Cuneo, dette var i ett område av Cuneo som kanskje ikke er så veldig kjent for mange. Til og med mange italienere rynker på nesen når de hører om Cuneo, men det er sikkert fordi de ikke aaaaaner hva de går glipp av ! Her kan jeg neste love deg at du ikke støter på nordmenn…….ennå ! Det er iallefall ikke som da jeg var i Monforte for noen uker siden……hvor det krydde av oss. Eller rettere sagt det var kanskje ikke nordmenn siden de snakket svensk ! Men for italienere er det jo akkurat «den samma suppa» om man kommer fra Norge, Sverige, Danmark, Finland, ja noen ganger til og med Holland ! De roter mange ganger med min nationalitet og sier «Du som kommer fra Sverige» De himler med øynene når jeg avbryter dem og sier «No, sono norvegese». Da kan jeg nesten se at de tenker » jøss, å pirkete hun er a !» Men når jeg sier «det er jo akkurat det samme som om jeg hadde sagt at du er fransk». Da er det akkurat som om det tennes lyspæren over hodet på dem mens de nikker og forstår meg veeeeldig godt, de vil jo ikke ligne på franskmenn ! Mange italienerene synes at franskmennene er høye på pæra og arrogante. Det er faktisk nesten umulig at en franskmann prøver seg på noen italienske gloser når de kommer til Italia på ferie, det er heller italienerene som prøver å hjelpe dem med den franskmenn de kan. Vel, det er en annen historie, der vi spiste lørdagslunsjen denne gangen så jeg altså ikke snutten av en turist…….hverken nordmenn, svensker eller franskmenn. Bortsett fra meg da og siden jeg ikke har mørkt hår klarer jeg ikke å lure noen.
Før vi satte oss ned stakk jeg en tur på do for å vaske hendene mine, da jeg så meg selv i speilet gikk det opp for meg at jeg ikke lenger er en blond Skandinaver. Skal jeg ta lyse striper eller skal jeg bare la håret bli grått tenkte jeg mens jeg sto å stirret på meg selv i speilet. Det er jo ganske grått allerede, hmmmmm……Jeg har prøvd å spørre Maurizio til råds men han er fargeblind, han tror fremdeles at kona er lys blond i stedet for musefarget!!! …..Hjeeeeelp, det er jo akkurat det det er tenkte jeg fortvilet men jeg stirret på utlendingen med det muserende musefargete håret i speilet…..meg selv ! Vel, det er jo også en annen historie. Det jeg egentlig skulle frem til her….var at dette ikke var et typisk turiststed bortsett fra hun frustrerte norske som stod inne på toalette og stirret på speilbildet sitt…….og som kelneren trodde var svensk !
Kanskje det er på tide at jeg kommer til saken ? Vi hadde avtalt med naboene at vi skulle utpåtur og spise lunsj på et nytt sted som jeg hadde oppdaget. Vi svingte inn på parkeringsplassen foran «agriturismo’en» etter en times kjøretur fra Torino. En hel vegg med maiskolber dekket en svær vegg ved inngangen til restauranten.
Vi var litt sent ute så vi måtte forte oss inn, da jeg hadde ringt for å bestille bord hadde vi fått streng bedskjed at hvis vi kom senere enn kl 13,30 kunne vi bare snu i døra ! Du merker at de er mindre høfligere her enn i andre deler av Piemonte, her snakker de rett fra lever’n uten noe dulldall ! Noe som jeg lærte for mange år siden er at de som kom fra Cuneo er skikkelig «farlige» i trafikken. Litt sånn som «enslig mann med hatt», det var lettere å «oppdage» dem før i tiden med de gamle skiltene hvor det sto CU. Det var faktisk artig å kunne lese på bilskiltene hvor folk kom fra, mens nå er det bare rot med nummer og bokstaver hultibulter……og du aner ikke at det er en fra Cuneo som kjører foran deg før han plutselig bråstopper og du klarer så vidt å unngå en ulykke. Hadde det stått CU på skiltet hadde du jo holdt deg på god avstand !!! Vi fortet oss som sagt inn i restauranten og ble vist ut på terassen, men jeg klarte å få et glimt av hvordan det så ut inne før vi føyk ut.
Det var en deilig varm dag og derfor ville vi helst sitte ute under «taket» av drueranker og planter i forskjellige farger og nyanser
Vi satte oss ned på det pent dekkete bordet som ventet på oss, med utsikt over parken
Og penere ble bordet vårt etter at vi fikk servert foretten før foretten ! Vannbakels fylt med en myk ost og et tørket pulver som var laget av stangselleriblader.
Så kom selve foretten. Et kunstværk både for øyet og ganen.
En salat av hønsekjøtt og grønnsaker blandet i en lett dressing. Kanskje du kan lage den selv hvis du blander kremfløte med majones, bittelite granne sennep og en dasj sitron…..litt fart i den kan du ta med et par dråper Tabasco, men ikke lag den for sterk siden den ikke dominere den delikate smaken av hønekjøttet.
