Er du fremdeles med på ferden min ? Denne gangen skal jeg ta deg med til Brit og Gisle på Simenstad Gård.

Sei ancora li a seguire il mio viaggio ? Questa volta ti porterò da Brit e Gisle, nella  fattoria Simenstad Gård.

Nå nærmer vi oss slutten av turen min….sakte men sikkert ( ja, det har jo tatt meg noen måneder for å få fortalt deg alt det jeg fikk være med på og oppleve på Norgesferden min. Men jeg håper at du fremdeles er med på “lasset” og at du også en gang kan få oppleve allle disse herlige Mjøsgårdene.

Piano piano ci stiamo avicinando alla fine del mio viaggio in Norvegia.  Lo so, ci ho messo un sacco di tempo per riuscire a raccontarti tutto, e già, ci ho messo un paio di mesi ! Ma spero che ci sei ancora e spero che anche tu un giorno hai la possibilità di visitare questi posti meravigliosi. 

Denne gangen gikk altså ferden til Simenstad som ligger ca 10 minutter med bil fra Lier Gård. Det hadde sluttet å regne og solen skinte igjen da vi kom frem til gården.

Questa volta siamo finiti da Simenstad dopo un viaggio in macchina di 10 minuti  da Lier Gaard. Ormai aveva finito di piovere e il sole brillava di nuovo quando siamo arrivati.

Vi gikk inn i gruven der middagen ble servert. Et mørkt rom i “kjelleren” som duftet herlig og varmt av hjemmelaget mat av rettene var stekt i vedovne. Vedovnen lå innerst i peisen og foran peisen stod et bord dekket med alt det som jeg drømmer om når jeg tenker på ekte tradisjonel bondekost fra gamle dager.

Her fikk jeg servert den beste blomkålsuppen jeg noen gang har smakt i hele mitt laaaaange liv. For ikke å snakke om brødet som Else hadde bakt i bakerovnen. Jeg smurte en skive av det hjemmebakte brødet fra bakerovnen med smør, da jeg tok den første biten følte jeg meg som å være i den syvende himmel.

Siamo entrati in una cantina con un camino enorme, lunghi tavoli apparecchiati  con panche per sedersi. Vicino al camino  c’era un tavolo con la cena. Tegami con piatti tipici norvegesi. In mezzo sul tavolo trionfava il pane di Else…..pane cotto nel forno a legna. Proprio nel forno che era in fondo al camino. Il forno non era aperto come siamo abituati a vedere nelle pizzerie. No, questo forno era piccolo, quadrato e con un sportello. Ci siamo seduti e hanno iniziato a servirci, ho mangiato la zuppa di cavolfiore più buona che ho mai assaggiato. Era gustosa, cremosa al punto giusto ma i pezzi di cavolfiore non erano molli e scotti….erano al dente ! Le zuppe norvegesi sono buonissime se sono fatte bene…..come tutte le cose tra altro ! Per non parlare del pane….Mmmmm, era buoniiiiiisimo. Ho spalmato del burro fatta in casa su una fetta di pane, mi sentivo al settimo cielo mentre lo mangiavo. 

Ut av vedovnen kom former av hjemmelaget kyllingleverpostei på rekke og rad. De var til en annen glad sprudlende gjeng som skulle komme dagen etter.

Sfornavano una teglia piena di paté di fegati di pollo. I fegati arrivano dalla fattoria che alleva pollame felice. I paté erano per altri ospiti che arrivavano il giorno dopo. 

Jeg vet at ikke bildene er av de aller beste, jeg var nemmelig ganske skjelven på hånden og rørt der jeg satt, det var akkurat som om jeg var midt inne i et eventyr. Jeg glemte rett og slett at jeg var sliten etter et par dager med hardt arbeid over grytene mens jeg nøt maten mens skravla gikk livlig rundt bordet. Jeg satt sammen med mange av kvinnene fra de forskjellige Mjøsgårdene, flotte sterke kvinner med bein i nesa og rake i ryggen, akkurat som Norges nasjonalsang beskriver nordmenn. At det til og med satt en veldig spesiell person mellom oss skulle jeg få oppdage senere. Jeg forsynte meg to ganger fra matbordet selv om jeg egentlig var ganske mett allerde men dette var retter som jeg visste at jeg ikke ville ha mulighet til å spise på lang lang tid. Derfor langa jeg innpå….jeg spiste nok mere enn det jeg egentlig skulle ha gjort uten å tenke så mye over hva farmor pleide å si “Det er bedre å levne enn å revne!” Noe som jeg merket da middagen var over og jeg bokstavelig talt “rullet” ut fra den mørke gruvestuen til den lyse norske sommerkvelden. Det hadde som sagt sluttet å regne og solen lyste i det vakre landskapet. Ingerine og jeg gikk rundt på gården, til grønnsakshagen og opp til lysthuset som lå på toppen av en ås med en fantastisk flott utsikt til Mjøsa. De andre satt i hagen og snakket om hvordan det hadde gått på de forskjellige gårdene i uken med arrangementet “Sommer på Mjøsgårdene”. Kvelden var ganske kjølig og vi hadde ikke tatt med oss jakkene men det var ikke vannskelig å forestille hvor herlig det må være å sitte i dette lysthuset på varme sommerdager og spise formiddagsmat sammen et glass hjemmelaget ripssaft. Eller på en kjølig høst dag “pakket” inn i et varmt pledd med en rykende varm kaffetår og et stykke hjemmebakt eplekake.

