"Mai avere il muso quando si va in gita" si dice in norvegese. Ed era proprio quello che pensavo mentre andavamo a Maihaugen per incontrare il mio bisnonno!

“Ut på tur aldri sur” tenkte jeg da vi vandret mot Maihaugen for å møte min oldefar !

Non avrei mai pensato che avrei potuto avere un viaggio così pieno di “avventure” come e’ accaduto in questa occasione.

Gina aveva preparato un programma pieno e perfetto per questa giornata. Insieme con Tobey siamo partiti a piedi da casa per andare a visitare “Maihaugen”, una piccola  passeggiata di soli 5 minuti. Non vedevo l’ora di incontrare il mio bisnonno. Ero contenta come una Pasqua mentre il sole brillava nel cielo blu senza una nuvola….proprio come le giornate estive devono essere !

Jeg hadde aldri drømt at jeg skulle være så heldig å få være med på alt det som jeg faktisk har fått oppleve på denne Norgesturen. Og Gina hadde lagt opp en perfekt slagplan for den første dagen.

Etter at vi hadde spist frokost gikk Gina, Tobey og jeg til Maihaugen, det var ikke lange stykke siden det ikke tok mere enn 5 minutter å gå dit. “Nå skal jeg endelig treffe oldefar” tenkte jeg der vi gikk glade og fornøyde mens vi skinte om kapp med solstrålene fra den blå skyfri himmel. Akkurat slik som norske sommerdager skal være og akkurat slik som to glade nordmenn og en hund skal være… når man er ute på tur.

“Maihaugen” è un museo all’aperto, un  grandissimo “parco” con case autentiche portate, in diversi periodi, da tutte le zone della Norvegia. Veramente ci vorrebbe un paio di giorni per vedere tutto ma ci sara’ un’altra occasione per terminare la visita. Perché una cosa so …io qui ci tornerò di sicuro, ma la prossima volta insieme a Maurizio. Non puoi immaginare come ero triste perche’ Maurizio non e’ potuto venire con me. E’ dovuto rimanere a Torino per lavorare ma anche per tenere Stella, il mio cane. ( Il cane era di Thomas ma é diventato mio da quando viviamo a Torino). Maurizio NON voleva un cane ! Alle fine Thomas é rimasto a Lavagna senza cane, io sono andata in Norvegia senza cane ……e Maurizio é rimasto a Torino con il cane….il massimo ! E come se non bastasse, una sera Stella ha rischiato la vita. Maurizio la stava  portando fuori per fare i bisogni prendendo l’ascensore per scendere. Ma nello stesso momento che Maurizio ha schiacciato il pulsante,  lei è uscita,  le porte si sono chiuse e Maurizio e’ rimasto dentro con una estremita’ del guinzaglio in mano e Stella alacciata all’altra estremita’, fuori, sul pianerottolo nel mentre che  l’ascensore partiva!! So solo che ora Maurizio non vuole più prendere l’ascensore….ma questo ti racconterò un altra volta però ti posso assicurare che sia Maurizio che Stella stanno bene. Alla fine il peggio lo ha avuto Beppe, il nostro vicino di casa, che ora ha ancora le mani rovinate dopo che, per tirare fuori Maurizio, ha dovuto tirare su l’ascensore a mano.

Dove erevamo rimasti ? Ah….si a Maihaugen per incontrare mio bisnonno. Mentre camminavamo verso quella che è stata la prima scuola norvegese, abbiamo incontrato due “contadini” che scendevano verso di noi. Sembravano usciti da una vecchia cartolina.

Maihaugen er et åpent museum på Lillehammer med bygninger fra hele Norge i forskjellige tidsperiodene. Jeg skulle gjerne ha vært i denne parken et par dager for å få med meg alt, men det får vente til neste gang…..jeg kan nemmelig banne på at jeg skal tilbake dit. Ja, selv om jeg vanligvis ikke banner…i hvertfall ikke på norsk, det er jeg jo alt for oppdragen til !!!

