Ferden går lydløs videre i den elektriske bilen til Gina mot nye eventyr, denne gangen rett i matfatet til Bjørn Hettervik.
Il viaggio continua….silenziosamente nell’auto eletrica della Gina, direttamente in cucina da Bjørn Hettervik.

Solen skinte og med vinduene nede suste vi avgårde mot Hunderfossen, Statens vegmuseum og sist men ikke minst…..Lysaker gjestgiveri

Con le finestre aperte, il vento nei capelli e il sole che riscaldava sembrava di vooooolare verso Hunderfossen, Statens vegmuseum ma sopratutto Lysaker gjestgiveri.

Det ble ikke så mye knipsing av bilder på veien, jeg måtte jo late som om jeg ikke var helt spik spenna gærne…..selv om jeg er veldig nær ! Jeg var faktisk så nær at jeg ikke klarte å la være da jeg så denne fargeflekken midt i alt det grønne.

Hvis jeg tenker meg “godt”om begynner selv jeg å tvile…..kanskje jeg egentlig ER klin kokos ? Jeg ville i hvertfall ha trodd det for 45 år siden hvis moren min hadde sagt ” Seeeee den røde låven midt i alt det grønne, seee hvor vakkert det er!” Da hadde jeg kanskje sittet sur som en potte i baksetet og bare drømte om Itali uten å se alt det vakre omkring meg. Med årene tenker man og ser man ting på et annet hold. Ikke misforstå meg, her er det ikke snakk om hva som er riktig eller hva som er galt, her er det snakk om …. Ja si det! Hva er galt og hva er riktig ? Hver og en av oss har et eget skjema om hva som er riktig og hva som er galt. Når man er ung har man mange drømmer….det er lov til å drømme. De unge må og  skal få lov til å drømme. Det er vår oppgave å la de få lov til å drømme. Med det mener jeg ikke at vi skal sy puter under armene deres. Tvert i mot, de må lære seg livets problemer for å kunne sette pris på det de har og for å kunne drømme videre i livet. Jeg tror faktisk at jeg slutter å “leve” den dagen når jeg slutter å drømme. Og med alt dette som egentlig ikke har noe med saken å gjøre skal nå vise deg det eneste bildet som jeg knipset på veien til Lysaker gjesteri. Den røde låven i det grønne.

Non ho scattato nessuna foto durante il viaggio !!!! Era il momento giusto di fare vedere a Gina che non sono completamente fuori di testa come sembra….anche se manca poco !  Ma a un certo momento ho visto un fienile  tutto bello rosso in mezzo al verde! Ahhhh….era più forte di me, ho perso il controllo….e ho scattato una foto! Va…beh…smetto, tanto normale non lo sono. Ma chi decide che cos’è ” normale”? Ho imparato che con l’età si vede e si vive la vita in maniera diversa. Se ci penso… se un tempo mia madre mi avesse detto “Guardaaaaa Caroline, guarda che bello. Guarda quel fienile rosso in mezzo al verde ” Me lo immagino…con una smorfia avrei alzati gli occhi al cielo pensando ” È fuori di testa” mentre continuavo a sognare l’Italia. Ogni età è diversa, e io che ora sono una “vecchietta”, ( come mi chiama Sergio da quando avevo 25 anni, ma quella è un altra storia ) mi stupisco di cose che non avrei mai notato prima, ed è giusto così. I giovani vedono il mondo diverso e sognano ..ah…è bellissimo sognare, guai a non sognare. Uno dei nostri compiti nella  vita e lasciare il potere di sognare ai giovani. Con questo non voglio dire che non debbano  affrontare i problemi reali che la vita porta. Non dobbiamo cucire cuscini per le loro ascelle ma dobbiamo insegnargli a volare. E per questo non si può non sogniare. Guaii a chi mi tocca i miei sogni …il giorno che smetto di sogniare smetto di “vivere”. Forse ora hai capito tutto? Si….sono un po’ fuori di testa ma non mi dire che non è bellissimo questo fienile in mezzo al verde ? 

