Det er vel en etterfølger av «slagordet» som ble så populært om å være positiv og finne de lykkelige øyeblikk i hverdagen.
Men med den verdensituasjonen som vi nå befinner oss i er det trenger jeg litt mere enn «bare» små øyeblikk.
Jeg trenger faktisk et par timer, en dag eller to, om det er mulig så kan det gjerne være tre dager.
Akkurat nå har jeg stukket av fra Torino til Liguria, som er den italienske rivieraen.
Det har vært noen fantastiske dager med VÆR, akkurat nå snakker jeg om været og ikke om å være!
Om jeg tenker meg nøye så går det jo slag i slag siden været smitter over på hvordan man er, da og der, alt etter hvordan været er og selvsagt etter situasjonen som man lever i.
De siste dagene har det vært mye vær det har overskyet, det har vært regn, det har vært strålende sol, det har vært vind, det har vært vindstille, det har vært varmt, det har vært kjølig, det har vært rolig hav og akkurat nå er havet sint, høyt og urolig. Faktisk så urolig at jeg kan høre de sinte bølgene som slår inn mot stranden og klippene, mens jeg sitter her på kjøkkenet mitt. Jeg har kjent og luktet på naturens kraft
Egentlig hadde og har jeg flere ting som jeg måtte ordne mens jeg er her. Sånne hverdagslige ting som reparasjoner, maling, rydding, vasking osv. Ting og tang som jeg egentlig synes er ganske så kjedelige ( bortsett fra malingen ! ) Men ting som må gjøres.
Jeg starter alltid morgen med å sette på radioen mens jeg lager kaffe ( en stor kopp kaffe, en liten espresso er ikke min ting, selv etter 40 år her i Italia )
Jeg hadde allerede lagt «slagplaner» for dagenene med å få gjort « unna» så mye som mulig, men for å være helt sikker på at jeg ikke skulle glemme noe begynte jeg å skrive en liste….en laaaang liste.
Det var like før kaffen gikk i vrangstrupen da jeg hørte nyhetene på radioen.
Hvordan kunne jeg egentlig sitte her på kjøkkenet mitt, ta det med ro, pludre med den dumme listen min og kose meg med kaffen mens kriger og kastastrofer pågår i verden? Tusenvis av folk var igjen blitt drept, folk hadde mistet hjem, grunn og en fremtid.
-Hva er det egentlig som skjer? Dreier virkelig alt seg om makt og penger selv om det innebærer å drepe og ødelegge det mest dyrebare som vi har?
Nemlig LIVET, JORDEN og HVERANDRE, er de virkelig så kalde og kyniske at de tar livet av oss for å vise om hvem som er den sterkeste? Hva er det som egentlig hender, er det klikka helt for folk?
Vanligvis hverken snakker jeg eller skriver jeg ikke om poltikk siden det ikke er « mitt bord» selvsagt har jeg mine tanker og meninger men det er en annen sak.
Av og til funderer jeg på om vi ikke alle er som brikker i et stort spill. Spillerene er de som styrer verden og verdensituasjonen og de bruker mennesker som spillebrikker.
Et av de største problemene er kanskje at spillerene er maktsyke gamle gubber så egentlig har de ikke så mye å tape om de skulle tape i «spillet»? De vil ikke slutte å spille selv om noen allerede har tapt. Neida de fortsetter mens de krangler, jukser, fusker og fikser både her og der bak ryggen på hverandre.
De er som sagt ganske så gamle og vet selv at de ikke vil leve i evighet og de har ingen samvittighet. De tenker overhode ikke på de neste generasjonene som skal kunne klare å skape seg en fremtid. Eller rettere sagt så bryr de seg overhode ikke om det siden dette er deres siste sjanse til å «vinne spillet», deres siste spill for å vise hvem som er sterkest!
Uff, jeg blir helt kvalm mens jeg skriver, med alle tankene som kommer som dønninger. Akkurat som dønningene jeg hører fra det illsinte havet.
Det er like før jeg skriker ‘Jeg vil av, jeg vil ikke være med lenger’.
Derfor skrur jeg av radioen, drikker den siste slurken av kaffe og tar på meg skoene, låser døren og går. Jeg orker faktisk ikke å følge med på alt det tragiske som skjer i verden og jeg vet at det kan høres ekstremt ut men det er så lite jeg kan gjøre.
Jeg holder meg informert men av og til blir det for mye siden de mørke nyhetene blir sittende igjen i kroppen og i sjelen.
Jeg må ut i solskinnet, jeg må puste, jeg må og vil leve NÅ, mens jeg kan!
