Jeg pakket snippsekka for å ta den siste turen utenfor kommunens grenser før vi igjen skulle inn i den oransje sonen som vil si at vi må holde oss der vi bor.
Det er som sagt mye rot med disse reglene som har variert i desember og januar og det er vannskelig å følge med både for meg og italienerene. Nesten som et trafikklys og i var det akkurat som om trafikklyset stod å blinket siden man fremdeles ikke visste om de nye reglene startet 15 eller 16 februar og de skulle vare til 15 februar eller 5 mars.
« Her gjelder det å smi mens jernet er varmt«  tenkte jeg da jeg satte meg inn i bilen med Stella bak.
Lite ante jeg at jeg skulle få en ny sjanse på lørdag. Da det gikk opp for oss alle at vi fremdeles kunne ferdes fritt innen fylke på lørdag, kjentes det som at jeg hadde vunnet i lotteri.
Men som sagt dette ante jeg fremdeles ikke da jeg satte meg i bilen, godt påkledd for å ta meg «siste» tur på landet siden gårsdagen hadde gitt mersmak.
Denne gangen valgte jeg Monferrato som er området rundt Asti. Det ligger en halvtimes tid fra der jeg var i går og hadde nok ikke ventet at det skulle være såpass stor forskjell både på naturen og temperaturen.
«Tenke seg til at det kan være så stor forskjell på bare en halvtimes avstand» tenkte jeg mens jeg stod å beundret den fantastiske utsikten.
Også her var det vinranker så langt øyet kunne se og det var nesten som om jeg kunne «lukte» våren.
Selv Stella virket helt forvirret mens vi gikk en tur, hun hadde nok håpet at turen skulle gått for å spise sneballer.
