Tro det eller ei, det har gått nesten 4 måneder siden sist vi var ute på byen. Du kan selv tenke deg hvordan jeg gledet meg, møte mennesker og oppleve «livet». Eller rettere sagt den delen av livet som før var så naturlig.

Jeg har i lang tid hatt i tankene å skrive om hvordan jeg opplever Covid her i Italia, men det har vært og er fremdeles så mange tanker og følelser som er vanskelig å sette ord på.
Noe jeg aldri hadde trodd var at nå kommer det etterdønninger av tanker og følelser, nå som vi jo egentlig kan bevege oss fritt.

Det har vært mange uventete reaksjoner også fra venner, familie og bekjente som jeg aldri hadde drømt om i min villeste fantasi. Det har dannet seg misforståelse, sinne og splittelse i en tid hvor vi jo egentlig burde holde sammen som aldri før. Men jeg har også opplevd hjertevarme, felleskap og solidaritet fra mennesker som jeg ikke hadde trodd og folk jeg ikke kjente så godt. Vi har på en måte tatt av oss «maskene».

Det som er merkelig er at jeg synes faktisk det kan være vanskeligere nå i ettertiden enn da vi ikke fikk lov til å gå ut. Om vi absolutt måtte utenfor døren fylte vi ut en egenerklæring for hvorfor og hvor vi skulle. Var ikke grunnene gyldige nok ble det dyre bøter. Og var man i karantene så fikk man ikke lov til å ha kontakt med andre, ikke på lang avstand en gang og hvertfall ikke sette nesa utenfor døren, selv ikke med selverklæring

Alt var og er fremdeles usikkert og skremmende, som å leve i en «boble» så derfor ble det til at jeg holdt meg hjemme. Det ble Maurizio som tok seg av huskelisten siden han måtte fortsette å gå på jobben fra dag 1.
Som du kanskje vet så er ikke Italia så flinke i teknologi som i Norge, det var en av grunnene til at han måtte på jobben og fordi at de blant annet også leverer matvarer til sykehus og gamlehjem.
Jeg holdt meg hjemme og disket opp med full lunsj og middag hver eneste dag…..noe jeg faktisk fortsetter med!

Vi spiste alltid ute på balkongen i all slags vær, var det kaldt tok vi på oss boblejakke for å være ute i frisk luft….noen ganger litt for friskt! Det rare var at det har vært den vakreste våren jeg kan huske.  Naturen «eksploderte” rundt oss og var frodig og grønn, gresset var grønnere enn vanligvis, fuglene kvitret fornøyde, blomstene skjøt i luften og himmelen var blåere enn ellers.
Eller var det jeg som alltid hadde tatt dette for gitt uten å stoppe opp og nyte?

Strålende sol i nesten tre måneder hver eneste dag, selv på 25  april, 1 mai og andre juni som er helligdager og hvor alle vanligvis skal ut i åker og enger for å grille, spise og kose seg. Vanligvis pleier det å regne på disse tre dagene mens i år var det strålende sol.

Etter 3 juni som var datoen da vi kunne bevege oss fritt utenfor fylkets grenser startet også det dårlige været, det regner omtrent hver eneste ettermiddag og kveld. Som om naturen vil varsle oss om at vi fremdeles bør holde oss i ro.
Selv i går kveld kom det en regnbyger mens vi satt ute og smakte på naturviner fra tre forskjellige vinprodusenter.

Heldigvis stoppet det å regne etter en halvtime og vi kunne flytte stolene ut igjen mens vinprodusentene fortsatte å fortelle om hvordan og hvorfor de hadde startet, hvordan vinene blir behandlet, druetyper og de forskjellige områdene mens vi smakte på vinene.

Det skal mye til for at man kan og tør å gå mot strømmen noe disse tre har gjort.
Den ene fortalte at han hadde startet da sønnen hans ble født og fordi han selv hadde magebesvær. Mens han var ute hele dagen i vinåkrene i frisk luft gledet han seg til å komme hjem å ta sønnen armkroken. Men siden han brukte mye sprøytemidler og giftstoffer i vinmarken måtte han vaske seg godt før han endelig kunne kose med sønnen sin. ‘Det var noe som ikke stemte og det skurret når jeg tenkte på at jeg hadde vært ute i frisk luft men måtte vaske meg grundig før jeg kunne være sammen med familien min’ fortalte han. Derfor gjorde han store forandringer i vinmarkene ved å samarbeide med naturen istedenfor å dominere den med kjemikaler.

