !) Men sammtidig er jeg bekymret over alt som skjer rundt oss og i familiene våre. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal jeg prøvebake noe nytt i morgen siden det er blitt som en terapi å bake og se de smilende fjesene til naboene mine når jeg ringer på dørene for å la de prøvesmake på baksten min. Akkurat som de gjorde med disse hvetesnurrene. Et smil er som balsam, en riktig god smilende lørdag.

Hvis det er noen av dere som baker disse snurrene så hadde jeg blitt veldig takknemmelig om dere kommenterer her på bloggen min om hvordan det gikk eller hvordan det ikke gikk. Om hvordan det smakte eller ikke smakte. Det blir for meg som en slags belønning for strevet med å prøvebakesmake og skrive oppskrifter og historier på bloggen.

❤