Det sner, det sner…tiddelibom….det er det det gjør tiddelibom.
‘Når man ikke kan reise til Norge så kommer Norge hit‘ tenkte jeg da stod opp og tok en titt ut av vinduet mitt mens jeg hilste på solen!
Det var helt hvitt…..i hvertfall nesten.
Er det rart at jeg tok fort på meg støvlene og jakken forut å se naturens mirakel med en svipptur til Norge?
Jeg fikk også med meg den blå timen. Jeg, jeg som aldri før har opplevd blå time i Italia….jeg har visst fremdeles mye å lære. Det kommer sikkert helt ann på tidspunktet, fargene og lyset? Kanskje det finnes den blå time over hele verden?
Det var nok sne til at jeg tok meg en trall, Stella tittet forbauset på meg mens jeg hoppet rundt som en liten unge. Med hodet på skakke var det som om hun tenkte ‘Nå…nå har det klikka helt for a matmor’!
Det værste er at hun har rett! Det skal så lite til for at ting virker ekstra sterke og spesielle i år. Jeg har følelsene helt ut til fingertuppene. Mye som jeg tok for gitt er liksom blitt til spesielle opplevelser, akkurat som det var å kjenne de lubne, myke og kalde snøfnuggene som dalte ned. De var kalde, bløte og kjølige og deilige.
Perfekt vær til å starte med julebaksten, fylle huset med duften av jul mens varmen fra stekeovnen gjør kjøkkenet lunt og varmt. Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å bake, det er desember, julen nærmer seg selv om den blir helt anderledes i år akkurat som den ble for ti år siden og akkurat som den er blitt etter å ikke har fått feiret julen «hhemme» i Norge på omtrent tredve år. Men julebaksten er en del av tradisjonen, den gir meg glede, lykke og den. spirende gleden som ordet Jul gir. De italienske julekakene fra Liguria koste seg i stekeovnen mens jeg fortsatte å bake de andre kakene som er blitt klassikere hjemme hos meg….i Italia.
Jeg må jo innrømme at etter å ha bodd her i omtrent 40 år så er de fleste kakene mine blitt italienske. Bortsett fra Berlinerkranser og Kokosmakroner som aldri mangler.
De siste årene er jeg blitt hovedleverandøren for Thomas julepresanger som han deler ut til venner og bekjente. Jeg er faktisk litt bekymret siden omgangskretsen hans blir større og større for hvert år!
I fjor var det som om jeg hadde åpnet et konditori for julebakst. Jeg startet tidlig på morgenkvisten…etter å ha hilst på solen! Stekeovnen ble stekendene varm mens det ene brettet etter det andre gikk ut og inn i takt med mine røde kinn.
Hektigste dager for at Thomas skulle spare penger og for at han skulle gi noe som han visste at de andre kom til å sette pris på og kose seg med.
Litt stolt er jeg jo også siden Thomas er min beste/værste matkritikere. Han går ikke rundt grøten for å pakke inn kritikk. Neida, den kommer direkte fra lever’n enten du vil eller ikke, når det gjelder meg og matlagingen min. Derfor er det nesten som å få stjerne i boken at han gir min bakst i julepresanger.
Mange av oppskriftene mine hemmeligheter men som jeg deler på matkursene som jeg holder online ved at man går kjøkkeninngangen….på zoom, for å unngå smitte!
Finnes det noe vakrere enn når alt plutselig blir hvitt? På lufteturen senere var det fremdeles hvitt men blåfargede var blitt forandret i gråtoner.
Jeg tok meg en tur over den gamle broen for å se på utsikten mot sentrum av Torino. På klare dager kan jeg se fjellet Monviso og La Mole i Torino. La Mole Antonietta er selve symbolet for Torino.
I dag var det lite å skue i horisonten bak denne vakre busken med bladene fulle av sne. Om du ser nøye etter kan det være at du skimter Torino i bakgrunnen?
Ok da, siden det er deg skal jeg flytte meg foran busken sånn at du kan se bedre uten at det hjelper noe særlig!
Om du snur deg mens du står her på broen sammen med meg skal jeg vise deg den gamle delen av San Mauro med kirketårnet som slår hver time og halvtime døgnet rundt.
Det er ikke få ganger at jeg har telt klokkeslagene når jeg våkner om natten og ikke klarer å sove igjen. Du kjenner sikkert den følelsen ved å vri seg i sengen, tenke, gruble mens du er litt tissetrengt? Du vet at du ikke vil få sove hvis du står opp for å tisse men du vet også at du ikke vil få sove siden du blir liggende der å tenke mens du er er tissetrengt!
Nok om det, snu deg for her ser du San Mauro Torinese.
Vi har hatt mange dager med regn og tjukk tåke hvor alt var grått. Like grått som humøret mitt siden naturen og været har så alt for lett å smitte.
Derfor har jeg begynt å hilse på solen hver dag når jeg står opp….selv når været er grått og trist uten en eneste liten solstråle, så hilser jeg på solen.
Dette lærte jeg hos min yogalærer som i år blir 90 år og som fremdeles holder kurs et par ganger i uken. Han var den første som introduserte yoga i Liguria for mange mange år siden.
Disse øvelsene hjelper meg både på humøret og kroppen selv om jeg må innrømme at det hjalp enda bedre med en trall i «snøstormen»
❤️