Jeg kan iallefall love deg at jeg kommer til å reise tilbake hit men da håper jeg at også Maurizio blir med. Du aner ikke hvor lei jeg var meg for at han ikke kunne være med denne gangen. Og jeg tør faktisk ikke å fortelle deg hvor trist ( “forbanna” ) Maurizio egentlig var som måtte være igjen i Torino for å jobbe og for å passe på Stella !

At Stella nesten ble drept mens jeg var borte er en annen sak ! Det var i allefall det Maurizio trodde en kveld da de kom hjem etter kveldens siste luftetur. I samme øyeblikk som Maurizio trykket på heisknappen til tredje etasje stakk Stella ut….fra heisen, noe hun aldri har gjort før! Heisen satte seg i bevegelse med Maurizio inni og Stella utenfor. Den ene enden av halsbåndet holdt Maurizio i hånden og den andre enden var festet til Stella mens heisen begynte å gå…..med halsbåndet som satt fast mellom dørene. Men det kan jeg fortelle deg om en annen gang, jeg kan iallefall forsikre deg om at det endte godt til slutt.  Både Maurizio og Stella lever i beste velgående. Glemte jeg å fortelle deg at Maurizio har klaus..klaustrofobi og han ble sittende fast i en halv time? Maurizio har nå sluttet å ta heisen og Stella setter seg innerst i heisen når vi tar den sammen.

Men hvor var det vi var ? Jo, på Maihaugen….for å møte oldefaren min ! Mens vi gikk oppover bakken mot bygningen som var den første skolen i Norge kom det gående to menn nedover bakken. Med stor forbauselse så jeg at de var kledd akkurat som de gjorde på den tiden i Hallingdal. De kom med noen lange stokker som de skulle bruke for å høyne gjerdet der hvor geitene var inngjæret. Glade fornøyde gjeiter som til nå spratt over gjerdet akkurat som glade sprettende geiter kan, men som det nå skulle bli en slutt med. 

Gina mi raccontava che qui sono tutti vestiti esattamente come lo erano in quell’ epoca. Ma non è tutto,  loro ti raccontano come era la vita è cosa facevano nei diversi periodi…insomma un teatro vivente a cui tu puoi prendere parte, in pratica una “macchina del tempo ” che ti fa rivivere le varie epoche.

Nella scuola c’era il maestro che ci raccontava come funzionava la scuola a quei tempi. Questo edificio era arredato con mobili e oggetti autentici….persino la cartina geografica appesa sul muro dietro alla cattedra era l’originale è lo stesso vale per i libri, la penna e il campanello. Sul retro potevi vedere la stanza dove viveva il maestro con il letto, il cammino e tutte le cose che gli servivano per vivere una vita dignitosa.

Gina fortalte at alle som jobber her på Maihaugen kler seg etter de forskjellige tidsperiodene og stedene hvor de forskjellige husene, gårdene, kirkene, låvene og bygningene er fra. Det var akkurat som om komme rett inn i et eventyr eller i en tidsmaskin hvor tiden er skrudd tilbake.

I skolehuset ble vi møtt av “læreren” som stod bak kateteret, han var også kledd som lærerene kledde seg på den tiden. På veggen bak han hang det et gammelt verdenskart og på kateteret lå det gamle skolebøker, en fjærpenn i blekkhuset og skoleklokka. I enden av rommet kunne vi ta en titt på rommet der læreren hadde bodd da skolen var i bruk med sengen, stolene, peisen, kopper og kar. Her fikk jeg et ordentlig innblikk på hvordan en lærer levde og hva han trengte på den tiden. Jeg var på nippet til å sette meg ned på en av pultene, rekke opp hånden og stille han noen spørsmål….men som sagt ….tiden var knapp og vi måtte videre.

A Maihaugen coltivano anche tutto quello che coltivavano a quei tempi, persino il lino. Il lino viene raccolto, seccato e battuto con un attrezzo di legno ….proprio come facevano un tempo.

Al giorno d’oggi  abbiamo un sacco di macchinari che ci aiutano di fare il lavoro pesante così abbiamo più tempo per…..correre o fare footing !!! Non ho mai visto così tanta gente come oggi che corre. Quasi tutti corrono e io mi chiedo “corrono per la salute o corrono via dai problemi “? Forse era meglio che continuevamo a fare i lavori pesanti in campagna ?