Det kan kanskje høres ut som om at jeg er egoist, feig, at jeg gjemmer hodet i sanden og ikke bryr meg om hva som skjer i verden og at jeg ikke bryr meg om at folk lider og dør bare jeg får gjøre akkurat det som jeg selv vil? Kanskje er det det jeg er?
Men jeg tror og håper at jeg tar feil akkurat der eller kanskje jeg har utrykket og beskrevet tankene mine på en feil måte?
Jeg vet jo heller ikke om det er rett at jeg gjør som jeg gjør, at jeg skriver som jeg skriver og at jeg prøver så godt som mulig, når jeg har mulighet til å «Stikke av fra hverdagen»
Jeg slår altså av radioen, orker rett og slett ikke å høre på alle tragediene akkurat nå og lar den lange listen bli liggende igjen på kjøkkenbordet.
Jeg er heldig, jeg er virkelig heldig selv om jeg til tider klager….om filleting. Hvem av oss gjør ikke det?
Men jeg vet at jeg er heldig, jeg er utrolig heldig. Jeg har et hjem, jeg har en mann som elsker meg ( selv om vi av og til kan gå litt i tottene på hverandre men hvem blir vel ikke det i et parforhold som har vart i 38 år?)
Jeg har Kromgutten og er en skikkelig stolt hønemor selv om jeg kan bli ganske så sint og irritert på han også ( men hvem blir ikke det på barna sine? )
Som sagt så er jeg Heldig med stor H. Jeg kan nyte solestrålene, jeg kan bevege meg fritt, jeg kan kle meg akkurat sånn som jeg vil ( selv om mannen min nok skulle ønske at jeg gikk i høyhelte sko, utslått hår og kjole, istedenfor joggesko, sirompa bukse og genser som ser ut som en sekk eller telt! ) Men det er til slutt mitt eget valg om hvordan jeg kler meg og ser ut eller ikke ser ut!
Jeg har alltid mat på bordet…( i tider litt for mye siden det eser ut både her og der på den sirompa buksen min og under kamuflasjegenseren min)
Jeg er fri, jeg kan selv velge å bare gå ut av døren uten å være redd for at jeg må flykte, at hjemmet blir bombet eller å bli drept.
Jeg kan selv velge å la den laaaange listen bli liggende igjen på bordet, uten å måtte stå til regnskap for noen.
Ingen av oss vet hva morgendagen bringer, derfor velger jeg altså å stikke i fra hverdagen akkurat nå. Den lange listen vil ikke forsvinne av seg selv og tingene må bli gjort men jeg kan gjøre det meste av det etter at jeg har sett den fantastiske vakre solnedgangen.
Å kunne oppleve nuet og leve i nuet er noe av det vanskeligste som finnes…men jeg prøver så godt jeg kan.
Derfor legger jeg heller ikke planer langt frem i tiden, jeg prøver heller å gjøre det NÅ eller i nærmeste fremtid. Jeg planlegger f.eks. aldri at jeg skal reise på ferie om to år jeg prøver å reise nå, om jeg har muligheten.
De fleste av oss (som leser dette innlegget ) er virkelige heldige så hvorfor kan vi ikke sette mere pris på det vi har og det vi har mulighet til å gjøre uten å planlegge alt for mye i fremtiden, jage etter flere materielle ting som kanskje gjør oss lykkeligere der og da men som vil dabbe ut etterhvert?
Jeg håper inderlig at dette ikke ble et sånt preike innlegg hvor jeg liksom skal messe frem med hva som er galt og riktig. Jeg er like bekymret og redd for fremtiden som de fleste av oss.
Jeg mener heller ikke at du må være positiv og føle deg lykkelig om livet ditt ikke er så greit. Og for all del det er overhode ikke din egen skyld for at du ikke er lykkelig om du ikke har klart å være eller tenke positivt nok.
Jeg går selv rett som det er «i kjelleren». Da vil jeg helst mure meg inne, ikke møte andre om jeg ikke klarer å smile og le siden jeg ikke ønsker å lage hverdagen tung for andre.
Smil er smittsomt, derfor prøver jeg å smile så godt jeg kan selv om jeg til tider gråter inni meg.
I morgen skulle jeg egentlig vaske vinduene men siden det er meldt strålende sol har jeg allerede bestemt meg for å ta meg en dagstur til etter eller annet sted som ikke var planlagt. En blåtur, jeg har aldri vært med på en blåtur, derfor er det jaggu meg på tide at jeg arrangerer meg en blåtur på egenhånd!
Vinduene tar jeg når jeg kommer hjem etter å ha fylt opp kropp og sinn med ny energi og for å feiret/takke at jeg har muligheten til å kunne leve og gjøre akkurat sånn som jeg har gjort i disse siste dagene.
❤️
