Visste du at det finnes lavendelmarker i Piemonte akkurat som det gjør i Frankrike? “For når du tar på deg briller…eventyrbriller og ser og ser….hold brillene fast, på en to tre så reiser du og jeg og alle sammen av sted til…….Sale San Giovanni.” Det er nemmelig der disse lavendelmarkene er.

Jeg er fult klar over at man ikke kan sammenligne disse med de svære markene og åkrene som det er i Frankrike men hva gjør vel det når det er vakkert og dufter godt? Siden det har vært en kald og grå vår var vi litt for tidlig ute denne gangen for vanligvis pleier de å stå i full blomst i midten av juni mens i år trengte de en ekstra uke.

Maurizio hadde tatt seg fri fra jobben for at vi skulle feire bursdagen min sammen “ut i det blå” Det skjer omtrent aldri at han kan ta seg fri, derfor var jeg egentlig litt bekymret for at det skulle hølje ned eller i værste at det skulle fall sne. Men som sagt, siden jeg har vært snill i år så var det strålende sol med en knallblå himmel da jeg våknet med fuglekvitter og sommerfugler i magen…et år eldre. (Akkurat det om jeg har vært snill i år tør jeg ikke å si noe om selv, Maurizio sier i allefall at jeg er veldig snill når jeg sover!)

Vi har snakket om dette stedet mange ganger mens vi har bodd her i Torino men vi hadde aldri hatt mulighet til å reise dit for å oppleve blomstringen av lavendelen. Gjett om jeg gledet meg da vi satte oss inn i bilen og svingte ut fra gårdsplassen.  Maurizio og jeg foran og skyggen min i baksetet. For dere som ikke har fulgt meg her på bloggen så kan jeg fortelle at skyggen min er en hund og hun heter Stella.

Denne lille borgen ligger på grensen mellom Liguria og Piemonte, derfor tok det seg sin tid før vi vi var fremme. Det var en flott og frodig natur, selv temperaturen var deilig og sval etterhvert som vi kjørte oppover i åsene.

Vel, det tok jo ekstra god tid siden vi stoppet på veien for en bursdagslunsj. En ekte italiensk bursdagslunsj som startet med en sprudlende aperitiff som ble servert sammen med lokal spekemat og små munnfuller som var fylt med ost.

Etter det ble vi servert forskjellige forretter, pastaretter og hovedrett ( det holdt med en hovedrett!) før desserten kom på bordet.

Dette er en enkel sjarmerende trattoria med god mat og et flott vinkart. Vi hadde bestilt bord ute men da vi kom frem bestemte vi oss for heller å spise inne.

Maurizio mente at disse pastaputene ( Plin), som er så typiske for Piemonte var noe av de beste han hadde spist. Hvis du spør meg om jeg har lyst til å dra tilbake hit må jeg nesten være ærlig med deg. Maten var god men det manglet det lille ekstra….ja, bortsett fra de fylte pastaputene da! Men vær obs på at vi er veldige kresene selv om vi ikke er snobbete, vi setter stor pris på skikkelig hjemmelaget husmannskost, et smørbrød eller en salat. For en enkel men lunsj kan du jo bestille plin som du nyter sammen med et glass vin og avslutte med ostetallerknen som også var veldig god. Men vær obs på at du må spørre om det på forhånd siden kokka setter i gang hver morgen med å lage deigen og fylle pastaputene uten at de blir frosset.

Skyggen min lå pent på gulvet mens hun håpet at jeg skulle miste en matbit i ny og ne.

Noe som jeg faktisk gjorde, og heldigvis for det for jeg kan love deg at jeg var stappmett da vi rullet videre på jakt etter lavendel. Det holder med et kraftig måltid om dagen nå som jeg er blitt eldgammel med litt mose bak øra! Derfor spiser vi enten lunsj eller middag når vi er ute på “lufteturene” våre. Hadde jeg visst at det også skulle bli full middag senere på kvelden tror jeg at jeg faktisk hadde droppet den svære lunsjen. Hvorfor det ble en  kjempegod middag på en av mine favorittrestauranter skal jeg fortelle deg om senere.

