Følg meg!

Det ukjente!

En tankevekker på en helt vanlig søndag.

Diskriminering og toleranse er så mangt. De fleste av oss tenker kanskje at det da ikke er snakk om oss selv men jeg tror at de fleste kan til tider være “redde” og skeptiske over det ukjente. Ja, for det er vel det som er selve knutepunktet at vi kanskje føler oss på gyngende grunn hvis vi trår ut fra våre “trygge” reir?

Jeg må innrømme at jeg selv følte meg på en gyngende grunn her forleden sammtidig som jeg lot tankene mine løpe løpsk fordi jeg var i en ukjent situasjon. Da har man så alt for lett til å trekke raske og feile beslutninger. Men la meg fortelle så kan du dømme selv.

Endelig hadde jeg blitt kvitt gipsen min. Jeg stablet meg av gårde på krykker med en tutor rundt anklen og skulle starte på fysioterapi. Jeg er sikkert en av de få som aldri har gått til en fysoterapist, jeg var faktisk livredd for at de skulle vri anklen min feil! Jeg skjønner jo selv at det er helt høl i hue å bare tenke tanken. Man studerer jo i flere år for å bli utdannet som fysoterpaut. Men der har du altså meg i et nøtteskall.

I Liguria kjenner jeg til et profosjonelt senter siden Thomas har hatt flere forskjellige operasjoner med skader fra ulykker og har trent seg opp med god hjelp av en fysoterapist. Maurizio har nok å gjøre med lange intense arbeidsdager, lufting av Stella, handling osv.  Derfor lette vi etter et senter i nærheten av der vi bor. Jeg spurte og gravde venner og naboer mens Maurizio hørte med sine kollegaer på jobben.

Beslutningen min tok jeg etter et tips fra en venn som er sykepleier. Etter at jeg hadde bestilt time begynte jeg å tenke og grue meg. Kanskje det var for tidlig å starte siden leggen fremdeles var hoven med svære blåmerker? Kanskje de ikke var så flinke der jeg hadde bestilt time? Hva om…osv osv….jeg var faktisk skikkelig negativ og tenkte at dette burde jeg kanskje klare selv som jeg har gjort i de fleste tilfellene selv om jeg jo ikke klarer det! Der har du også meg i et nøtteskall, man skal liksom klare alt uten å be om hjelp.

Vel, på fredag morgen hadde jeg altså min første time. Vi stod opp grytidlig for å få gjort unna det som skulle bli gjort på morgenkvisten for å rekke alt. Vi hadde noen problemer med å finne stedet siden det ikke var så godt oppmerket med skilt. Maurizio ” lempet” meg ut ved porten før han svingte rundt hjørnet for å parkere. Jeg stablet meg oppover mot døren til fysoterapisten som lå i en trist anonym leilighetsblokk. Jeg var livredd for å ramle siden det lå morgendugg på flisene foran den lille slitte inngangsdøren. Jeg kom rett inn i venteværelse hvor det satt en dame og ventet. Venteværelset så ikke ut, det var skikkelig slitt med noen gamle plaststoler, et bord med noen blader og et par planter som omtrent hyyyylte etter vann.

Men som sagt det var for sent å snu eller var det det? Inn av døren kom det en dame på rundt 50 år i følge av en innpakket stivpyntet liten hund. Hun så ikke på noen av oss mens hun himla med øynene og gikk direkte inn døren til noe som så ut som om det skulle vært et kontor. En slitt gammel trepult med masse rot på toppen stod inntil en falmet gul vegg på det knøttlille “kontoret” med døren på vid gap. Jeg tok et raskt blikk bort på Maurizio mens jeg hvisket ” Skal vi heller gå?”

Da “sekretæren” hadde forsvunnet inn en annen dør tittet jeg bort på damen som satt ved siden av meg. Hun satt å leste et av de gamle sladrebladene som lå slengt på et lite bord som hadde sett sine bedre dager. “Er de flinke her?” spurte jeg med lav stemme for at ikke ” sekretæren” skulle høre meg. “Å ja, mannen min har vært her mange ganger gjennom årene og vi kommer langveis fra” svarte hun for så å fortelle at fysoterpisten var blind. Jeg kan ikke si at jeg ble noe særlig mere beroliget men heldigvis kom han jo ikke til å spørre om røntgenbilder som jeg ennå ikke hadde vært å hentet på sykehuset.

