Piemonte er like grønn som den grønneste plenen til naboen som du kan tenke deg. Og hvis du til og med skulle havne opp på et….

 

Slott som vi gjorde….ja da kan man vel ikke ønske seg en flottere dag enn dette. Vi startet turen med sol og sommer, på denne tiden av året er været svært skiftende….i hvert fall i år ! Men vi var utrolige heldig med værgudene som våre beste venner.

Stooooop ropte jeg til Maurizio da vi kom til dette treet. Han så forbløffet på meg…som om at han trodde at jeg hadde sett noe som jeg hadde fått øye på for å fotografere!!! Jeg….jeg…som ikke gjør annet ! Men det var ikke meg han hadde sett forbløffet på, men det som var bak meg og som jeg ikke hadde sett ennå….så opptatt var jeg av treet MITT.

Da jeg snudde meg fikk jeg øye på et merkelig sted.

Jeg vet ennå ikke om det er en gravplass eller et sted for å be til forskjellige helgener. Men jeg tror nesten at det var en “gravlund” Det ga meg litt frysninger siden alle vinduene stod på gløtt som om de som var der inne skulle få luft !!!

Vi hadde bestemt oss får å spise lunsj på et slott ! Smilende kjørte vi videre med bil vinduene åpne og med musikken og vinden i håret, selv om jeg tenkte at vi kanskje kunne stoppe på veien hjem for messen som skulle bli holdt der kl. 17. For det stod et skilt der som informerte at det ble holdt gudstjeneste hver lørdag kl 17.

Vi parkerte bilen og gikk opp til slottet…..Ååååå så vakkert det var her. Jeg gledet meg til å sette meg ned under en av de hvite parasollene på gårdsplassen til slottet.

Men, men……Maurizio fortsatte å gå….forbiiii…..?    Da vi kom rundt hjørnet…..begynte jeg å skjønne hvorfor vi skulle på baksiden.

Bare seeee på denne utsikten a folkens !

Og denne maten.

Det hele ble “skyllt” ned med en enkel god hvitvin.

Ved siden av oss satt det en gruppe med “Alpini”. Det er de miltærene som er inne i landet, hva heter de på norsk ? Hmmmm…her må jeg spørre Berit til råds, hun jobber som oversetter i Roma og kjenner alle ord både på norsk og italiensk. De som har vært i miltærtjeneste i denne gruppen møtes hvert år med de spesielle hattene sine, mens de spiser, drikker, synger smiler og ler.

Hvis været er stygt eller hvis det blir for varmt ute en sommerdag, kan du sitte inne i en av de to “stuene” inne i selve slottet.

Og kanskje du er så heldig at du får komme inn på kjøkkenet for å ta en titt på taglieriniene som de nettopp er ferdige med å lage.

Glade og fornøyde….og mette, betalte vi regningen foran raden med vinflaskene som stod langs disken…mens kokka skrev.

Før vi dro videre måtte jeg ta meg en tur inn i kirken for å ta en titt. Den lå akkurat ved siden av slottet, på toppen av åskammen hvor omtrent alle slott og kirker ligger….med de flotteste utsiktene du kan drømme om.

Som jeg allerde har fortalt deg hadde vi kjempeflaks med været. Da vi satt ute på terassen var det sol og akkurat passe varmt og passe kaldt til å sitte ute i korte armer. Sånn som det egentlig skal være på denne tiden av året….Mai…mai du skjønne milde. Det har vært lite nedbør i hele vinter så jorden og plantene trenger vann og kom det ikke før, er det jo egentlig bra at det kommer nå. De mørke skyene begynte å bli ganske mørke over de grønne engene.

Til og med gjessene tenkte at det var best å komme seg hjemmover. De var litt usikkre siden det stod at det var enveiskjøring på den veien som de hadde tenkt å gå. Det var ikke tid til å snu siden stortrommene allerede hadde begynt bakgrunnsmusikken sin med noen skikkelige tordenskrall, så de valgte å gå i gåsegang langs veikanten.

Plutselig var vi inni i et fælt regnvær med haggel som trommet på bilen. Det haglet så mye at veien ble nesten hvit, jeg hadde jo selvfølgelig tenkt å fotografere haggelen også ! Maurizio har gitt opp, han sa faktisk ikke noe da jeg skulle rulle ned bilvinduet for å ta noen bilder. Jeg skal si deg at jeg rullet det fort opp igjen da jeg skjønte at her kom både jeg og telefonen min til å bli klissvåt og “skutt” av alle haglekulene som var på størrelsen med kirsebær. Derfor for du nøye deg med dette bildet, selv om det ikke er mye å skryte av.

Vi kjørte videre til Cocconato som er kjent for sine oster. Det er en søt liten by, uten en eneste turist. Eller kanskje alle holdt seg inne i dette rusk været. Og som det hører seg i alle italienske byer, fantes det også her “Caffé Roma” hvor Maurizio og jeg delte en sitronbrus. Sitronbrus heter “limonata” på italiensk ( limånata )……eller “limonata” er egentlig ferskpresset sitronsaft som er blandet med vann og sukker. Det er ikke “bare” kjempegodt, det sunt også. En skikkelig vitaminabomben av C vitaminer. Men denne gangen var det altså snakk om en sitronbrus, en ordentlig god sitronbrus som fikk meg til å huske sitronbrusen som jeg fikk på Geilo da jeg var liten. Hvis jeg ikke husker feil var det Hansa sitronbrus, undrer på om den finnes fremdeles for den var god den……Ja faktisk like god som denne som er laget av sitroner fra Liguria.

Etter en frisk limonata ble det en rask by tur i regnet. Det er rart hvordan været kan ha innvirkning på inntrykkene som man får av steder og mennesker, alt virker litt tristere. Så her er det bare å ta på seg eventyrbrillene og late som om det er solskinns bilder. ?

Hvis du vil være med på byturen og hvordan jeg laget den enkle squashpaien må du nesten vente til i morgen….eller i overimorgen…..eller kanskje det er best at vi utsetter det til 18. Mai da nesten alle nordmenn ligger flate etter å ha feiret 17. Mai med dunder og brak…..uten haggel.

Hvis du vil lese hvordan resten av dagen vår ble her i Piemonte kan du lese om det her :

"Fave e baccala" på tur i Piemonte

Slottet vi besøkte het Castell Alfero, og restauranten Castell Alfero da Marisa.

❤️