På Maihaugen dyrker de også de samme plantene som man dyrket i gamledager. Til og med lin dyrker de her, som blir tørket for så å bli banket (eller heter det trevet?) ute på gårdsplassen akkurat som de gjorde på den tiden….da de ikke hadde alle disse moderne maskinene som vi nå har og som gjør det meste av det tunge arbeidet på åkre og enger. Alle disse flotte hjelpemidlene som i dag gir oss mere tid for å…..ja si det ….for å løp ?  Hmmm….Jeg har aldri sett så mange joggere i hele mitt liv som det er nå. Hvorfor jogger alle egentlig ? Jogger de for bedre helse eller jogger de bort fra alle problemene som vi har fått med oss i “ryggsekken” på livets ferd ? 

Dentro la casa la ragazza stava preparando il pranzo, la zuppa bolliva in una pentola sopra il fuoco nel caminetto, doveva essere pronta quando tutti rientravano dai campi stanchi e affamati. Sulla panca erano sedute le ” figlie” che la aiutavano con i lavori domestici. A dire il vero stavano ridendo nel mentre si sistemavano i vestiti….per poi diventare tutte serie quando gli ho scattato una foto !

Inne i huset stod gryten med suppen over bålet og kokte inne i peisen mens tjenestejenta rørte og passet på at alt skulle stå klart når gårdsfolket  kom tilbake fra jordene slitne og sultne. De små jentene satt på benken og småfniste da vi kom inn, men da jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av dem nikket de mens de på seg den alvorlige masken mens “lille Petra” rettet på skautet. 

I turisti iniziavano a “invadere” il territorio quando erevamo vicino alla chiesa.

Turistene begynte å “invadere” Maihaugen da vi kom bort til stavkirken.

Nell’antica chiesa di legno (si chiama “Stavkirke”) ho dovuto farmi largo fra la massa dei turisti americani per fare qualche foto.

Secondo me DEVI venire qui per vedere questa meraviglia con i tuoi occhi e sentire con il tuo naso questo odore di antico che si respira, non è un odore sgradevole di vecchio o di muffa ma è un odore bello, che ti trasmette tranquillità e serenità,  Quella sensazione che ti fa star bene. Mi sarei seduta lì, su uno di quei banchi di legno in fondo, per respirare e ammirare tutto ciò, ma non avevamo tempo. Tutte le decorazione sono fatte a mano e dipinti di colori tenui che si usavano in quei tempi. Rosso, verde e giallo dove dominava il colore chiaro del legno. Pace ecco l’atmosfera che si respirava.

Inne i den gamle stavkirken måtte jeg albue meg fram blant ivrige amerikanere for å kunne ta et par bilder. Bildene gir nok ikke inntrykk for hvordan det er her inne derfor synes jeg nesten at du skal/må reise hit selv for å ta en titt. Du må nesten se alt dette med dine egene øyne og kjenne lukten som er i denne stavkirken. Det er ikke en vond gammel lukt som lukter mugg eller råttent. Nei, dette er det en gammel verdig duft, en duft av ro og av lyst grønnsåpeskurt tre. Jeg kunne godt ha tenkt meg å sette meg ned på en av de bakerste benkene og bare sett og luktet atmosfæren …..men tiden var knapp….vi måtte videre !

“Andiamooooo prima che si muovono anche i turisti ” mi sussurrava  Gina mentre i turisti erano ancora nella chiesa gridando “Woooow, gorgeous, my grandma would go bananas”…etc.

Alle fine siamo arriviati a un laghetto. Sulla collina dell’ altra sponda c’era una fattoria con le mucche che pascolavano sul prato. Sembrava tutto così vero….anzi era vero! Le case, gli animali e le persone erano tutte reali.