“Sekretæren” kom ut fra kontoret og spurte hvofor vi var der mens hun fortsatt himlet med øynene uten å se direkte på oss mens hun snakket….hmmm, Kanskje hun også var blind tenkte jeg mens hun sa at det var vår tur. ” Blir du med inn” spurte jeg Maurizio mens jeg stablet meg på bena. Og inn gikk vi bak sekretæren som viste oss vei i en liten trang koridor hvor den ene veggen var dekket av tynn grå flagrende plast som var festet til taket med hjelp av noen tapebiter. Det var fire forskjellige båser med store krøllete papirhåndklær på gulvet. Vi ble vist inn til den siste båsen og ble bedt om å vente, fysoterapisten skulle komme om et øyeblikk.

Inn døren kom det en kraftig smilende mann med solbriller, grått hår og en flekkete kittel. Jeg var nok litt skjelven da han begynte å famle på toutoren min som er to skinner i hardplast med to lange remser som jeg fester sammen med borrelås for at leggen skal holde seg på plass. Det er ingen som har vist meg hvordan jeg egentlig skal feste den greia noe jeg hadde tenkt å spørre om siden jeg hadde fått et skikkelig blåmerke etter at jeg hadde festet den feil og for stramt dagen før. Men som jeg nå tenkte at jeg ikke kunne spørre om nå siden han var blind. Men der tok jeg jaggu meg feil. Han kjente med hendene sine om hvordan den var festet mens han tok den av, følte og tuklet og justerte remsene for at den skulle passe min griselabb før han viste meg hvordan jeg skulle feste den på leggen.

Jeg kunne føle at hendene hans var varme og gode da han begynte å kjenne på anklen min, trykket litt her og der mens han spurte om det gjorde vondt. Han sammenlignet begge bena mine med hjelp av hendene sine før han begynte å masere.

Jeg fortalte at jeg hadde begynt å behandle hevelsen med hjelp av innpakket is ( noe jeg ikke hadde syntes å være til stor hjelp….leggen så faktisk litt værre ut etter at jeg hadde startet med det!) ‘Nei, du skal ha to kar med vann, en med varmt vann og en med kaldt vann. Du skal veksle med å bløtlegge foten din i varmt og kaldt og du skal starte med kaldt og avslutte med kaldt’ sa han før han ropte på sekretæren, som var konen hans. Hun fylte opp et stort plastkar med vann ved en håndvasken som stod ute på gangen. Hun ba meg sette meg på en stol mens hun la papirhåndklær på gulvet før hun skrudde på en maskin og la noe som lignet på en dusjarm nede i karet. ‘Sett bena nedi, bare sett det friske bene neddi også du…’ Vann og elektisitet tenkte jeg mens jeg lydig sank “griselabbene” ned i vannet mens det tikket i maskinen som om det skulle være en bombe som eksploderte.

Vel, hverken jeg eller bomben eksploderte da maskinen begynte å dure som en vekkeklokke. Sekretæren kom til syne med en rull papirhånkler og ba meg tørke føttene og flytte meg til en annen “bås” siden de trengte denne “båsen” til en annen dame. Barbeint hinket jeg lydig barbeint avgårde og la meg lydig ned på sengen som var dekket med papir.  Fysioterapeuten kom smilende inn, tok frem en tube med hvit krem som han smurte på foten og anklen min. Han viste meg hvor stor forskjell det var på bevegelsene på føttene. Den ene kunne han vri på mens den skadde ankelen ikke ville vrikke på seg hverken til høyre eller venstre. Han begynte å masere, kna og dra i foten, tærne og leggen mens han fortalte meg om hvilke problemer jeg har med føttene mine og som jeg aldri har klart å forklare noen før! Det var en fantastisk følelse siden det var han som fortalte meg det uten at jeg hadde behøvd å si et eneste ord. Tilliten til at han var den rette personen bare vokste og vokste i takt med massasjen. Da han var ferdig etter ca 45 min viste han meg at den blokkerte ankelen var blitt mere villig til å vri seg.

