Det er en STOR glede å gå ut for å spise middag i Torino, byen skifter utseende og det gjør vi også. Med romlende mager gleder vi oss som små unger til å sette oss til bords. Denne gangen skal vi spise…..
Ja du har rett…..det blir fisk igjen. Denne gangen på en mer sofistikert restaurant som er midt i skuddet for Thomas som kom på besøk fra Liguria. En av hans store interesse er mat og der er nok Maurizio og jeg litt skyldig siden vi åpnet resturanten vår da Thomas var 3 år gammel.
Når Thomas kommer til Torino vet jeg at det er like greit å legge bort beltet til buksen. Når magen eeeeser ut trenger jeg jo ikke belte lenger. For vi må jo “vise” og spise på alle de stedene som han ikke kjenner ennå. Siden han bor alene kommer han som sagt ikke for å spise hverken pizza eller panino…..og vi gleder oss som når julenissen kommer på Juleaften. Programmet er stappfullt av alt det vi gjerne vil at han skal få med seg mens han er her.
Denne gangen begynte vi “dansen” på denne restauranten etter en lang tur i byen. Jeg har fremdeles problemer med anklen min, så jeg ble satt i “skammekroken” hjemme til vi skulle ut å spise middag. Er dere klare til å starte med forretten….e ?
Thomas valgte den beste, som var rå scampi på en flytende mozzarella med tørket og saltet rogn på toppen. Bildet var ikke noe særlig å skryte av så det hopper vi over ! Men skal du hit burte du smake på den.
“Som sagt, jeg er i Italia hvor man spiser tre retter pluss dessert” tenkte jeg mens jeg nøøøøt retten med spaghetti, vongole og brokkoli. Magen gikk over sine bredder, vet du foresten hva bilringer heter på italiensk ? Jo det heter noe så søtt som “maniglie di amore” som betyr “kjærlighetens håndtak” er ikke det litt koseligere enn bilringer da ? Ååååå nå kom jeg på noe i farten, vet ikke hvor jeg har det fra men er det ikke noe som heter “mere å ta i, mere å være glad i”? Og “hemmeligheten” til evig ungdom er at man skal være litt rund når man blir eldre……da synes ikke rynkete så godt! Plutselig gikk det et lys opp for meg nå som jeg er i min beste overgangsalderen……man blir ikke lykkeligere å være tynn som en flis. Men du skal trives både med deg selv, livet, omgivelsene….og vekten.
Calamerata, kalamari, tomater, chili og bladpersille sammen med pasta som ser ut som ringene til kalamarien.
Lurer du på hvem vi var sammen med ? Det er naboene våre det, naboene her i Torino. Du har sikkert hørt om dem før hvis du har lest noen av de andre oppskriftene mine. I den siste tiden har jeg hinket rundt på kjøkkenet med gipset ankel etter at jeg hadde skadet meg. Jeg kokte, braste og bakte for full guffe for å få ut all min frustrasjon. Vet ikke om det er noe i veien med meg eller grytene mine for det blir alltid alt for mye…….noe som naboene våre setter stor pris på. Men siden Thomas var på besøk stengte jeg kjøkkenserveringen min for å ha mere tid sammen med han og Maurizio. Hvor er vi egentlig kommet? Jo til hovedrettene.
Dette var retten som Maurizio, Laura og jeg valgte mens Thomas og Mimmo valgte tunfisk.
Nå gikk det litt rundt med alle disse smaksopplevelsene så jeg fikk desverre ikke med meg hva alle smakene var i denne retten. Men etter Thomas og Mimmos mening var dette noe av det beste de hadde smakt. Nå tenker du vel “herligheten nå må de vel være stappmette” det trodde jeg også helt til jeg skjønte at de hadde lyst til å smake på sushi!!!! I denne restauranten server de nemmelig sisiliansk sushi. Har du aldri hørt om det………det hadde ikke vi heller.
Dette er den beste sushien jeg noen gang har smakt sa Thomas mens han slikket seg fornøyd om munnen, og Maurizio nikket med mens tårene rant. Jeg stirret forbløffet på han mens han ble rødere og rødere i ansiktet med tårene som rant. “Blir han så rørt over sushi skal jeg jammen lage det jeg også” tenkte jeg. Alle ble stille rundt bordet mens vi prøvde å late som ingenting. Som du sikkert vet når man prøver å late som ingenting blir det mange ganger enda værre og litt pinlig, så vi prøvde tilslutt å komme i kontakt med han. Akkurat da kom kelneren for å spørre om sushien smakte. Og som en reddende engel prøvde jeg å “redde” Maurizio med å svare på hans veine, for nå begynte også kelneren å stirre på han. Maurizio klarte til slutt å stotre frem at jo….det var fantastisk godt men at han hadde litt problemer siden hele washabiklumpen hadde hengt seg fast i sushien hans da han hadde puttet den i munnen. Han begynte å komme seg litt mens han leste menyen til dessertene, hvis de hadde hatt sjokoladewashabiiskrem tror jeg faktisk ikke at han hadde valgt den.
Gjett hvem som var mette, glade og fornøyde etter dette måltidet ?
Det som er flott med denne restauranten er at du kan velge selv den retten du helst vil spise av alle forettene, pastarettene, hovedrettene og desserten til en fast sum. Rettene er mindre slik at du klarer å spise alt uten at det går utover magen og lommeboken. Og skulle du være veldig mett er det bare å rusle en liten tur i den opplyste Torino som er byen som står veldig nært mitt hjerte. Jeg vet ikke hvorfor men her kjenner jeg meg hjemme og jeg blir like forbauset hver gang over dens skjønnhet.
Det er en aristokratisk by, helt forskjellig fra andre Italienske byer. Det var Torino som var den første hovedstaden i Italia. Og det var her kongen med hele hans familie bodde. Så du kan selv tenke deg hvor mange slott og parker det er her. Det er mange italienere som tror at det er en trist by siden det også hhar vært en typisk industriby med alle fabrikkene til Fiat. Mange av disse fabrikkene har blitt nedlagt og det åpnes nesten daglig nye “skattekammere” Jeg vil nesten kalle byen for et spisekammer. Det er utrolig mange gode restauranter, delikatessebutikker, matmarkeder, barer, kafeer og konditorier det er her. Jeg har oppdaget at mange nordmenn ikke vet helt hvor Torino ligger på kartet. Skulle det regne når du er her er det fullt opp av pasasjer så du slipper å bli dyvåt mens du ser deg omkring. Og du har en god unnskyldning for å stikke innom en av de fantastiske antikke kafeene for en “”Bicherin” ( bitjerin)
Jeg glemte visst å fortelle deg hvor denne restauranten er og hva den heter.
Oinos
Via della Rocca 39/G
