For en måneds tid siden “snublet” jeg over en side på Instagram med noe av det vakreste jeg har sett på lenge. De vakreste vottene jeg noen gang har sett.

Dette er virkelig kunstverk tenkte jeg mens jeg klikket meg inn på siden og hvor jeg fant kunstneren som stod bak det hele, Nina Seeberg.

Det er ikke hver dag jeg setter meg i kontakt med personer. Jeg gjorde det sikkert mye mere før fordi jeg er impulsiv og noe naif….men ikke for det dum! Etter å ha gått på trynet noen ganger med å være alt for impulsiv og sikkert litt for naif har jeg lært meg å holde meg litt på matte….noe som er vannskelig siden jeg har så alt for lett å glede meg over mennesker, ideer og kunst. Vel, jeg er ikke alltid så flink til holde meg på matte men jeg prøver så godt jeg kan selv om jeg egentlig ikke vil!

Derfor er det ekstra godt når jeg treffer mennesker som er som de er, at man blir møtt som om man skulle vært gode venner fra gamledager uten baktanker. Denne gangen hadde egentlig ikke skjønt på forhånd hva som lå bak de vakre vottene,verdien av det kreative og det varme menneske som Nina er.

Som sagt så satte jeg meg i kontakt med Nina siden jeg gjerne ville se og eventuelt kjøpe et par av hennes fantastiske votter. Jeg har aldri tenkt noe særlig på votter før bortsett fra at de varmer når det er kuldegrader. Tankene på frosne hender og votter forandret seg helt da jeg så kunstverkene til Nina.

På nettet så jeg at hun skulle stille opp på forskjellige julemarker men fant desverre ingen dato for når jeg skulle komme til Oslo. Derfor sendte jeg henne en melding om hvor jeg kunne finne henne. Svaret som jeg fikk var  ‘Kom hjem til meg på verkstedet’

Ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at hun hadde gjort alt klart for at jeg kom på besøk. På arbeidsbordet hennes hadde hun satt fram et brett med tre kopper, en skål med kjeks fra Sverige og en duftende rose.

Hun hadde fylt en termos med varm kaffe og insisterte at hun skulle en tur på kjøkkenet for å varme opp litt melk til oss også. Alt dette sier så mye om en person og hvis Nina ikke hadde vært akkurat denne personen så hadde hun heller aldri greid å lage alle de kunstverkene som hun lager.

Du ser kanskje at det står tre kopper på bordet? Den ene var til Nina, den andre var til meg og den tredje….ja den var til Hilde. Jeg hadde nemmelig skrevet til Nina at Hilde også gjerne ville bli med for å besøke henne på verkstedet hennes.

Nå lurer du kanskje på hvem Hilde er? Jo, hun er en annen fantastisk dame som har åpnet hjemmet sitt for Thomas, for at han skal få prøve seg i Norge og for å  lære seg norsk. Jeg har aldri i hele mitt liv møtt noen som Hilde og familien hennes. De har åpnet sitt eget hjem for Thomas og for meg, selv om vi egentlig ikke kjente hverandre. Hvor mange er det som egentlig gjør det? Det kan være at man sier det uten at man egentlig ikke mener det. Men Hilde og Trond har alltid stått for sine ord og forlag uten noe visvas. Dette er situasjoner i livet som får meg til å tenke, de har gitt Thomas en sjanse som hverken han eller vi som har underholdt han hadde hatt mulighet til. Takket være gjestfriheten til Trond og Hilde har han nå fått denne muligheten. Er det rart at jeg nesten tar til tårene når jeg skriver dette?

Det er sikkert rart for mange italienere siden de tror at jeg er en kald norsk torsk istedenfor en varm italiensk hønemor. Virkeligheten ligger sikkert sånn halveis….som det vanligvis gjør i livet.

Nå var det jo ikke akkurat dette jeg skulle fortelle deg om men det ble på en måte naturlig siden Nina hadde satt frem et brett med tre kopper for å vise at også Hilde var hjertelig velkommen. Sånne “små” ting som gjør den store forskjellen. Bare ta en titt på sysakene hennes. Nålputen hennes er laget som en “Prinnsesstorta” med grønn marsipan og en rosa marsipanrise på toppen.

Nina er en varm, vakker og fargerik kvinne. Hadde hun ikke vært det så hadde hun heller ikke laget alt det som hun lager. Som sagt så var det vottene hennes som hadde fanget min interesse. Bare se på disse kunstverkene av noen votter. De varmer ikke bare hendene, de varmer også sinn og kropp. Der inne på de lille koselige verkstedet hang de på en reol i alle regnbuens farger.

Ved siden av hang det noe som jeg først trodde var små vesker men som viste seg å være små moffer. Husker du moffene?

Personlig hadde jeg faktisk glemt moffer som man brukte å henge  rundt halsen, putte hendene inni for å varme de istedenfor å henge hendene i lommene på jakken.

Hver moffe var laget for å matche de forskjellige kåpene som Nina lager.

Hun fortalte at mye av inspirasjonen var blitt hentet fra folkemuseet. Jeg ante ikke at det fantes bryluppsvotter og andre slags votter til forskjellige anledninger, før Nina begynte å fortelle.

Mens vi småpratet, drakk kaffelatte og spiste de svenske kakene med safran viste hun oss de forskjellige tingene som hun lager. Hun er den perfekte modellen der hun skiftet fra den røde kåpen som passet perfekt til moffen. Det gikk det slag i slag mens jeg ble sittende stum av beundring av hennes kreativitet og hjertevarme.

Jeg holdt på å falle av stolen da hun fortalte at hun håpet å selge sitt første hundrede par votter før jul! Jeg hadde vært sikker på at hun hadde en laaaang liste av kunder og at hun allerde hadde solgt mange flere. Selvsagt er ikke vottene billige men dette er jo unike kunstverk. Det er ikke et par votter som er like og hvis du ønsker deg en spesiell vri, farge eller utsmykking så gjør Nina det med glede. Ting som blir laget for hånd kan aldri bli sammenlignet med prisene til det som industrien produserer. Det er heller ikke riktig at vi skal sammenligne de. Tingene som Nina lager er laget for hånd og med hjertevarme noe som industrien gir blaffen i siden det visst er viktigere med en lav pris, de fleste gangene er produktene også uten kvalitet! Det er nok vi selv som må stoppe opp ved å kjøpe mindre, velge bedre kvalitet, ting som vi virkelig trenger og liker og som vi vil ha nytte av i mange år uten dansen “bruk og kast”.

Trenger du noen julegavetips i siste liten så tror jeg faktisk at et besøk hos Nina vil bli forvandlet til mange fornøyde og glade smil på julaften. Personlig tjener jeg ikke noe på dette innlegget eller noe av det annet som jeg skriver om i bloggen min og derfor er dette ikke reklame. Det er “bare” min glede å kunne videreføre det som jeg synes er vakkert, verdt å skrive om og å viderføre. Det er sikkert mange andre som ikke har samme mening og smak …men det er jo sånn som livet er. Hadde vi alle hatt samme smak og samme følelser hadde livet vært kjedelig uten alle de forskjellige fargenyanser.

Dette er et kunstverk som Nina har brodert og som lå på en benk ved utgangsdøren og som jeg bare “måtte” ta et bilde av.

❤