Ute i den trange gangen lå den en annen seng med et hvitt hjul i enden. Legg deg ned der og legg begge leggene direkte under hjulet sa sekretæren med sine himlende øyne. Jeg lå tett inn til den flagrende grå plasten og var på nippet til å ta en titt for å se hva som gjemte seg bak. Men det får være måte på å være nysgjerrig tenkte jeg mens jeg lå der på slagbenken lettet, glad og fornøyd.

Jeg rakte bunken med alle papirene fra sykehusene og legevakten til sekretæren da spurte meg om jeg hadde de med meg. Med sine himlende øyne kunne jeg se at hun hadde store vannskeligheter for å se hva det stod skrevet der, derfor sa jeg at jeg kunne få de tilbake neste gang. “Å så fint” svarte hun ” da tar jeg de med meg hjem sånn at datteren min kan lese de for meg”.

I morgen, mandag har jeg ny time og jeg kan love deg at denne gangen gleder jeg meg.

I mellomtiden har jeg fulgt rådene hans, jeg har vekslet mellom varmt og kaldt vann, legger skinnene min rikig rundt leggen uten at det danner seg blåmerker og jeg går riktig akkurat som han viste meg at jeg skulle bruke foten når jeg går.

For meg var dette virkelig en tankevekker til mye av det som murrer  under overflaten i dagens samfunn. Ikke for det, det murrer på overflaten også. Vi har så alt for lett å dømme uten at vi egentlig vet hvorfor. Det ukjente kan virke truende.

Dette tror jeg også skjer med f.eks. innvandrere, det kan jo kanskje hende at vår væremåte og livsstil virker truende for dem siden de ikke hverken kjenner eller forstår den. De pakker seg inn i sine egene tradisjoner og språk siden det er der de føler seg tryggest. Mens vi…..er vi noe bedre siden også vi helst vil leve i en innpakket rosa sky hvor vi på en måte tror at vi har full kontroll? Kontroll over hva…om hva som er vanlig? Hva er vanlig…det som vi forventer oss …av andre eller av oss selv?  Det er så alt for lett å dømme uten egentlig å vite. Og dette gjelder så mye og mangt.

Hva med alle som flyttet til Oslo med andre dialekter men som fortert seg å lære Oslospråket for å bli godtatt. Akkurat i det tilfellet har vi vel kommet videre? Det virker som om nordmenn holder mere sammen uten å diskriminere om hvor i landet man kommer fra. Men kan Det ha seg fordi at det nå er folk fra andre verdensdeler som vi diskriminerer? Og diskriminerer ikke de også oss siden de ikke godtar våre tradisjoner og levemåter? Jeg har også opplevd å bli diskriminert fordi jeg kommer fra et annet land med andre tanker og levemåter. Selv om jeg trives og har blitt godt mottatt her i Italia så kjenner jeg meg fremdeles litt anderledes enn de fleste italienske kvinnene.

Kanskje diskriminering er en naturlig følelse akkurat som sjalusi og redsel for det ukjente? Følelser som er viktige å holde i sjakk for at det ikke skal gå ille! Kanskje det vil hjelpe at man er mere åpne med sine tanker og følelser for å kunne forstå hverandre? Hvorfor skulle f.eks. ikke en blind person være fysoterapaut? Til og med en enda bedre siden noen av sansene hans har blitt forsterket siden han trenger å se med øynene. Og var det ikke kanskje diskriminerende av meg å dømme og være skeptisk der jeg satt på venteværelset mens jeg så og observerte på alt som ikke hadde det minste med hvordan jeg ble behandlet? Jeg ble behandlet som en person, som en pasient og ikke som et navn med en kølapp.

Jo, det var diskriminering fra min side, noe jeg skammer meg over. Man lærer alltid noe nytt på livets vei. Dette har virkelige vært en lærepenge og tankevekker for meg sammtidig som det er en av de positive opplevelsene som jeg fått i den negative opplevelsen med fra brudd på ankel og ribbein.

Dette er Sestri Levante en vinterdag mens solen går ned.

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Fått med deg disse?

” Rossetti “

Disse små nyfødte fiskene som du bare har mulighet til å nyte på denne tiden av året i Liguria, er….

Meg og mitt, Liguria – Piemonte tur/retur andata/ritorno

Hvor i huleste er det egentlig Caroline bor?

Castello di Serralunga d’Alba i Piemonte

For all del ikke gå glipp av dette slotte i Serralunga d’Alba hvis du er i dette området.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen