Følg meg!

Piemonte og Torino

Med klampen i bånn var vi på vei tilbake til Torino med lavendelduften i bilen og sommerfugler i magen.

Her kommer fortsettelsen av turen til lavendelmarkene i Sale San Giovanni.

Med klampen i bånn var vi på vei tilbake til Torino mens det var blitt helt stille i bilen. Hverken Maurizio eller jeg snakket etter at han hadde fortalt meg det som han hadde sagt at han egentlig ikke ville fortelle meg! Selv «skyggen min», Stella lå stille som en mus i baksetet uten å pipe, noe hun pleier å gjøre når vi suser av gårde.

Vi satt å tenkte «hvordan og hva nå?»Jeg tittet bort på Maurizio som kjørte fort…alt for fort etter min smak, men denne gangen maste jeg ikke om kjøringen hans noe som jo i seg selv er et «lite» mirakel siden jeg er blitt værre enn svigermor! Bare se hvordan jeg pleier å holder på…stakkars Maurizio.

Maurizio hadde fortalt meg at Thomas stod på togstasjonen i Torino og ventet på oss!  Han hadde nemmelig bestemt seg på sparket for å ta toget fra Genova for å overraske meg. Så det var altså han som hadde ringt mens vi spiste lunsj, det var derfor Maurizio hadde gått fra bordet under lunsjen og vært borte såååå lenge. Det var derfor han hadde vært sååååå opphengt av telefonen sin istedenfor å nyte synet og duften av lavendelen sammen med Stella og meg mens vi stod på toppen av åsen. Alt stemte og jeg kunne puste lettet ut, Maurizio var ikke gått lei av kjerringa si…..ennå!

Men hvordan i huleste skulle jeg klare å late som at jeg ikke visste noen ting når jeg møtte Thomas, jeg som omtrent er som en åpen bok? «Problemet nå» var at Maurizio måtte ringe til Thomas for å si at det ville ta oss en time før vi var fremme i Torino uten at jeg egentlig skulle høre, » litt vannskelig kanskje når det er Bluetooth i bilen» sa jeg. «Han hører jo at du kjører!» «Ikke noe problem» svarte han «jeg bare sier at du måtte en tur på do» ( begge to har vent seg til akkurat det opp gjennom årene siden jeg omtrent alltid er tissetrengt når vi er på tur og alltid må stoppe…..men det er en annen sak!)

  • M :»Ciao, fra un oretta siamo a Torino» ( Hei, vi er i Torino om ca 1 time)
  • T :» Comeeeeee!» (Hvaaaaaa!)
  • M :»Eh, beh, non c’era campo dove erevamo» ( Vel, Det var ikke dekning der vi var»)
  • T :»Ma porcamiseria non è possibile» ( «Det kan ikke være muuuulig! ) «É la mamma, dove?» (Og mor, hvor er hun?)
  • M : ‘Gli scappava la pipì» ( Hun måtte tisse)
  • T : Ma se stai guidando, L’hai lasciata a piedi? ( Jammen du kjører jo, har du kjørt fra henne eller?»
  • M: «Sto andando a fare benzina mentre aspetto» ( Jeg kjører for å fylle bensin mens jeg venter på henne)
  • T : «Sono mica scemo» ( Jeg er ikke dum altså!)

Og plutselig var telefonforbindelsen brutt igjen! Var vi uten dekning igjen eller var det kanskje noen som ikke trodde på «eventyr» lenger og som ikke ville høre hele «eventyret»?

For å gjøre en lang historie kort så endte vi opp med å feire dagen min med et godt måltid….igjen! Denne gangen falt valget på vår favoritt restaurant i Torino. Et sted hvor vi aldri har blitt skuffet. Ikke for det, jeg har heller aldri sett noen av de som jeg har tatt med dit bli skuffet! Kanskje du har lyst til å bli med meg dit en gang?

Som sagt var både Maurizio og jeg allerede Mette og forsynte….men det var jo ikke Thomas som bare hadde spist et smørbrød i farten før han slang seg på toget i Genova. Og det minste vi kunne gjøre var å feire med bulder og brak og en god middag siden han var kommet for å feire a mor.

Da vi svingte rundt hjørnet til restauranten så jeg at Thomas allerede stod utenfor inngangsdøren å ventet, det gjorde Stella også, hun å begynte å pipe og hyle av fryd mens jeg prøvde å late som om jeg ikke visste noen ting da han kom mot oss. Dette var den fineste bursdagspresangen jeg kunne drømme om, en skikkelig god klem fra min favorittsønn (jeg har «bare» et barn så du behøver ikke å bekymre deg for at jeg gjør forskjell)

Glade, gode og mette rullet vi hjemmover i nattens mulm og mørke mens Maurizio smilte fornøyd siden kjerringa hadde satt seg i baksetet.

Så hva kan jeg si….en bedre start på mine 58 år kunne jeg vel ikke drømme om? Og er det noe «vi» italienere setter pris på så er det å feire med god mat og vin.  Ja, for egentlig er jeg nok blitt mere italiensk enn norsk med alle disse årene som jeg har bodd her i Italia. Noe som jeg også merker når jeg møter nye grupper med nordmenn. Da hilser jeg på alle og en hver, mens jeg gjerne gir de et kyss på hvert kinn når jeg presangterer meg. Dette er blitt naturlig for meg men noen gang har jeg følt at det ikke er like naturlig for Ola nordmenn der de rygger litt tilbake og ser på meg med store øyne. Derfor har jeg begynt å gå tilbake i mine gamle norske spor ved at jeg håndhilser når de kommer….men de slipper ikke unna en god klem fra meg når de reiser tilbake til Norge.

Det gjorde heller i Thomas dagen etter da vi stod opp før hanen galte, toget hans gikk 5.45 for at han skulle rekke å komme presis på jobben i Genova. Det var tre gjespende vesner som kjørte i retning togstasjonen. Alle tre var trette men glade og fornøyde. Jeg fordi det hadde hatt en flott feiring av dagen min,  Thomas fordi han hadde spist en utmerket middag og Stella fordi hun hadde sovet i sengen sammen med Thomas, noe som hun ikke får lov til av oss! Opps, jeg glemte visst Maurizio, han lå  fremdeles å sov hjemme i sengen sin med et lurt smil rundt munnen.

 

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

2 hendelser på “Piemonte og Torino”

  1. Mona Palm Eeg-Nielsen

    En spennende, og artig fødselsdagsfeiring, Caroline. Dere er en god familie.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen