Det er vinter i Piemonte og siden vi ikke kan reise til Norge bestemte vi oss for å ta oss en tur i et hvitt landskap.
Vi hadde enda ikke bestemt oss for hvor vi skulle dra men det viktigste var at Maurizio endelig tok seg en fridag fra jobben og at vi kunne reise hvor vi ville….selvsagt innenfor Piemonte siden det fremdeles ikke er lov å ferdes til andre fylker.
Onsdag morgen stod jeg opp grytidlig, før hanen begynte å gale, eller rettere sagt før vekkeklokken ringte. Jeg gledet meg som en liten unge da jeg tittet ut av vinduet og så den skyfrie himmelen.
Du kjenner sikkert den yrende følelsen fra barndommen når det var noe du gledet deg skikkelig til og hadde store forventningen. Litt sånn som da man ventet på bursdagen, Julaften eller 17.Mai.

Jeg hoppet rakt i knærne, en tjukk genser, «beksemstøvler», lue, votter og til slutt pakket jeg meg inn i boblejakken til Maurizio siden min ville sitte som et pølseskinn med alt det jeg hadde under.
Selv Stella stod musende stille mens jeg tok på henne vinterfrakken. Vi visste jo begge to at det var iiiisende kaldt ute. Jeg ble stående å beundre den vakre broen med hakkende tenner mens Stella snuste seg frem til det perfekte stedet for morgentoalettet.

Vi hadde studert værmeldingen hele uken og hadde kommet frem til at onsdag ville være den perfekte dagen for å få litt luft under vingene. Jeg gikk der hutrende mens Stella fortsatte å snuse, akkurat som om hun skulle snuse de siste nyhetene om hvem som hadde vært der og hvordan de hadde oppført seg, om det var noen farer, noen gode lukter eller noen «farlige» lukter….nesten som om hun leste avisen. Jeg gledet meg til hun var ferdig for å komme inn i varmen og for å sette over kaffen.

Det fristet virkelig å ta seg en tur til fjells men vi droppet den ideen da jeg satte meg ved kjøkkenbordet med kaffen for å lese avisen. Heldigvis slapp jeg å snuse meg til nyheten som Stella hadde gjort!
Det viste seg at det var 17 minusgrader på fjellet…noe som ikke akkurat fristet. Jeg har jo tross alt «rømt» fra Norge for å slippe kulda!

Etter litt sånn «Elle melle deg fortelle……» vant Langhe. Langhe er området rundt Barolo, Barbaresco og mange andre små perler som ligger på toppen av åskantene med alle sine drueåkrer som nå var kledd i hvitt.

Vi hadde pakket godt på oss for ikke å fryse sånn at vi kunne nyte den rene kalde luften uten å hakke tenner.
Det hvite landskapet med den blå himmelen var som balsam for sjelen og humøret.

Det er rart hvordan frisk luft gjør at man blir sulten, skikkelig sulten og ikke sånn at du spiser bare fordi du vet at det er lunsjtider.
Nå skulle det vise seg at det var lettere sagt enn gjort å få seg et måltid siden nesten alle er stengt på grunn av reglene som blir forandret omtrent hver tredje dag. De som driver barer og restauranter har omtrent gitt opp siden de ikke har lov til å holde åpent til middag. Bare med lunsjservering når reglene tillater som kan være at de kan holde oppe i to, tre dager for så å plutselig må holde stengt i et par uker blir det for problematisk med innkjøp, matlaging, personell osv. osv. Derfor har de fleste stengt i håp på at det blir bedre tider.
Men til slutt fant vi et sted som var åpent. Inne på restauranten var det bare et bord som var opptatt, alle de andre var ledige! Vanligvis pleier restaurantene i dette området å være stappfulle både av de lokale og turister, så det er ikke rart at mange har gitt opp.
En av mine svakheter her i Piemonte er Vitello tonnato. Jeg har ikke tall på hvor mange forskjellige varianter jeg har spist i disse ti årene vi har bodd i Piemonte. Noen bedre enn andre med mange forskjellige fremgangsmåter både når det gjelder kjøttet og kremen som blir serve til. Kremen er med tunfisk og selv om det høres merkelig ut så har jeg enda ikke møtt noen som ikke faller pladask for denne retten. Selv de som ikke liker fisk og som rynker på nesa npr de hører at det er tunfisk i kremen.

Dette er en av rettene som jeg skal lære bort på et av mine matkurs som jeg holder på direkten fra kjøkkenet mitt i Torino. Så hold deg klar onsdag 3 februar kl 17.30. Da «braker det løs» med forskjellige varianter og en risotto med sopp så hvis du er nysgjerrig på hvordan jeg lager min pluss alle mine hemmeligheter så be meg om å holde av en stol rundt kjøkkenbordet mitt siden det bare er plass til 8.

Matkursene på direkten i januar og februar

Vel nå var det jo ikke akkurat matkursene jeg skulle snakke om men denne fantastiske vinternaturen.

Jo lenger inn i landet vi kjørte jo hviter ble det.

Med myke snøfonner, akkurat som om vinrankene var pakket inn i dundyner.

Helt hvitt landskap så langt øye kunne se. Bortsett fra de mørke stolpene til vinrankene som var en vakker kontrast i den hvite sneen.

Med de snekledde alpene som kulisser i bakgrunnen.

Solen skinte fra en skyfri himmel og det var blitt varmere i luften.

Mens i skyggen var det fremdeles isende kaldt og kritthvitt.

Maurizio stod tålmodig ved siden av mens jeg knipset i vei, han har gitt opp når det gjelder meg og fotograferingen min. Han har skjønt at det ikke nytter at han himler med øya siden jeg skal ta bilde av ALT, selv skyggene våre!

Solen begynte å ta farvel og fargene skiftet, akkurat som den blå timen.

I Italia går solen mye fortere ned enn i Norge, derfor ble vi stående der til den forsvant bak fjellene mens landskapet forvandlet seg på en magisk måte.

Naturen er magisk og den er virkelig en balsam for sjelen, spesielt i disse tidene hvor vi for det meste har måtte inneholde oss innendørs på grunn av reglene om smitte. Med de siste glødende ruslet vi tilbake til bilen og kjørte hjem til Torino .

Mens vi satt der i bilen bestemte jeg meg for at jeg ikke ville gi slipp på sjansen med en ny tur dagen siden de fleste av oss regner med at det vil bli ny lockdown neste uke.
Denne gangen alene siden Maurizio måtte på jobben, men jeg er jo egentlig aldri alene siden jeg har med med min «skygge» som er hunden vår og som alltid er glad og fornøyd for å være med på tur.
Jeg hadde tenkt meg en ny tur i det hvite landskapet men hvordan og hvor jeg endte skal jeg fortelle deg om i morgen.

❤️