“Kom så går vi før hele horden av turistene også kommer sånn at vi slipper å gå i gåsegang etter dem” hvisket Gina. På toppen av neste bakke kom vi til et vann og på den andre siden av vannet, oppe i “lia” lå det en seter med kuer som gresset i den grønne engen. Alt så så ekte og romantisk ut selv om det sikkert ikke var mye romantikk på den tiden. Nei, da var det hardt arbeid fra soloppgang til sent på kveld for å kunne overleve. Ikke noe ni til fire jobb bak en pult for så å dra på helsestudio der i gården, nei ! Men skikkelig hardt kroppsarbeide som fikk musklene til å vokse uten å ha vært på et treningssenter, alt for å kunne sette mat på bordet og for å kunne fø familien.

Vicino al lago c’era la chiesa dei pescatori….non i peccatori ma i pescatori ! La chiesa era semplice senza oro e ricchezza. Proprio come la religione dovrebbe essere, semplicemente la casa di tutti !

 Ved vannet lå det også en kirke, en fatteslig liten kirke uten noe krims krams men “bare” Guds hus. Akkurat slik som kristendommen kanskje burde være uten så mye glitter og gull og makt over folket ?

Camminavamo lungo il laghetto su le cui sponde c’erano le barche dei pescatori per poi risalire l’ultima collina per arrivare in città e cercare il mio bisnonno.

Vi ruslet langs vannet, forbi båtene til fiskerene mens vi fortsatte videre oppover i åsen. Turiststrømmen hadde vi heldigvis lagt bak oss mens vi var på vei til byen for å treffe oldefaren min. 

Meno male che avevamo seminato i turisti….beh….lo so! Anche io sono una turista, una turista norvegese che riscopre la sua terra. Quante cose che non conosco del mio paese d’origine, avevo troppo fretta di lasciare la Norvegia quando ero giovane. Ma che bello è poter scoprire posti come questi quando meno te lo aspetti ? Non avevo la minima idea di che cosa fosse Maihaugen, pensavo che era una zona di Lillehammer. Ho saputo che potevo trovare mio bisnonno in una casa a Maihaugen, me la ero immaginata come una semplice casa gialla di legno lungo la strada ( non so perché gialla), e non avevo idea di tutto questo parco dove vengono turisti da tutte le parti del mondo …e io….che sono norvegese non ne sapevo niente……hai ragione….e un po….anzi è veramente vergognoso !

Heldigvis hadde vi lagt turiststrømmen bak oss….hmmmm….javel, jeg vet det ! Jeg er jo også en turist, en norsk turist som oppdager sitt eget land ! Vel, bedre sent enn aldri heter det jo og nå begynner jeg jo å dra litt på åra så jeg synes at det er på høy tid å bli kjent med mitt fedreland. Jeg hadde det jo alt for travelt med å forlate Norge da jeg var ung. Det er en rar følelse når du oppdager ting som du ikke har en anelse om at eksisterer og som nan kanskje allerde burde ha visst ! Jeg ante ikke hva Maihaugen var for noe, jeg visste bare at jeg kunne finne oldefaren min der. Og siden jeg så for meg at han var i et gult trehus langs veien trodde jeg at Maihaugen bare var en del av Lillehammer. Vel egentlig er det jo det, men jeg trodde at det var en bydel der folk bodde hvis du skjønner hva jeg mener ( jaggu meg flink til å forklare meg gitt !!!!) Jeg hadde ikke anelse hva som ventet meg og at det strømmer turister hit fra hele verden….jeg….jeg som er norsk….ante ingenting om Maihaugen ! Du har helt rett….dette er faktisk litt flaut…..nei,….egentlig er det kjempeflaut. Jammen bra at ikke vi fremdeles var i skolebygningen ellers hadde jeg vel blitt sendt i skammekroken…..med god grunn ! 

