Her forleden ble jeg kontaktet av en reiseglad Per Vie, det hele endte opp i …….
Engen etter at jeg hadde forbredt søndagslunsjen på kjøkkenet i bobilen. Jeg følte jeg meg som en dronning der jeg satt på «tronen» omringet av markblomster på det grønne teppet av grønt gress, med suset av elven Po som bakgrunnsmusikk. Like ved stod hestene inngjerdet i ridesenteret og enda lenger borte……Vel, det var ikke lenger enn 200 meter….Der stod kuene å beitet, den typiske hvite rasen fra Piemonte. Disse kuene blir brukt som «gartnere og gressklippere» i parkene. Finnes det noen mer økologisk og rimeligere måte å få klippet gresset?
Hvis du tror at vi er laaaangt ute på landet….beklager, men da må jeg nesten informere deg med at…….Du tar grundig feil! Denne parken ligger 10 minutter fra sentrum med sykkel, det tar omtrent like lang tid å kjøre med bil, hvis det da ikke er i den værste rushtiden! Da kan det faktisk ta over en halv time, like mye som det vil ta deg om du går fra Piazza Vittorio Emanuele!!!
Det var i denne parken jeg hadde avtalt å møte Per. Jeg kom kjørende med min gamle Fiat Panda mens han stod å ventet på meg med den flotte splitternye «bobussen» sin. Ja, for det lignet mere på en minibuss enn en camper. Jeg hadde vel kanskje forestilt meg en eldre utgave. Du kjenner sikkert til de bobilene, de «hvite» litt slitte bobilene med masse klistremerker klistret bak, klistremerker fra de forskjellige stedene hvor de har vært. Jeg kan nesten se det hele for meg akkurat som i et teaterstykke.
Historien kan kanskje gå i denne duren :
Mette sitter fremdeles ved siden av Petter i bobilen å strikker. Hun hadde nemmelig alltid sittet der i passasjersetet med strikketøyet sitt mens de kjørte avgårde på nye eventyr i bobilen.
I begynnelsen strikket hun en genser til Petter. Da Lars ble født satte hun igang med å strikke en blå varm genser som han kunne vokse i, mens hun lurte på om hun skulle strikke en rosa jakke eller genser til Lisa som skulle komme til verden når de var kommet hjem fra ferden. (Oj, dette gikk jo på rim folkens!) Som du sikkert allerde har forstått gikk det unna både når det gjaldt strikking, unger og nye oppdagelsesturer med bobilen som de hadde fått i bryllupspresang av en rik onkel i Amerika. Til slutt var bobilen stappa full både ute og innvendig. Bak på bilen var det så mange klistremerker fra de forskjellige stedene de hadde vært at du nesten ikke kunne skimte det «hvite» karoseriet på bilen….som var blitt litt gråaktig i årenes løp. Inni i bobilen var det fullt opp av eventyrlystene unger i hjemmestrikkete gensere, mens Petter kjørte og Mette strikket. Mette snudde seg rundt i setet mens hun tok på seg den litt strenge strikkemasken hvis det ble for mye leven bak. De hadde noen fantastiske ferier, reiser og stunder sammen mens de skubbet og lo i årenes løp i den etterhvert «litt» for trange bobilen.
Årene gikk og ungene vokste ut av redet eller rettere sagt ut av bobilen mens Mette fortsatte å strikke ved siden av Petter. Nå strikket hun til barnebarna som gledet seg like mye hver gang….ikke til de hjemmestrikkete genserene hennes, men til eventyrturene sammen med besteforeldrene i bobilen. Selv om den hadde sett sine bedre dager ville de ikke bytte den mot disse nymoderne «firkantete hyblene på hjul», som Petter kalte de.
Men en dag mens de var på en svipptur til Sørlandet var det akkurat som om bilen knelte i en bratt oppoverbakke. Mette la bort strikketøyet, hun så at Petter hadde tårer i øynene mens han bare ble sittende der bak rattet. Hun lurte på hvorfor i allverden han ikke gikk ut for å se hva han kunne mekke denne gangen, sånn som han alltid hadde gjort så mange ganger i det siste.
Det hun ikke visste var at han allerede hadde kontaktet et caravansenter, han visste at dette ville bli den siste turen med «Godbilen» som ungene alltid hadde kalt bobilen. Men hvordan skulle han fortelle det til Mette? Han angret på at han ikke hadde fortalt henne det mens hun strikket, da hadde det liksom vært litt lettere. Han trakk pusten dypt og tok fart som om han skulle stupe til sjøs. Akkurat da han skulle begynne å fortelle skjedde det noe…..
Mens Petter forteller sine planer til Mette skal jeg fortelle deg om min søndagslunsj i parken. I denne eksklusive bobilen lagde jeg «Testaiú al pesto», en tradisjonell rett fra Liguria, ja faktisk litt fattigmankost. Det er en litt tykk pannekake som du steker i en tørr stekepanne. «Pannekaken» er ikke søt, eller jo de er jo små og søte selv om de er salte! Når de var ferdigstekte smørte jeg de med litt av min hjemmelagde pesto av basilikum som jeg hadde fylt på et syltetøyglass, før jeg drysset litt revet parmasan på toppen av Testaeu’ene.
Etterpå laget jeg en enkel salat med tomater, kokte kikerter og mozzarella. Jeg hadde skåret en vårløk i skiver, men akkurat da jeg skulle tilsette de i salaten kom jeg på noe som er enda lurere. Iallefall for de som feriereiser i en camper og som har liten plass. Jeg har nemmelig en sibirgressløkolje som jeg har fått fra Alta. Den smaker så innmari godt til mange forskjellige ting. Bare prøv å tilsette en liten dasj av den når potetene dine er ferdigkokte….en herlig økologisk smaksbombe fra det nordligste nord, da slipper du til og med å ha hjemmelengsel av norske dufter og smaker mens du fyker avgårde på nye veier. Og det er jo det som Per Vie gjør, han kjører i vei på Vie veier.
Men nå får jeg holde meg til saken gitt ellers blir maten kald. Jeg stekte riskaker eller riskroketter som det heter av risottoen som ble til overs etter middagen kvelden før. Når jeg lager risotto lager jeg alltid litt ekstra…..og vipps….har jeg nesten middagen klar dagen etter.
Denne gangen var risottoen litt annderledes, jeg hadde vist en gjeng glade nordmenn kvelden før hvordan jeg lager gryteretten min av akkar, «spinat» og kikerter. » Javel «, nå tenker du kanskje «hva har det med saken å gjøre «? Joooo….nå skal du høre…..for å lage en kort historie lang eller omvendt! De ville så gjerne spise risotto derfor «forvandlet» jeg noe av gryteretten til en risotto med akkar, «spinat» og kikerter. Derfor behøver jeg vel egentlig ikke å fortelle deg at dette ble risakkarspinatkikerterkroketter ?
Så da var alt klappert og klart for søndagslunsjen vår

Per hadde dekket på bordet som han hadde satt midt på plenen rett utenfor bobilen med stoler som er en konge verd. Et perfekt sted spør du meg.
» Il pranzo é prontoooo…tutti a tavola «
ropte jeg til Per…jeg hadde helt glemt at jeg skulle snakke norsk, noen ganger går det litt i surr for meg. Men jeg skjønte raskt at jeg hadde sagt noe somPer ikke skjønte siden han så ut som et stort spørsmålstegn. Jeg forklarte han leende at det betyr «Lunsjen er klar…..alle til bords » ! Det var griseflaks at det ikke var noen sultne italienere på søndagstur akkurat da!

Jeg skulle ønske at også du kunnet ha sittet der sammen med oss. I de vakre omgivelsene med god mat og koselig selskap følte meg virkelig som en dronning i selskap med kongens livvakt der jeg satt.
Skål for Per, skål for at han stakk innom meg, skål for at jeg fikk prøve meg som kokk i en bobil, skål for Meisino, (som denne parken heter ), skål for livet, skål for maten og skål for herlige øyeblikk som dette.

Mens vi nyter maten kan jeg jo fortelle deg hvordan det gikk med Petter og Mette der de satt helt stille i bilen mens tårene til Mette trillet nedover og landet på den halvferdige genseren som hun holdt på å strikke til Petter. Ja, det var faktisk bare flaks at hun ikke brukte det som lommetørklet der hun fomlet etter noe å pusse nesen sin med.
Akkurat da Petter skulle til å fortelle henne at han allerde hadde en avtale med Sørlandets Caravansenter kom det kjørende en bobil bak dem. Det var som om den lyste opp i det grå duskregnet mens Mette tenkte » en sånn en skulle jeg ønske at vi hadde, selv om Gobilen var en del av livene våre så begynner den jo å bli ganske slitt og upraktisk » Hun hadde nemmelig smugtittet litt i blader om bobiler uten å si noe til Petter for ikke å såre han. Hun visste jo hvor glad han var i Godbilen. Men akkurat nå visste hun også at de var like i nærheten av Sørlandets Caravansenter. Men hvordan skulle få sagt det til Petter der han satt med lutete skuldre og så like trist ut som det grå høstværet utenfor.