Nok om filiosofiske tanker for her kjærer vi rett inn i virkeligheten. Velkommen til Norsk vegmuseum til Lysaker gjestgiveri og til Bjørn. Lysaker gjestgiveri er et gammelt bygg fra 1770 som opprinnelig stod på Lysaker utenfor Oslo. Hele bygget ble “revet” da det ble flyttet hit til Lillehammer hvor de satte sammen “puslespillet” igjen. Vi hadde desverre ikke tid til å ta en titt på vegmuseumet som jeg tror er en annen “hemmelig” skatt her i Lillehammer. Meeeen…det skal Maurizio og jeg gjøre neste gang når vi er her og da kan jeg love deg at vi skal spise middag hos Bjørn etterpå. Ååååå….. jeg gleder meg allerde jeg….trallallalaaaaa.

Basta pensieri filosofici perché ora torniamo alla realtà. Benvenuti a Lysaker gjestgiveri e Bjørn. Lysaker gjestgiveri è un edificio dal 1770. Era costruito a Lysaker, un posto un po’ fuori Oslo e dove l’hanno demolito per puoi ricostruirlo qui al museo “Norsk vegmuseum” Questo  é uno dei più grandi musei tecnologici e industriali in Norvegia, con un spazio di migliaia di metri quadrati. Puoi anche visitare una miniera che va 200 metri all’interno della montagna. Il museo é aperto tutto l’anno e organizzano un sacco di eventi per grandi e piccoli, anche nel l’inverno, specialmente sotto Natale con il mercato di Natale.  Non ho avuto tempo di visitarlo ma ho capito che anche questo deve essere un altro “gioiello” di Lillehammer.  Va beh…prossima volta Maurizio e io lo visiteremo e dopo ci fermeremo a mangiare da Bjørn….non vedo l’ora..trallalalaaaaa.

Jeg vet ikke hva jeg egentlig hadde ventet meg men jeg hadde nok ikke ventet meg et sted som dette. Det er bare helt fantastisk her og hvis noen hadde fortalt meg at vi fremdeles var på Maihaugen så hadde jeg trodd på det uten å blunke. “Kanskje jeg bare har har tatt meg en høneblund da jeg satte meg i kupeen på toget på Maihaugen” tenkte jeg mens jeg kløp meg selv i armen da vi kom inn i gangen.

Non so bene che cosa mi aspettavo ma ti posso assicurare che non pensavo a  niente del genere. Era un posto fantastico, se qualcheduno mi avrebbe detto che erevamo sempre a Maihaugen ( il museo di cui vi ho già raccontato) gli avrei creduto senza un minimo dubbio. Infatti  mentre entravamo ho pensato ” Non è che mi sono addormentata nel vagone del treno di Maihaugen ?” 

“Det er jammen på tide for en kopp kaffe” tenkte jeg mens jeg fortsatte å knipse bilder inne på kafeteriaen. Jeg måtte jo holde meg lys våken for å få med meg alle disse smakene og inntrykkene.

È ora di un caffè ( leggi “acqua sporca”) pensavo mentre continuavo a scattare fotografie nella caffetteria, “prima che scatto io”. Perché qui non si può mica rimanere addormentati, qui bisogna stare svegli per poter godere i gusti della cucina, l’architettura, l’arredamento e senza dimenticare l’atmosfera. 

Og som man vet …eller burde å vite, passer en kopp norske kaffen perfekt til et stykke kake. Ja, det var det da…..man må liksom velge ….men hvilken ? Eplekake….eller kanskje en kanelbolle….hva med et stykke gulrotkake ? For ikke å snakke om en plate vafler med krem og hjemmelaget syltetøy….hmmmmm, her var det jammen mye som fristet og som jeg kunne tenkt meg å smake på.