Quando siamo arrivati in cima alla collina ho visto una cabina telefonica rossa brillante….proprio come quella che usavamo quando ero giovane ( secolo scorso!) per chiamare a casa e avvisare che ritardavamo una mezz’ora. Una volta ho anche chiamato uno di cui ero follemente innamorata (non conoscevo ancora Maurizio!). Se non ricordo male avevo 11 anni. Lui non si era mai accorto che lo seguivo con lo sguardo da merluzzo lesso…o forse era proprio quello sguardo che non gli piaceva …chi lo sa ? Per settimane, anzi mesi, o passato ore a pensare come potevo dichiarare i miei sentimenti. Di persona non ne avevo il coraggio visto che arrossivo al solo pensiero. Avevo anche pensato di scrivere un biglietto ma se lui lo faceva vedere a gli altri ….che vergogna! E se non rispondeva sarei diventata pazza mentre mi sarei fatta mille domande. Quindi una sera ho preso coraggio e ho deciso…..”lo chiamo” ! Non potevo chiamarlo da casa per paura che qualcheduno mi sentisse . Così ho preso la bici per andare a telefonare nella cabina telefonica.  Lungo la strada mi ripetevo quello che avrei detto. Sudata e con le gambe tremolanti per la mia decisione sono entrata, ho sganciato la cornetta, ho messo i soldi, ho fatto il numero e quando Lui ( con L maiuscolo) ha risposto ho riagganciato la cornetta. Non mi ricordavo più cosa dovevo dire, tutto quello che avevo studiato lungo la strada era svanito e le mie mani grondavano di sudore. Lui non ha mai saputo chi cera dall’altra parte del telefono !

Vicino alla cabina telefonica c’erano le case di diverse epoche, quella degli anni 30, quella degli anni 40, 50, 60 etc.

I bakken fikk jeg øye på en rød telefonkiosk. Husker du de røde telefonkioskene hvor vi ringte hjem for å fortelle at vi kom en halvtime senere hjem ? Eller kanskje også du ringete til en som du var forelsket i, i en av disse telefonkioskene akkurat som jeg gjorde en gang. Hvis jeg ikke husker feil var jeg vel omtrent 11 år gammel og hadde vært forelsket en god stund. ( Jeg hadde jo ikke truffet Maurizio enda !) Jeg hadde tenkt ut forskjellige måter om hvordan jeg kunne erklære mine følelser for han. Det virket jo ikke som om han merket at jeg prøvde å være der han var, ikke merket han blikket mitt som hang over han heller. Vel siden jeg var såååå betatt lignet nok blikket mitt litt sånn som en kokt torsk har ! Det kan jo hende at han ikke var så overbegeistret for jenter med kokte torskeøyne ! Å fortelle han ansikt mot ansikt turte jeg i hvertfall ikke, jeg ble rød som en tomat bare av tanken ! Jeg kunne jo skrive et brev men hva hvis han viste brevet til alle vennene sine, nei det hadde vært for flaut. Derfor kom jeg frem til at det lureste jeg kunne gjøre var å ringe han. Jeg turte ikke å ringe hjemmefra for hva om noen av familien min lyttet ! Da hadde jeg nok blitt ertet i flere år etterpå, derfor tok jeg syklen min og syklet til den nærmeste røde telefonkiosken. På veien ramset jeg opp hele “regla” som jeg hadde bestemt meg for å si. Litt nervøs og med skjelvende knær åpnet jeg døren til telefonkiosken og gikk inn, tok telefonrøret, la på pengene og slo nummeret. Etter at det hadde ringt et par ganger tok Han telefonen ( Han med stor H !) og sa “Hallo”. Det var da jeg slang på røret, jeg visste jo ikke hva jeg skulle si ! Hele “regla” var forduftet i “jernteppet” og hendene mine var så svette at de rant…..han vet fremdeles ikke hvem som ringte den gangen !

Like ved telefonkiosken lå det første huset fra 40,årene, ved siden av det lå huset fra 50 tallet og ved siden av det igjen huset fra 60 tallet osv.

Erano tutte arredate come se fossero ancora abitate in quel periodo. C’erano le scarpe, i capotti e i capelli sistemati nell’entrata. I telefoni, le riviste, i mobili, le stoviglie tutto esattamente come era nei diversi periodi. C’era persino la prima cucina elettrica.

Alle var møblert akkurat som om det det fremdeles bodde noen der på det årstallet hvor husene var fra . Skoene, kåpene og hattene i gangen, telefonbordet, tegneseriene, komfyren, blomstene på bordet, de broderte dukene, utslagsvasken, badene, doene, serviset….ja alt….alt var klappert og klart til å flytte inn i de forskjellige årgangene.

