9 Desember 2018

Jeg reiste altså ned for å ta av meg Thomas og her er jeg blitt værende siden han fremdeles ikke er tipp topp. Det er også godt å være litt hønemor av og til selv om barna er voksne, blir man egentlig noen gang ferdig med å være foreldre ved at man bekymrer seg og gjør alt man kan for å hjelpe til så mye som mulig?
Mitt svar på akkurat det er NEI. Og siden det er jul skal jeg pyntet hele huset med julestasen vår, ja for all julestasen er blitt igjen i Lavagna, hjemme, siden vi bare skulle bo Torino i to år som nå er blitt ni!

Og hva gjør man når man pynter huset til jul ? Joooo…da starter man med julebaksten for å fylle huset med varme og herlige dufter som siger ut fra stekeovnen mens kokosmakroner, amarettier, appelsin og sjokoladekaker, finske pinner og berlinerkranser får plass i kakeboksene. Denne gangen blir det ikke så mange kakebokser siden Thomas hadde kommet på noe “smart”. For å spare litt på lommepengene sine har han nemmelig satt a mor til å bake alle julepresangene til vennene sine!

Da jeg var halvferdig med julebaksten tok jeg meg en svipptur til Genova hvor jeg skulle møte en venninne av meg og som aldri hadde vært i Genova før. Det er rart med det når man tar med seg noen til steder som de ikke ikke kjenner fra før. Men som du selv kjenner da er det akkurat som om du selv oppdager stedene på nytt. Mens du viser, forteller og peker, løfter du sammtidig blikket mens du observerer ekstra nøye om det er noe mere du kan vise. Du får kanskje øye på noe som hadde gått deg hus forbi mens du haster avgårde i hverdagen.

Vi møttes ved havnen hvor det er en stor parkeringsplass uten at den virker noe særlig forstyrrende, noe som parkeringsplasser ofte pleier å være. Akkurat som den parkeringsplassen som var på Piazza San Carlo i Torino før i tiden.

Vi gikk i de små mørke smugene som går fra havnen og opp til en liten butikk som selger alt det som jeg trengte for å bake pepperkaker.

Det var så fult i den lille butikken at vi bare rygget ut igjen etter at jeg spurte når de åpnet igjen om ettermiddagen etter lunsjpausen. Dette er den herligste lille butikken du kan tenke deg som blir drevet av to søstre som står bak disken foran hundrevis av bokser og krokker med krydder, urter, mel, tørked frukt, te….bare du nevner noe som du ikke finner i vanlige dageligvarebutikker så finner du det her.

( heter det foresten fremdeles dagligvarebutikker, eller har de forsvunnet sammen med de gamle melkebutikkene ? Husker du disse gamle melkebutikken hvor det vanligvis sto to eldre søstre bak disken i lyseblå forkler ? Der fikk du kjøpt kneippbrød, loff og vanlig brød….husker du det brødet som vi kalt “vanlig brød” ? I samme butikken solgte de også pålegg, egg, mel, sukker og selvsagt melk….sammen med andre enkle produkter som man trengte i hverdagen og som man bare kunne stikke ned på hjørnet i melkebutikken å kjøpe istedenfor å måtte dure på dørklokken til naboen. Da jeg gikk på Statens Kunst & Håndværkskolen, (som den het da) lå den en slik butikk på hjørnet. Da durte vi ned dit for å kjøpe et halvt vanilig brød ( som det het den gang) som de skar på langs og fylte med pålegg.  Åååå…hvor er de melkebutikkene med de to søstrene blitt av ? De finner du her i denne lille butikken men nå har de tatt av seg de lyseblå forkledene for å følge moten.

Det var altså alt for mange som stod i kø i denne knøttlille butikken og derfor gikk vi videre nedover mot domkirken og havnet utenfor en annen av mine små favorittbutikker. Her selger de alle slags små krukker, fat, dekorasjoner i skandinask stil, nei foresten , det ligner heller på de små danske butikken som er litt “varmere” i stilen.

Jeg hadde gledet meg til å ta en titt innom for å ta en titt og kanskje kjøpe meg noen nye knotter til en kommode, en tallerken, et kakefat, et glass eller noe sånt i den duren. Men det måtte jeg bare glemme siden venninnen min strengt på meg mens jeg stod å tittet i vinduene før jeg hadde tenkt å ta meg en tur inn. Hun halte meg videre før jeg rakk å åpne døren og sa at jeg ikke fikk lov til å kjøpe noe,  hun synes at jeg har nok av krimskrams som det er hjemme….i Lavagna. Litt slukøret gikk jeg videre siden jeg hadde gledet meg til å kjøpe med meg noe mere krims krams !