Jeg glemte visst å fortelle deg at Maurizio forsvant ut en stund da telefonen hans ringte mens vi satt å spiste. Jeg hater telefoner som ringer når man nyter et måltid men jeg hater enda mere folk som begynner å hyle som om de på den andre siden av tråden skulle vært døve. Jeg er heller ikke så fornøyd når folk forsvinner fra bordet for å snakke når maten er servert, selvsagt hvis det ikke er noe viktig. Så du kan jo selv tenke deg hvor sur og fornærmet jeg så ut da han kom tilbake etter ti minutter mens det “glapp” ut av meg “Porcamiseria…SEMPRE  lavoro!” som betyr noe sånt som Hellsikke…ALLTID jobben! Egentlig betyr ikke Porcamiseria hverken Hellsikke, Faen eller det som værre er. Det er et av mine favorittord siden det kan bety så uendelig mye. Det kommer helt ann på i hvilken sammenheng, situasjon og hvordan du uttaler det. Det kan også bety “Jøss” og kan brukes både i positive og negative situasjoner. De fleste italienerene drar på smilebåndet når de hører dette ordet, noe Maurizio ikke gjorde denne gangen men det er en annen sak!

Denne lille borgen som heter Sale San Giovanni er som et lite frimerke som dufter lavendel. Takker være lavendel og andre urter som blir dyrket i dette området er det fremdeles ca 180 innbyggere på dette lille stedet.

Et perfekt sted å leke gjemsel på hvis du har med deg noen småtroll på turen.

Byen ligger på toppen av en ås, akkurat som de fleste andre byene gjør i dette området.

Det går flere forskjellige veier fra borgen og ut til markene med lavendel, her kan du gå, sykle, kjøre motorsykkel eller i værste fall kjøre bil. Det er ikke vinrankene som dominerer landskapet men jordbruk.

Derfor stakk vi innom en liten gård hvor vi kjøpte med oss ferske egg fra hønsegården og to kilo nypoteter.

Maurizio kontrollerte ofte ( litt for ofte ) telefonen da vi gikk en tur mens jeg tenkte mitt. Enten så var det problemer på jobben eller så hadde han fått seg en ung elskerinne for å holde ut med gamla som han er gift med! Da vi stod på toppen, midt i lavendelmarken fikk han plutselig dårlig tid og sa at vi burte reise hjemover. “Hjem!” tenkte jeg, hvorfor i all verden skulle vi hjem nå?

Da vi kom ut på motorveien så han alvorlig på meg mens han sa. “Nå kommer jeg til å kjøre fort” Hadde det klikka helt for’n eller, han kjører jo ALLTID fort! Men han pleier jo aldri å advare meg på forhånd siden han synes at jeg er værre en de værste svigermødre når det gjelder å være passasjer” tenkte jeg. ( men akkurat når det gjelder den saken så har han jaggu meg rett)  Da han var oppe i 150 km synes jeg at nok var nok og ba han ta det litt med ro. Jeg må fortelle deg noe som jeg egentlig ikke vil fortelle deg sa han mens han slakket litt på farten!

Fortsettelse neste nummer, hvis du har lyst til å høre hva han fortalte meg og hvordan det endte. https://carolinesgourmet.no/piemonte-og-torino/

Men hvis du er i nærheten i disse dagene kan du få med deg lavendel og urtefestivalen som foregår i denne lille borgen 28-30 Juni 2019 ❤️

Dette er altså et innlegg som jeg skrev for noen år tilbake men stedet er like aktuelt i dag.
Om du vil oppleve bortgjemte perler sammen med meg så skreddesyr jeg mat og vinturer i sammarbeide med et norskt reisebyrå.
Vil du helst slippe å ha med en sur kjerring på lasset så kan jeg legge opp et program og reiserute for deg pluss at jeg bestiller overnatting, restaurantbesøk og transport.
Jeg kan også friste med ekte italienske matkurs etter å vært kokk på en tradisjonell italiensk restaurant i Liguria i 15 år.

Har du ikke lyst til å lage maten selv så kommer jeg med kopper og kar for å forberede et festmåltid for deg. Jeg sammarbeider med en italiensk kokk om dere skulle være ekstra mange.

❤