Fuori nel cortile era seduta una anziana  signora e ho quasi dovuto toccarla per vedere se era vera o finta. Ho capito che era vera quando mi ha chiesto ” trenger du hjelp” ( “hai bisogno di aiuto ?”) Beh….sono rimasta lì ferma ad osservarla per 10 minuti…..va bé, ho esagerato…erano 5 minuti ! Ma effettivamente sembravo proprio una che aveva  bisogno di aiuto visto che stavo lì imbambolata come una scema!

Ute på gårdsplassen satt det en gammel dame på en benk, jeg var på nippet til å ta på henne siden jeg trodde at hun ikke var ekte. Men jeg skjønte jo raskt at hun var det da hun snudde seg og så strengt på meg mens hun spurte meg om jeg trengte hjelp ! Da hadde jeg stått der og sett på henne i 10 minutter…..ok..da, kanskje litt overdrevent men det var iallefall 5 minutter at jeg hadde stått der og kopt som en idiot….som trengte hjelp !

Alle fine siamo arrivati in “città”. I negozi erano aperti e vendevano un po’ di tutto.

Til slutt var vi kommet helt ned til “byen” Butikkene var åpne og der solgte de litt av hvert ! Jeg skulle gjerne ha gått å snust litt rundt i hyllene….men som sagt, tiden var knapp…..vi måtte videre. 

Sono entrata nel panificio dove vendevano anche i dolci. Veramente volevo comprare un “linse” Mi spiego meglio: avevo sfornato questi dolci che si chiamano “linser” per una settimana intera finche Maurizio non ha pronunciato  “Sanno di Norvegia!” ( che cosa ha voluto dire non lo so ma io ero soddisfatta della risposta! ) Ora non vedevo l’ora di capire se il risultato dei miei “linser” era uguale a quelli che vendevano nei panifici norvegesi. Ma non c’erano, c’erano questi “panini ” che sono dolci tipici norvegesi.

Jeg stakk en rask tur innom baker’n, jeg var nemmelig på jakt etter linser siden jeg hadde linsedilla like før jeg reiste fra Italia. Jeg hadde bakt linser i en hel uke helt til Maurizio sa at de smakte Norge ! Hva han egentlig mente med det aner jeg ikke, men jeg var storfornøyd med at de smakte “Norge”…akkurat slik som norske linser skal smake ! Så nå ville jeg undersøke om mitt linseresultatet virkelig smakte som de norske, men i dette bakeriet hadde de desverre ikke linser.

Ahhhh….che buoni…..ma non avevamo tempo per fermarci e non sapevo se mio bisnonno poteva mangiare dolci. Forse soffre di diabete o forse non gli piacciano i dolci” pensavo mentre Gina mi aspettava fuori. Devo ammettere che Gina e Tobey hanno avuto una pazienza infinita con me. Correvo di qua e di la, di su e di giù, fotografavo tutto, chiedevo e rompevo le palle…..sicuramente. Mancava solo che iniziassi anche a salterellare come se fossi una ragazzina e non quello che sono, una signora di 56 anni che sta passando il peggior periodo della menopausa …..per la gioia di Maurizio !  Dove erevamo rimasti? Siiiii….ora andiamo a trovare mio bisnonno. La casa non era gialla come me l’avevo immaginata, ma rossa. Rossa come erano sempre tutte le poste un tempo. È già ….perché mio bisnonno lavora nelle poste !