Den flunkende nye lysendene bobilen kjørte forbi og svingte inn mot veikanten foran dem før den stoppet rett foran Gobilen. Ut av bilen hoppet en glad og fornøyd fyr ut og spurte om han kunne hjelpe dem. Han fortalte at han akkurat var kommet tilbake fra en lang tur i Italia og presangterte seg som Per Vie. Mens han rakk frem hånden for å hilse på dem lysnet fjesene til Petter og Mette mens de så på hverandre.
De tenkte akkurat det samme, man har lett for det etter at man har holdt sammen i såpass mange år i tykt og tynt. Livet er jo ikke bare en dans på roser, akkurat det hadde de fått erfare mang en gang. Det var derfor de reiste så mye de kunne med Godbilen, den var nesten som «magisk terapi» for dem! Med en gang de satte seg inn i bilen tok eventyrlysten tak mens problemene og uoverstemmelsene ble igjen hjemme. Den første kilometeren kunne Mette nistirre på strikketøyet sitt mens hun strikket hardt, nervøst og raskt men etterhvert som de kjørte slappet hun av og strikket saktere mens hun begynte å se ut av vinduet.
Petter visste akkurat hvordan humøret hennes var på måten hun strikket. Når hun begynte å nynne pustet han lettet ut og visste at nå hadde «strikkeyogaen» fått sin effekt. På den andre siden visste Mette at Petter begynte å slappe av når han sluttet å gire nervøst mens han irritert tittet i bakspeilet og bråbremste både her og der. Til og med ungene og barnebarna hadde lært seg å lese kroppspråket til Mette og Petter etter de mange reisene som de hadde hatt sammen.
Den siste reisen hvor de hadde hatt med barnebarna Ola, Sigurd og lille Karlotte hadde de stoppet i en bokhandel på veien for å kjøpe noen eventyrbøker som de skulle lese om kvelden før leggetid. En av bøkene ble turens favoritt og gjett hvem som hadde laget den ? Joooo….det var Per Vie! det var derfor de lyste opp i et stort smil da han i den «lysende» bobilen hadde presangtert seg som Per Vie.
For å gjøre en lang historie «kort» hjalp Per de med å dytte Godbilen inn til siden før de satte seg inn i den flunkende nye bobilen hans. Og gjett hvor Per skulle ….jo, han skulle til Sørlandets Caravansenter for å levere tilbake bobilen som hadde fått låne, akkurat det samme stedet som både Petter og Mette hadde lest om. Petter satte seg ved siden av Per og Mette satte seg bak med strikketøyet sitt. Der hun satt fikk hun god oversikt over hvor flott det var inne » i det aller helligste » i en flunkende ny bobil. Mens hun satt der å dagdrømte sa Petter. » Du Mette, hva sier du om vi kjøper en sånn bobil som dette og reiser til Italia neste år » Det var ganske lenge siden de hadde turt å reise så langt med Gobilen siden de visste at den begynte å dra på årene akkurat som dem. «Ååååå…..» utbrøt Mette mens hun la bort strikketøyet. Petter trengte jo ikke denne varme genseren hvis de skulle til Italia !
Snipp snapp snute så var «eventyret»ute.
Egentlig er kanskje ikke dette et eventyr, kanskje det finnes en Petter og Mette som har kjøpt seg en ny bobil og som de har kalt «Globia» akkurat som reisevennen til Per Vie som han har kalt Globia.
Petter og Mette kommer til å ha stor bruk av bloggen til Per. Han skriver om steder og folk som han besøker på reisene sine og denne gangen skriver han om å kjøre bobil i Italia. Kanskje de til og med stopper et par dager her i Torino. Hvis jeg får øye på de mens de sitter og nyter en søndagslunsj i parken akkurat der hvor Per og jeg satt…..Ja, da tror jeg nesten at jeg kommer til å stoppe opp for å slå av en prat.
Hvis du har lyst til å lage de samme rettene som jeg forbredte i bobilen til Per så finner du de i bloggen min. Bloggen min er litt rotete for tiden så du må nok lete litt i «skuffer og skap» akkurat som jeg gjorde i bobilen til Per da jeg skulle lage søndagslunsjen.
En tusen takk til Per Vie «Kongens livvakt» for en utrolig artig søndag med latter og alvor…..akkurat som livet egentlig er. Hvis du har lyst til å lese om turen til Per Vie finner du den her.
http://www.caravansenter.no/bli-med-pa-italiensk-bobilmatglede-i-torino/
Jeg ønsker dere fortsatt god tur på ferden, Per og Globia.
❤