En annen hadde flyttet til Piemonte fra syditalia hvor han hadde vokst opp på en gård med tradisjonell vinproduseringen.
Egentlig ante han ikke hva han gjorde og var nesten like forbauset som alle andre av kvaliteten på de første vinene som kunne godt bli forvekslet med Radikkon og Gravner.

Den siste produserer kom fra Barbaresco hvor folk himlet med øya da han startet, det sluttet de med etterhvert da de fikk smake på vinene hans. Mens vi luktet, nippet og rullet hans Barolo, en virkelig god Barolo som ikke hadde den typiske lukten og smaken som naturviner noen ganger kan ha.
Det er mye snakk om naturviner, biologiske viner og biodynamiske. Det er også stor forskjell på fargene og smakene som gjør at det er mange som rynker på nesen.
Dette er viner som lever som forandrer smak, lukt og utseende mens du nyter den. Derfor er det også ekstra mye jobb for de som våger å ta skrittet. De må følge godt med for plutselig kan vinen gå sin egen vei. Og skulle den gå seg vill blir den noen ganger forvandlet til Vermouth.
Derfor endte kvelden med en nydelig Vermouth.

Jeg har selv måttet venne meg til disse vinene men jeg har også hatt den beste læreren jeg kunne drømme om…nemmelig Thomas som er sommelier og som har slått seg helt inn på naturviner. Det er en stor glede npr han begynner å forklare de forskjellige vinene smakene og luktene på en enkel men detaljert måte. En vin kan forandre seg hvis det er noen kyndige som «følger» deg på ferden.

Noe som også Maurizio har gjort etter å ha lest seg opp. Ikke for det han var en av de første som kjøpte inn Gravner og Raddikon til restauranten vår for over tyve år siden.

Det ble en flott kveld med mange interessante fortellinger om vin, om livet og om mennesker. Det var til og med teater og skuespillerene fortalte at følelsene deres lå helt ut til fingertuppene og flagrende sommerfugler i magen siden dette var første gang siden 2 mars at de var på «scenen».

Vi har vært ute et par ganger de siste ukene for å spise lunsj, men det har vært ute på landet i det grønne og ikke begivenheter som i går.

Jeg har vært en gang i sentrum av Torino og for å være helt ærlig så syntes jeg at det var godt å komme hjem igjen.
Jeg klarte ikke å føle meg glad, lett og svevende mens jeg prøvde å unngå mennesker. Det er nesten blitt som om å være menneskesky. At det skulle få sånne bivirkninger å måtte holde seg innendørs hadde jeg aldri trodd mens jeg satt der på balkongen i strålende solskinn og drømte om alt jeg skulle gjøre, alle stedene jeg skulle reise til når det hele var over.

Derfor synes jeg at det egentlig er vanskeligere nå enn da vi måtte holde oss hjemme, det høres sikkert høres rart ut. Det er umulig for meg å sette de riktige ordene på å forklare følelsene mine.
Humøret mitt går som i en Berg og dalbane siden alt står stille når det gjelder arbeidet mitt og fremtiden.

Det har sikkert ikke vært til hjelp at jeg måtte holde meg hjemme med gipset ankel en måned i høst og at hunden vår har vært skikkelig dårlig og var på vei til en annen verden for en uke side. Alt dette gjorde og gjør at jeg har holdt meg hjemme selv om det ikke var lockdown.
Jeg har oppdaget at vi mennesker er vanemennsker og at vi venner oss til situasjoner som vi egentlig ikke ønsker og at det er lettere sagt enn gjort å komme tilbake til hverdagen. Jeg setter stor pris på små ting og øyeblikk som jeg tok for gitt før.

Så nå er det min tur til å ta meg selv i øra for venne meg til å ta fatt på livet igjen, farte rundt, bli kjent med nye steder og mennesker, noe som jeg elsker og som var en naturlig ting for meg før.

Egentlig synes jeg at den norske regjeringen har gjort det rette ved å sette det hele litt på «vent» både ved å unngå masseturisme fra hele verden men også med å fraråde folk til å reise til utlandet på ferie selv om jeg er fult klar over at å være enig i dette er det samme som å motarbeide den italienske økonomien, turistbransjen, restaurantene, museumer osv osv. som trenger så sårt at turistene kommer tilbake før hele landet går konkurs.
Personlig føler jeg at det er trygt i Italia men jeg skjønner godt og har full forståelse at mange vil vente litt med å komme.

Om jeg hadde valgt å reise så hadde nok valget falt på tematurer utenfor storbyer istedenfor å måtte prøve å unngå menneskemengder, munnbind og alt som man må ta hensyn til når man er i store byer eller på steder hvor masseturismen ferdes, der det er mange mennesker på samme sted.

I går kveld var vi ca 30-40 stykker noe som var helt perfekt for en temakveld for å kunne kose seg ute på byen uten å dulte borti mennesker og skvette bort som om man skulle ha brent seg.

Det kommer sikkert til å bli mange forandringer i fremtiden, ikke bare det økonomiske og følelsene men også hvordan man kommer til å planlegge ferier, turer, besøk på utstillinger, museer, restauranter osv. Alt må forhåndsbestilles, noe som også gjør at man slipper å stå timesvis i kø og det er jo ganske positivt?

Dere aner ikke hvor heldige dere er som skal feriere i Norge, finnes det noe vakrere og mer eksotisk enn sommer i Norge med sol og blå himmel?
Det er iallefall det de fleste italienerene drømmer om…..og jeg! Like mye som nordmenn drømmer om å feriere i Italia selv om det kan bli litt i det varmeste laget her i sommermånedene.
Man har så alt for lett å ikke se eller oppleve det som ligger rett rundt hjørnet. Man må liksom reise langt før man blir fornøyd, det blir kanskje en forandring nå siden de fleste kommer til å feriere i sitt eget land?

I vinter var Maurizio og jeg invitert til Kirkenes av en gruppe som jeg har arrangert to turer her i Italia. Vi har aldri vært med på noe mere fantastisk enn akkurat den reisen.

De hadde lagt opp et fullstappet perfekt program og det koseligste var at en del av gruppen også var med.
Det startet på flyplassen på Gardemoen da vi fikk utlevert hver vår nistepakke til flyreisen som de hadde stått på kjøkkenet å laget mens vi fremdeles lå og sov og sånn gikk det slag i slag i fire fantastiske dager.

I Kirkenes ble vi hentet på flyplassen i hundesleder som kjørte oss til snehotellet hvor vi sov den første natten.

Vi fikk være med på fiske av Kongekrabbe som vi fikk spise så mye vi ville….det beste skalldyrmåltidet jeg noen gang har spist.
Vi kjørte Snøscootere til grensen der Sverige, Norge og Russland møtes.

Vi hadde gode stunder rundt bålet med noe godt i glasset mens skravla gikk.

Latter og glede rundt bordet men også alvorlige samtaler mens vi ventet på nordlyset. Det var fire dager tett sammen med livet og naturen.

Aner dere virkelig hvilke skatter dere har i Norge? Til og med værgudene var villige siden vi våknet opp til strålende sol på fredag og som varte helt til søndag ettermiddag. Det var grått med litt sne da vi landet på torsdag og det begynte å blåse opp til en skikkelig kald snestorm da bussen kom å hentet oss for å kjøre oss til flyplassen i Kirkenes på søndag.
Det kunne ikke vært mere perfekt, derfor var det værre enn en ørefik at vi måtte fly tidligere enn planlagt tilbake til Italia fra Oslo siden alvoret av Covid var blitt virkelig.

Alt dette hadde jeg tenkt å skrive om i disse tre månedene men jeg har ikke klart det. Hver dag tenkte jeg,  ‘i morgen skal jeg skrive om turen’. Jeg kan ikke skylde på at jeg har hatt dårlig tid men det har liksom vært en stopper siden det hele virket som om vi ble kastet inn i noe fremmed og mørkt etter at vi kom tilbake til Italia og jeg følte meg på en måte skyldig siden jeg ikke hadde skjønt alvoret da vi reiste til Norge.
Men alt var klart, alt var bestilt og i Norge sa de fleste at det ikke var noe problem og mente som så mange av oss at det var mye vås og hysteri siden det ikke var noen som egentlig visste og kunne fortelle oss.
Dagen etter at vi kom hjem stengte Italia sine landegrenser!

Jeg håper at jeg nå har fått litt smøring på hjulene og kan klare å skrive om denne unike turen og vise deg alle bildene som vi tok for at også du skal få oppleve denne kanten av Norge som virkelig er verdt en tur og som jeg aldri kommer til å glemme.
Jeg kan til og med anbefale deg en lokal guide som egentlig ikke er guide og som gjør det lille ekstra som man da gir siden man ikke er «proff» Da kan det være at man gir mye mere av seg selv og blir sammensveiset med gruppen som om man er en del av den og ikke en som «overvåker».
Han er stolt over sin landsdel, over å være same, over naturen, dyrene, maten og menneskene. Han lar deg få et godt innblikk i livet og tradisjonene noe som man går glipp av hvis man reiser på egenhånd og skal ordne alt selv.
Gryteretten av reinsdyr som han hadde laget og som sto å putret på vedkomfyren ved bålet smakte nydelig og varmet både kropp og sinn.

❤️