Den katolske begravelsen varer gjerne i tre hele dager. Det kommer litt ann på hvilken dag man dør!

Da er det godt å ha havet i nærheten, en rask tur på stranden for å komme tilbake til livet etter flere dager i gravkammeret, i kirken og på kirkegården. Havet lever og puster i takt med følelsene. Urolig, sint, glad, lekende eller stille og rolig, akkurat sånn livet er og som det ender, i ro, fred og hvile.

Om man dør på en lørdag varer begravelsen i tre dager siden søndag er helligdag. Hvis man dør på hverdagene varer det i to dager.

Den avdøde blir kledd og sminket før man blir lagt i kisten med foldete hender. Det blir gjerne viklet et kjede med et kors mellom hendene på den døde og hele kroppen blir dekket med et tynt gjennomsiktig stoff. Kisten blir satt i et rom hvor man tar den siste farvel med den omkommende. Er det mange som har dødd på den samme dagen står det gjerne flere kister i det samme rommet. På den ene veggen pleier det å stå noen stoler hvor de pårørende kan sette seg ned for å sørge og la tankene gå, er det for få stoler må noen må stå. Mange av de nærmeste pårørende blir sittende eller stående ved kisten i disse to dagene helt til avskjedsmessen.

Dette er hvis man dør på et offentlig sted, hvis man dør hjemme forgår likevake de to dagene rundt sengen. Mange vil gjerne at likevaket skal forgå hjemme og i det siste har jeg sett har det vært noen reportasjer om at det er blitt sykehuspersonalet under bordet for at liket skal bli kjørt hjem siden det egentlig ikke er lov å flytte på den døde eller skynde på en begravelsen, noe som kan være problemer om sommeren når det er varmt siden lukten kan bli ganske intens.

Den siste kvelden kommer presten der den døde ligger, enten i gravkammeret eller hjemme for en “intim” gudstjeneste. Etter noen dråper av det hellige vannet som presten har i en sølvkule med hull i som han sveiver over kisten sier han noen ord mens alle tar farvel for siste gang.

Dagen etter er det selve begravelse. De nærmeste pårørende møter på likhuset ( uff, jeg liker ikke å kalle det for likhuset, men desverre så vet jeg ikke hva jeg skal kalle det på norsk! Gravkammer kanskje?) De får lov til å ta den siste farvel mens de ser at kisten blir lukket. Etter at kisten med blomsterdekorasjonen på toppen er blitt løftet inn i begravelsesbilen kjører den av sted til kirken. De nærmeste pårørende følger etter i sine egene biler. Dette er den eneste gangen at du får parkere på selve Kirkebakken uten å få bot.

Kisten blir løftet ut av begravelsesbilen og båret opp kirketrappen. Bak kisten følger først de pårørende, så familie, venner og bekjente kommer bak på rekke og rad. De nærmeste pårørende setter seg på første rad. Hvis familien har kranglet setter den ene delen av familien seg på den ene siden og den andre på den andre. På en måte for å understreke at de ikke er på talefot.

Presten kommer inn i all sin prakt og med sin rungende autorisert stemme leser han fra biblen. Hvis du ikke kjenner til salmer, vers og fadervår er det vannskelig å vite når man skal sitte og når man skal reise seg opp. Det lukter røkelse i hele kirken før en gutt eller mann kommer til syne omringet i en sky av røkelse. På enden av sølv kjede som han har i hendene henger det en krukke. Presten spruter hellig vann på kisten med velsignede ord før gutten svinger krukken med røkelse over kisten. Kisten blir omringet av røyk, noe som for meg virker nesten som et ritual hvis du skjønner hva jeg mener. Man kommer nesten i en slags trans. Den høytidelige og stille atmosfæren i kirken, den intense lukten av røkelse og den tette røyken som legger seg rundt kisten.

Kisten blir båret ut langgangen i kirken med de pårørende som følger bak. Etter at kisten har blitt båret tilbake til begravelsbilen kommer folk for å kondolere de nærmeste. Klemmer, gode ord og tårer. Begravelsbilen kjører til kirkegården hvor kisten skal ligge. De katolske kirkegårdene er helt anndereldes enn de norske. Kirkegårdene er som en labirint med sine høye murer hvor gravene ligger.

Kisten blir igjen båret ut fra begravelsesbilen og ført bort til den “veggen” hvor graven står åpen. Pårørende, familien, venner og kjente følger etter. Mange stryker kisten ned hånden sin og kysser den når den blir satt ned på bakken.

Vanligvis blir ikke kistene gravlagt i jorden men skjøvet inn i hylle i disse “veggene”. Gravene er som “skuffer” ( uff, det hørtes ikke så bra ut, jeg håper du skjønner hva jeg mener) Det kan være flere etasjer av disse skoffene hvor kistene ligger. De øverste er de “rimligste” men da må du bruke stige for å sette blomster på graven.

Personlig synes jeg at det er nesten makabelt å se når de løfter kisten opp på stilaset som blir satt ved siden av graven for at de skal rekke opp til den ledige” hyllen” (gravplassen)  med kisten. Kisten vakler mellom sterke armer før den endelig blir løftet opp og inn i graven. Etterpå blir graven murt igjen før man setter på gravstenen med inngravering av navn, datoene og gjerne et bilde av den avdøde.

For meg er den katolske begravelsen alt for tung og lang, den varer i evigheter. Men mange katolikker sier at de bruker disse dagene for å pleie sin sorg sammen med den avdøde og setter pris på denne tradisjonen. Det har selvsagt med tradisjoner å gjøre, de synes at våre tradisjoner med å bli kremert er barbarisk. Men som sagt for meg virker den katolske tradisjonen nesten umenneskelig med at man ikke får muligheten til å slikke sine sår og tårer privat uten å måtte manne seg opp for å hilse, snakke og klemme alle som kommer i gravkammeret og i begravelsen. Selvsagt kan det jo også være godt å se mange som kommer for å ta farvel. Det kan være familie og venner man ikke har sett på lenge. Men det er snakk om å sørge i offentligheten tre lange dager.

Blir det fremdeles invitert til gravøl etter begravelser i Norge, tro? Eller blir det brukt mest minnestunder? Da spiser og drikker man mens noen holder taler om forskjellige episoder og opplevelser som gjør at det omtrent blir som en avskjedsfest med tårer og latter.

Uff, dette var kanskje ikke det “artigste” innlegget om Italia og om den italienske hverdagen. Men også dette er en del av Italia og en bit om hvordan det er å leve her. For italienere er det veldig viktig at man kommer til begravelser, man behøver ikke å kjenne den døde så godt men det vil bli lagt merke til om du er der eller ikke.

Kanskje det har noe med alderen å gjøre? At man begynner å tenke på døden? Jeg vet i allefall at jeg ikke skal eller rettere sagt jeg vil helst ikke bli begravet etter den katolske troen.  Jeg vil bli husket på godt og ondt akkurat som den jeg var. Alt det som jeg har skrevet er min personlige opplevelse av den katolske begravelsen i Italia. Det kan være stor forskjell på tradisjonene fra nord til syd.

❤