Vi endte nede ved det historiske konditoriet hvor jeg hadde tenkt å kjøpe med meg noen lekkerbisker.

men den gang ei ! Hun mente at det var alt for dyrt der….jeg prøvde å forklare at disse varene som blir solgte i denne butikken ER dyre men at de virkelig er verdt det.
Jeg foretrekker å kjøpe i de små butikkene som selger spesialiteter som man bare kan drømme om enn på disse store kjøpesentrene hvor alt kommer fra svære industrier.
De koster sikkert en tredjedel på kjøpesentrene men de smaker nesten ingenting og hvis de smaker noe så smaker det “plastikk” Og da foretrekker jeg å spise mindre men å slippe å gomle på glorete fargerikt snop som blir produsert i ….ja, hadde man bare visst hvor de blir produsert henne!
Vanligvis blir de vel produsert i de landene hvor det lønner seg for multinasjonale firmaer å produsere med lave kostnader. Nei…folkens vi må få øynene opp for kvalitet og på den måten å hjelpe de små produsentene til å kunne overleve i denne kalkulerende verden. Det er utrolig trist å se at den ene etter den andre butikken ser seg nødt til å lukke dørene for godt etter å ha drevet i mange generasjoner.

Det er også disse små butikkene som er en del av sjarmen her i Italia. Når jeg er en tur i Oslo ser jeg at også der er det er de store som overtar herredømmet. Mange ganger blir de innredet som om det skulle vært et sted fra gamledager selv om alt er funklende nytt. Så jeg tror jo egentlig at det er flere enn meg som drømmer seg tilbake til disse små koselige butikkene som har sitt personlige preg både av vareutvalget, innredningen og sist men ikke minst eierene som står bak disken med et ekte smil når man kommer inn av døren. Jeg vet ikke om innredningen kommer av moten eller om det rett og slett er lengselen etter det som har vært….der hjerte banket uten at alt var kalkulert i den minste detalj for å folk til å kjøpe, kjøpe og kjøpe.

Som du skjønner så ble det ikke noe handel for meg og derfor har jeg bestemt meg for at neste gang drar jeg til Genova alene. Uten å avtale noe med en levende sjel sånn at jeg kan få kjøpt meg krydder, krimskrams og søtsaker til en kakemoms som setter stor pris på kvalitet.

Men jeg fikk i allefall vist henne Genova for det var en by som hun forelsket seg i. Det var også en bil som hadde forvirret seg bort i et av de trange smugene. Her er det ikke bare bare å ombestemme seg

I disse smugene finner du et hjørne av Norge hvor de selger tørrfisk og klippfisk fra Norge. Innehaveren stilte seg blidt opp i døren med forkle sitt og lurte på om vi ikke skulle komme inn å kjøpe litt tørrfisk til Jul.

Jeg var på nippe til å forslå om vi ikke skulle ta en tur inn men droppet det da jeg så at hun ved siden av meg holdt seg for nesa! Hun hater nemmelig fisk, selv om jeg egentlig er sikker på at hun ville elske det hvis jeg hadde forbredt noen sjømatsretter fra Liguria.

Heldigvis satte hun seg ikke på bakbeina da jeg foreslo at vi skulle stikke innom en av mine favorittbarer for en kopp kaffe.

Selv om det ikke var snakk om at hun ville smake på julekaken fra Genova. Den er helt anderledes enn andre italienske julekaker siden den er veldig kompakt og flat sammtidig som at den kan virke litt tørr. Perfekt sammen med et glass hetvin, en kopp kaffe eller te. Jeg kunne godt ha tenkt meg en liten flis sammen med kaffen!

“Ja, ja…da har jeg noe å glede meg til neste gang når jeg drar tilbake alene” tenkte jeg mens vi gikk videre til den “bedre” delen av Genova.

Du må jo huske på at Genova var en av Italias største havner og det vil jo også si at det var de som tjente seg rike med skipsverft og handel. Derfor er det noen helt utrolige flotte bygninger som kan ta pusten fra en og en hver.

Vi tok oss god tid her ved at vi gikk inn i portrommene som er rene kunstværker  med fontener, skulputerer og dekorasjoner av husfasadene som er så typiske for Liguria.

Jeg klarte til og med å hale henne inn i en av bygningene for å vise henne denne flotte pompøse salen som er et eksempel på hvor viktig Genova var.

På veien tilbake til bilen gikk vi forbi et lite laboratorium hvor skredderen holdt på å lage findressen til en av byens herrer.

Mens konen hans satt i butikken ved siden av og heklet luer og  hatter.

Men som sagt, det var ikke akkurat min handledag selv om jeg godt kunne ha tenkt meg å kjøpt denne hatten som er tradisjonelle luer fra Liguria og som de fleste eldre fiskerene fremdeles bruker. Men den kan jeg kjøpe neste gang når jeg skal ha alenefest i butikkene i Genova!

Jeg glemte visst å fortelle deg at det ble jo litt mat på oss. Vi var litt usikre på om vi skulle dra innom et av de tradisjonelle trattoriaene eller en flott restaurant.

Men det kan jeg fortelle deg om en annen gang.

❤