Men de hadde skoleboller og kanelboller, jeg skulle gjerne ha tatt meg en jafs…men vi hadde som sagt ikke tid å slå oss ned. Jeg tok heller ikke sjansen med å kjøpe med meg noen boller til oldefar siden jeg ikke visste om han kunne spise kaker og søtsaker. Kanskje han er diabetiker eller kanskje han rett og slett ikke liker søtsaker” tenkte jeg mens Gina ventet på meg utenfor. Jeg må jo tilstå at både Gina og Tobey var utrolige tålmodige med meg. Jeg svirret jo rundt som en gærning her og der, opp og ned, knipset bilder av alt ( ja, nesten alt da bortsett fra telefonkiosken !), spurte og gravde…en skikkelig masakråke. Jeg var faktisk på nippet til å hoppe i vei av glede som en liten jentunge og ikke som det jeg egentlig er. En gærn kjerring på 56 år i sin værste overgangsalder. ( stakkars Maurizio !  ) Hvor var det vi var igjen ? Jooooo….nå skal jeg presangtere deg for min oldefar. Huset var ikke gult som jeg hadde trodd, men rødt. Like rødt som alle postkontorene var på den tiden. Ja, for oldefaren min jobber nemmelig på postkontoret ! 

O ….meglio lavorava nelle poste ! Eccolo lì Jacob Schøning. Meno male che non gli ho portati i dolci, non che soffrisse  di diabete o che non gli piacessero i dolci….ma solo perché era finto, in versione pupazzo, e non lo riconoscevo….se è per questo  non l’ho neanche mai incontrato prima, anzi questa è la prima volta che lo vedo …..ed ero contenta anche se mi dovevo accontentare della versione pupazzo !

Eller rettere sagt han jobbet i posten. Der er han okdefaren min,  Jacob Schøning. Heldigvis hadde jeg ikke kjøpt med meg noen boller til han, ikke for det jeg aner jo ikke om han likte søtsaker eller om han var diabetiker. Men det er vel ikke så lett for en “dukke” å spise boller ! Ikke kjente jeg han heller igjen noe som kanskje ikke er så rart siden jeg aldri har møtt han. Det var faktisk Gina som dro meg med innover på postkontoret og sa “seeee der er oldefaren din “. Det var nesten som om vi hadde være på skattejakt og til slutt funnet skatten. Selv om det nå viste seg at oldefaren min på Maihaugen bare var en “dukke” var jeg glad og fornøyd over å ha fått enda en “brikke” i mitt “forfedrepuslespill”.

Non voglio annoiarti raccontando la sua storia ma era un personaggio importante nella politica e nelle poste.

Jeg vil ikke kjede deg med å fortelle deg historien hans bortsett fra at han var en viktig person både i politikken og i postvesenet. 

Prima di andare via da Maihaugen abbiamo fatto un salto in stazione….la stazione di Maihaugen dove c’era un treno fermo.

Før vi dro videre på nye eventyr dro vi innom togstasjonen på Maihaugen hvor det akkurat var kommet inn et tog !

Secondo te chi è subito salito sul treno per vedere ? Già…..non potevo non salire anche qui. Appena dentro mi è venuto incontro l’odore dei treni. Proprio quell’odore che mi ricordava quando ero piccola e prendevamo il treno. Gli odori sono pazzeschi ti fanno ricordare tante cose.

Gjett hvem som hoppet opp og hev seg inn i toget ? Det var meg det….jeg kunne jo ikke liksom bare bli stående der på plattformen å bare se ! Med en gang jeg kom inn ble jeg slått av en kjent lukt…det var akkurat den samme lukten som jeg husker fra togreisene da jeg var liten og vi tok toget til Geilo. Det er helt utrolig hvordan en lukt kan få så mange minner til å dukke opp igjen. 

Sul treno c’era anche il vagone della posta. All’interno la posta veniva smistata e messa in ordine per puoi essere consegnata nelle varie stazioni  dove il treno si fermava.

Det var også en postvogn på toget ….akkurat som det var i gamledager da posten ble sortert og lagt i de forskjellige hyllene og sekkene mens toget kjørte og som ble utlevert på de stasjonene der hvor toget stoppet.

Erano solamente le 11 di mattina e avevamo ancora tutta la giornata davanti a noi ….perché la giornata non  é mica finita qui…..questo è solamente il “riscaldamento!”

Stay tuned….

Klokken var bare 11 og vi hadde heeeeele dagen foran oss…..for dagen er fremdeles lang med mange opplevelser…..dette var bare ” oppvarmingen” !

Følg med…

❤