E come si sa….oppure “si dovrebbe sapere ” Una tazza di caffè norvegese è perfetta insieme a una fetta di torta. È già, bisogna scegliere la torta….ma quale ? La torta di mele…o forse un “kanelbolle” ( sono dei “panini” semidolci di burro, zucchero e cannella ) o forse la torta di carote ? Oppure i “vaffler” con la panna e marmellata fatto in casa ? Hmmmm…..troppe cose buone che ho voglia di assaggiare.

Mine herrer og damer…..vi valgte…….gulrotkaken. Som vi tok med oss ut i solskinnet. Og det var faktisk så varmt at vi satte oss under en parasoll !

Signora e Signori……abbiamo scelto…….la torta di carote. L’abbiamo presa e portata fuori nel giardino, sia il caffè che la torta, per godercela al sole…….sotto l’ombrellone ( credere o no….ormai faceva troppo caldo al sole !)

Mens vi satt der og koste oss kom Bjørn ut, glad som en lerke mens han bar på en svær kasse. Det så nesten ut som om han hadde vunnet i “vil du bli millionær” selv om jeg ikke aner hvordan de ser ut de som vinner men jeg regner med at de ser omtrent sånn som Bjørn så ut da han satte kassen på bordet. Mens dette er utrykke hans da han spurte oss om vi visste hva han hadde fått tak i.

Mentre ci godevamo lo spuntino è arrivato Bjørn, felice come una Pasqua. Aveva la faccia di uno che aveva vinto “vuoi diventare milionario” Beh…..non so che faccio hanno quelli che vincono ma me lo immagino più o meno così, come l’aveva Bjorn quando ha appoggiato la sua scatola sul  tavolo. Questa invece è la sua espressione quando ci ha domandato”sapete che cosa sono andato a prendere?”

Hvis du tror at det var glitter og gull i kassen…..ja da får du tro om igjen for kassen var full av ……salat. Ja, salat….sånn salat som du ikke får kjøpt i butikken på hjørnet. Men som for meg som bor i Italia er en hverdagssak. Man har lett for å bli “bortskjemte” her i Italia hvor man får kjøpt engens grøder på markede hver eneste dag. Kassen inneholdt nemmelig en eksplosjon av nyanser og smaker. Her kunne jeg nesten oppleve hele smaksskalaen i en håndfull som startet med delikate smaker, ja nesten søtt mens en annen jafs tok meg over i sterke og bittre smaker.

Se pensi che c’era oro e diamanti nella scatola ti devo deludere. Anzi….questo era meglio dell’oro. Non puoi mangiare l’oro ….invece questa insalata, si. È già perché la scatola era piena di insalata. Ma non qualsiasi insalata….non quella che compri al supermercato e neanche quella che trovi nei negozi in Norvegia. In una manciata ho trovato una sinfonia di gusti partendo dal delicato, quasi dolce, all’amaro per poi finire con gusti aromatici e un po forti. Lo so, qui in Italia siamo un po’ viziati quando si parla di ortaggi quindi per te sembra forse un po’ strano che uno può diventare così felice per una scatola piena di “erba per le mucche”. Noi qui in Italia abbiamo la possibilità di comprare cose meravigliose al mercato di frutta e verdura tutti giorni. E se chiudevo gli occhi nel mentre che assaggiavo  l’insalata mi sembrava quasi di essere nel mio fruttivendolo di fiducia a San Mauro, ” VerdurIvo”. 

Jeg skulle gjerne ha spist lunsjen her…men…..tiden var knapp…..vi skulle videre …..igjen ! Ja, for du tror vel ikke at dagens opplevelsene er over “allerede”? Da får du jaggu meg tro om igjen, dagen er nemmelig fremdeles full av nye opplevelser men før vi fortsetter vil jeg gjerne få den æren ved å ta deg med inn i de indre stuene. Her kan du nyte et måltid som jeg er sikker på at du ikke kommer til å glemme så fort, det er kanskje ikke riktig av meg å si det siden jeg ikke har spist her (bortsett fra en kjempegod gulrotkake.) Men fjeset til Bjørn som lyste opp der han smakte på salaten sier alt. Det sier jo seg selv at en som blir så glad for ekte rene smaker ikke kan gjøre noe annet enn å lage retter som også får deg til å lyse opp.