I krukken var det en grønnsaksblanding som heter «Antipasto alla Piemontese» (Antipastå alla Pjomåmtese) Det er en tradisjonell forrett fra Piemonte som ligner litt på «Capponate» eller grønnsaksblandingen min. Begge oppskriftene finner du i bloggen min her :
Som en avslutning på forrettene ble vi servert tre forskjellige typer spekemat. » Prosciutto crudo » ( pråsjottå krodå = spekeskinke) «Coppa» ( kåppa = denne har jeg ikke peiling på hva heter på norsk ! ) og «Salame ( salame = salami/spekepølse ) » Ma, che bontà » sa Laura og Mimmo i kor og som betyr «Duuu hvor godt dette var » det utales » mah…ke båntá » ( Nå vet du hva du skal si neste gang du blir invitert hjem til lunsj hos noen italienere !) Man behøver jo ikke å si så mange ord, det skal lite til for å få en italiener til å smile. Og er det snakk om mat og drikke, ja da smiler italienerene nesten alltid. Ikke prøv deg med å være morsom med den norske vrien » Takk for maten den var god om en time eller to lander den i do». Da tror jeg faktisk at du blir sendt på hodet ut av døra, ingen kommer til å le, de kommer faktisk ikke til å himle med øya heller. Nei, de kommer heller til å se fornærmet eller flyforbanna på deg, ikke prøv å oversett det heller. Da tror jeg nesten at da blir det bare værre enn værst. Du må huske at italienerene har en helt annen slags humor enn det nordmenn stort sett har, noe som jeg selv glemmer av og til. Men som jeg fort kommer på når de blir stille, litt strenge i fjeset før de himler med øya…..noe som de gjør ganske ofte i Liguria, mens i Piemonte er de høfligere og later som ingenting selv om de sikkert synes at jeg kommer med noen merkelige komentarer av og til og lurer på om jeg er heeeelt klin kokos ! Men som sakt ikke spøk med maten, for der går vi på tynn is….Vi som har vokst opp på fiskeboller i hvit saus med kokte poteter og som får en italiener til å få bakoversveis.
Nå var vi klare for pastaretten. Som er en rett mellom forresten og hovedretten. Det er ikke akkurat en «lett» rett, jeg pleier alltid å velge forrett og hovedrett. Det er skjelden at jeg klarer alle tre rettene. Ikke blir det snakk om en liten plass til desserten heller, hvis jeg da ikke velger forrett og hovedrett da kan det være at jeg har en bitteliten krok innerst inne i magen min som fremdeles er tom ! Tom og tom Fru Blom…det er vel en hvit løgn….men en søt deilig liten hvit løgn. Jeg kan jo alltids begynne på slankekuren i morgen !
Den evige livslange slankekuren, jeg lever på slankekur fra jeg var 13 år. Da jeg var liten var jeg en liten tynn bleik flis som mor kløp i skinnene npr vi skulle besøke farmor. Da fikk jeg litt roserøde skinn og så litt kvikkere ut og slapp å bli spurt om jeg var dårlig. Jeg vokste opp i et «mathjem», men mye var fokusert på fedme, slanking og et vrengt forhold til både mat og alkohol. Da jeg var 13 år begynte jeg å slanke meg selv om jeg ikke trengte det. Plutselig måtte jeg nesten begynne å drikke kaffe, noe som jeg hatet. Men nesten alle slankeoppskriftene som vi fulgte hjemme hos oss begynte med en kopp kaffe og 1/2 grapefrukt….Blææææ. Resten av dagene var menyen hardkokte egg, kokt torsk, kylling, grønne bønner, salat og så mange hardkokte egg som man orket. At jeg ikke fikk et illebefillende av kolesterol mens jeg hadde mareritt om hardkokte egg som sto i kø på Smestadkrysset er meg fremdeles ufattelig. Når vi ikke satt å knaste på salatblader eller hardkokte egg proppet vi i oss sjokolade. Firkløver, smil, mandelstang, marsipanbrød, tyrkisk pepper, peanøttrull, saltpastiller og potetgull ble skylt ned med Tab !!! Bare det sier jo noe…..vi drakk faktisk Tab for ikke å proppe i oss for mange kalorier!!!! Etter disse utskjæelsene satt jeg igjen med skikkelig dårlig sammvittighet. Jeg hadde jo vært så «flink» dagene i forveien og kiloene hadde forsvunnet. Jeg hadde egentlig ikke kost meg heller mens jeg proppet i meg alt det som var «forbudt» i store mengder…bortsett fra den sukkerfrie brusen da. Men jeg var sint på meg selv siden jeg hadde skeiet ut. For når man skeiet ut spiser du ikke bare en sjokolade, nei da spiser du så mange at du egentlig er litt kvalm etterpå ! Ellers var det liksom ikke noe vits å skeie ut……det var da jeg begynte å slanke meg at jeg begynte å legge på meg !
Uff, men det var jo ikke dette vi skulle snakke om. Men det jeg vil si før jeg avslutter er at jeg har lært å spise i Italia. Både når det gjelder måltidene og ingredientene, jeg kan kjenne når jeg er sulten før lunsj uten den irrene sulten som jeg hadde mange ganger og som fikk meg til å sove dårlig om natten. Mens jeg prøvde å sove tenkte jeg at jeg måtte holde ut til frokosten dagen etter. Frokost og frokost Fru Blom, det var en kopp svart kaffe en halv grapefrukt og hvis jeg var ekstra heldig, et kvart stykke korkbrød med ost og en skive slangagurk. Jeg kan fremdeles falle inn på gamle baner igjen noen ganger men jeg er blitt flinkere til å nyte måltider som dette uten å få dårlig samvittighet. Det merkelige er at jeg ikke tror at noen har skjønt noe av det som jeg har strevet med i årenes løp. Jeg har jo aldri vært hverken annoreksia eller bulemiko, men jeg må innrømme at jeg har ligget på grensen mang en gang !
Men nå skal vi nyyyyyyte denne lunsjen i fulle drag. Er du klar for pastaretten ? En klassiker her i Piemonte.» Taglierini di 30 rossi al ragú» ( «Talierini di trenta rossi al ragù» Tynn fersk pasta laget med bare eggeplommer med en kjøttragú, kjøttragúen i Piemonte inneholder mye mindre tomat enn den som de lager i Bologna )
Mmmmm, de var nydelige. Til hovedrett ble vi servert en oksestek med ovnstekte poteter. Det hele ble «skylt ned » med en hvitvin som passet utmerket også til kjøtt.
Å Duuuuuu……jeg glemte en forrett, den hjertligste av alle forrettene. Bare se selv, her har kokken lagt hele «sitt» auberginhhjerte i en skarp ostesaus med tørket rødbetpulver i kanten. Den var så fløyelsmyk at den forsvant på et blunk mens jeg «tørket» tallerknen med en brødbit.
Ja, ja dette blir et svirrende rotete innlegg i bloggen min….men det er sånn dagene og tankene går i livet mitt. Bortsett fra når jeg blir servert en dessert som denne……da står tanker og tid stille !
Et penselstrøk med mørk sjokolade på midten, noen dråper med redusert plommesaft her og der, en plommesorbet, en mørdeigsrute med plommesyltetøy og……
En eggekrem/vaniljepudding med lavendel. Jeg gjemte på mørdeigsruten til jeg fikk servert kaffen. Jeg elsker svart kaffe sammen med en kakebit. Selv om Laura så rart på meg mens hun spurte «Hvorfor drikker du kaffen sånn…liker du det virkelig?» For italienere er det rart at vi drikker kaffen vår på denne måten og enda rarere er det hvis du bestiller cappucino etter et måltid. Ja, da kan du nesten være sikker på at jungeltelegrafen går der inne på «bakrommet» mens de himler med øynene, fniser og sier «Hai capito ? Vogliono cappucino ……ora……dopo tutto quello che hanno mangiato » ( Ai kapitå ? Våljånå kappotsjinå…..åra…….dåpå tottå kuellå ke annå mangjiatå ) Fostod du det ? Oversettelse….» De vil ha cappucino…..nå…..etter alt det de har spist» Italienere mener at melk er svært mettende noe som det jo er, de drikker cappucino til frokost eller om ettermiddagen. Men da er det for å fylle på med energi og kalorier. Derfor kan de ikke skjønne at noen orker å drikke en sånn mettende drikk istedenfor en kort rask espresso som ikke tar så stor plass i den allerde stappfulle magesekken. Hvis de da ikke velger en grappa eller som det også blir kalt «amazza caffé. ( amatsa kaffé ) som betyr «ta kverken på kaffen».
Mens Laura, Maurizio og Mimmo ble sittende å diskutere hvorfor i all verden jeg ikke drikker en «vanlig» espresso som «vanlig» folk gikk jeg å betalte regningen siden det var vår tur til å ta den denne gangen. Istedenfor å sitte å krangle og regne ut hvor mye som hver enkelt skal betale gjør vi det like godt på denne måten….vi tar regningen annenhvergang.
Det som var så flott med dette stedet er at det ligger i en park med mange forskjellige dyr og en stor dam, et perfekt sted for en søndagslunsj for hele familien. Barna kan dra på oppdagelstur i parken istedenfor for å surmule ved bordet eller bli sittende å nistirre på tegnefilmer eller leke med telefonen, uten å ense den levende fargerike verden som er mye morsommere enn å jakte etter Pokermoon !
Det lå ro over dette stedet med alle de vakre blomstene i sine lysende rene farger som det var på denne skyfrie varme dagen.
Rett over veien lå det en svær plantasje hvor de dyrket nektariner og ferskner. I dette området er det jordbruk som er den viktigste ressursen. Selv om jeg har bodd i Italia i 30 år blir jeg fremdeles som en liten unge når jeg får øye på disse nektarinplantasjene.
Bare tenk deg tanken……nektarinslang !
❤️