Mi sarei fernata qui per il pranzo….ma il tempo scorreva e noi dovevamo continuare il nostro viaggio ! Perché mica pensavi che la giornata era finita qui ? Ma prima che ripartiamo vorrei avere l’onore di portarti dentro per farti vedere questo gioiello dov’è puoi mangiare un pasto che ti ricorderai. Forse non è molto serio da parte mia che te lo dico visto che non ho mai mangiato qui, ma mi è bastato il viso di Bjørn che si è illuminato sopra la cassa di insalata. Se uno apprezza i gusti come fa lui non pensò che sia possibile che non cucini dei piatti che ti fanno illuminare anche a te. 

Mens hvis du skal spise noe enklere, et smørbrød eller bare en kopp kaffe og et kakestykke som vi gjorde kan du sitte her inne hvis det da ikke er sol og sommer som det var da vi var der….for da vil man jo helst sitte ute i hagen…under parasollen som vi gjorde.

Invece ti puoi sedere qui se scegli di mangiare qualcosa di più semplice oppure se vuoi solo un caffè insieme a una fetta di torta come abbiamo preso noi.

Vel…som jeg sa “Tiden var knapp og vi måtte videre” en siste hilsen sammen med Gina, Bjørn, Kristoffer (som er sønnen til Bjørn ) og meg på trappen til Lysaker Gjestgiveri. Men duuuuu….jeg glemte jo å fortelle deg at jeg fant noen skatter her som jeg kjøpte med meg hjem til Italia. For dette har de ikke i Italia og jeg er sikker på at Maurizio blir kjempeglad når jeg kommer hjem med noen norske smaker til han.

Com’è vi ho già detto avevamo poco tempo perché il programma che  Gina aveva studiato era pieno di cose da fare e  dovevamo continuare il nostro bellissimo “viaggio” per riuscire a fare tutto. L’ultimo saluto l’abbiamo fatto sulla scala tutti insieme, Gina, Bjørn, Kristoffer ( uno dei figli di Bjørn ) ed io. Ma,  ma….Porcamiseria avevo quasi dimenticato……ho comprato qualcosa di buono….anzi buonissimo da portare a Maurizio: miele, marmellata e senape, tutto di lamponi.

Glade og fornøyde satte vi oss i den lydløse bilen igjen og føyk av sted på nye eventyr. Denne gangen forandret landskapet seg. Lysaker gjestgiveri ligger inne i skauen mens nå dro vi ut mot “havet”… Åkeeeei da…..mot Nes eller rettere sagt til selveste Mjøsa.

Felici e contenti ci siamo messi di nuovo in macchina per continuare il nostro viaggio silenzioso, perché ti ricordi che la macchina di Gina è elettrica vero ? Il panorama stava cambiando lungo il viaggio, prima erevamo in mezzo al bosco invece ora siamo in direzione mare! Va beh non proprio il mare ma…il fiume Mjøsa. 

På et visst tidspunkt trodde jeg at jeg hadde sovnet igjen for plutselig var det akkurat som om vi var i Toscana med myke grønne enger som bølget seg i landskapet. Hadde det til og med vært vinranker der tror jeg faktisk at jeg hadde ropt “STOOOoop, jeg vil tilbake til Norge” Hahaha…søren at jeg ikke gjorde det, jeg kan nesten se ansiktsuttrykket til Gina for meg…thihihihi.

A un un certo punto ho pensato che mi ero addormentata di nuovo perché improvvisamente sembrava di essere in Toscana.  Con le morbide verdi colline, mancavano solo le vigne e avrei gridato “FEEeeerma…voglio tornare in Norvegia “! Hahaha….perché non lo fatto ? Me la vedo già l’espressione di Gina …Thihih.

Men de røde låvene forsikret meg ved at jeg fremdeles befant meg i Norge.

Ma con la vista dei fienili rossi capivo che ero ancora in Norvegia.

For å ikke glemme de hvite trekirkene.

Per non dimenticare le chiese bianche fatte in legno.

Vi skulle på en halvøy øya heter Helgøya. For å komme dit måtte vi kjøre over en smal bro, den var så smal at det var enveiskjøring med trafikklys. Heldigvis var det lyset rødt da vi kom dit.

Stavamo andando su una penisola che si chiama…. Per arrivare dovevamo attraversare un ponte sottile, così sottile che ci passano le macchine in una direzione alla volta e per questo c’era un semaforo. Fortunatamente il semaforo era rosso quando siamo arrivati.

Jeg spratt ut av bilen mens Gina ropte ” det bliiir grønt” men i all hast klarte jeg å få med meg noen inntrykk mens jeg stod der og pustet inn en norsk sommerdag. Her var det mange som badet, havnen var full av lystbåter med glade brune mennesker som hadde ferie. Akkurat slik som det skal være når man er på sommerferie. I det jeg “kastet” meg inn i bilen da trafikklyset ble grønt klarte jeg å ta noen bilder slik at også du kan nyte synet.

Sono saltata fuori dalla macchina mentre Gina mi urlava ” guarda che diventa verde fra un attimo”. Cosi ho sfruttato tutti secondi mentre respiravo un giorno estivo norvegese. C’erano persone che facevano il bagno, il porto era pieno di piccole barche e persone allegre che erano in ferie. Sono persino riuscita a scattare qualche foto per farteli vedere, prima che mi sono di nuovo seduta in macchina.

Jeg hadde jo ikke hørt at Gina startet bilen siden den er helt lydløs og heldigvis var det ingen utålmodige italienere som tutet iltert bak oss. Jeg forelsket meg i bilen til Gina, har du noen gang kjørt i en lydløs bil på landet, på fjellet eller ved havet ? Siden bilen er lydløs kan du høre alle lydene fra naturen og med det blir luktesansen også sterkere. Kanskje det var derfor jeg var skrubbsulten da vi kom frem til Skafferiet ?

Perche non ho sentito che Gina aveva accesa la macchina visto che è  elettrica. Hai mai viaggiato in una macchina elettrica in campagna, al mare o in montagna ? È favoloso perché riesci a sentire i rumori della natura e con quello ti sembra di sentire meglio anche gli odori. Forse è proprio per quello che avevo una fame da lupo quando siamo arrivati da Skafferiet.

Men det tror jeg nesten at jeg må fortelle deg om neste gang. Det heter seg jo at et godt blogginnlegg skal være kort ! Ellers kan den som leser det gå lei og ikke gidde å lese alt, det har selv skjedd meg selv. Men jeg håper inderlig ikke at jeg kjeder deg med min fortelling om reisen min i Norge. Derfor sier jeg som vi sa da vi var små “Og hvis talen blir for lang, putter jeg den i lommen med en gang ” Så du må nok vente litt hvis du har lyst til å bli med videre på ferden….fortsettelse i “neste nummer.

Mi sa che ti devo raccontare di questo posto la prossima volta. Ho sentito dire che i link nei blog devono essere brevi, se no c’è pericolo che uno si stufa prima di leggere tutto. Spero sinceramente che non ti sto annoiando con il mio racconto. Però per essere sicura dico ” un bel gioco dura poco!” E se hai voglia di “venire” con me per concludere questa giornata…..allora devi aspettare…..sino alla prossima puntata.

❤

Un angolo della Norvegia, » et hjørne av Norge»

Carolines andre hjørne av Norge 2. Il secondo angolo della Norvegia di Norvegia 2

❤