Lo so che le foto non sono delle migliori, ero un po’ emozionata. Mi sentivo come se ero dentro ad una favola. La stanchezza dei due giorni di duro lavoro era svanita mentre mangiavamo e chiacchieravamo, seduta in mezzo alle signore delle diverse fattorie del territorio. Donne con la schiena dritta e tanta forza….proprio come la canzone nazionale norvegese descrive i norvegesi. Seduta tra noi c’era anche una persona molto speciale,  ma quello l’avrei scoperto più tardi. Mi sono servita due volte dai diversi piatti che erano sul tavolo vicino al camino. Veramente ero già piena dopo la prima volta ma sapevo che per un po’ non avrei avuto un’altra opportunità di mangiare questi piatti. Ed erano troppo buoni per non “buttarsi” e mangiarne più di quello che avrei dovuto!  Fuori brillava di nuovo il sole dopo una giornata di pioggia. Ingerine mi ha portato a visitare la fattoria con l’orto e la veranda che era in cima ad una salita da dove si poteva ammirare il panorama. Non avevamo portato le giacche, e l’aria era un po’ troppo fresca per poterci rimanere a lungo,  ma mi posso immaginare come è bello sedersi li di pomeriggio con la meranda, o nel autunno impacchettate nella coperta sorseggiando un caffè americano fumante servito insieme a pane, burro e marmellata. Gli altri sono rimasti nel giardino davanti alla casa principale a raccontarsi come era andata la settimana dell’evento ” Sommer på Mjøsgårdene ” ( Estate alle fattorie del fiume Mjøsa)

“Nåååå…er dere klare for desserten” ropte Brit til oss mens hun gikk mot hovedinngangen som var på den andre siden av huset.

” Siete pronti per il dessert ” ci chiedeva Brit mentre si avvicina verso l’ingresso principale della casa. 

Det skulle ikke mere til før vi stilte oss på rekke og rad mens vi gikk opp trappen til de indre gemakkene. Jeg trodde ikke mine egene øyne da jeg kom inn i stuen. Det var akkurat som å komme tilbake til Maihaugen på Lillehammer, et levende “museum”. Det var kanskje ikke så rart at de andre så litt merkelig på meg der jeg gikk rundt med et stort lykkelig fjollete smil mens jeg sa “Ååååå….så vakkert, åååååå se der a….ååååå….gurimalla etc etc. før jeg endelig satte meg ned med desserten. Og det var ikke en hvilken som helst dessert heller, det var den norsk klassikeren…..Tilslørtebondepiker. Jeg slo meg ned ved et av stuebordene litt betuttet, selv om jeg nøt hvert sekund mens jeg satt der og spiste den utsøkte desserten. Betuttet ???….Jo, jeg er egentlig ikke så overbegeistret for akkurat denne desserten siden jeg har et litt komplisert forhold til stivpisket kremfløte som jeg synes kan bli for mektig og søtt, men sammen med en kopp nytraktet kaffe gle den ned på høykant gitt ! “Søren å” tenkte jeg da jeg var ferdig med kaffen mens det fremdeles var litt igjen av Tilslørtebondepiker i skålen min, jeg kunne godt tenkt meg en kopp kaffe til. Men akkurat da jeg skulle til å reise meg opp for påfylling kom jeg til å tenke på “skinkevriingen” min i sengen natten før, derfor satte meg fort ned igjen….uten påfyll i kaffekoppen min. Er det noe som tar nattesøvnen fra en dame på 56 år så må det vel være kaffe etter kl. 17, for ikke å snakke om norske lyse sommernetter. Var det Alf Prøysen som sang den sangen om at man ikke skulle sove bort sommernatten eller er det bare noe jeg har drømt tro. Ja for det er ikke bare søvnen som glipper etter som åra går, hukommelsen glipper litt den også.

In riga siamo saliti sulle scale per entrare nella sala da pranzo. Sembrava di essere tornata nel museo “Maihaugen” a Lillehammer. Gli altri mi guardavano un po’ strano, ero rimasta lì ferma imbambolata sulla soglia del salotto mentre continuavo ad esclamare “ma che bello, guarda quello è quello e quello ” C’erano così tanti dettagli che non volevo perdere. Alle fine mi sono seduta al tavolo da pranzo con il mio dessert. Era un antico dolce tipico, ricordo che lo faceva anche mia nonna e probabilmente lei lo ha imparato da sua madre che a sua volta l’aveva imparata dalla sua di madre….quindi la mia bis bisnonna! Non è proprio il mio preferito, non è che ci vado matta  per questo dolce. È un dolce a cucchiaio, forse lo puoi chiamare “il tiramisù norvegese”? In fondo a una terrina o nelle coppette inviduali come in questo caso , vengono messe delle fette biscottate precedentemente  sbriciolate e poi saltate in padella per prendere colore con burro e zucchero e infine raffreddate. Poi viene messo un strato di mele cotte di seguito coperte di panna montata, e così via a strati finché la terrina o le coppette  sono piene. Alle fine viene sparso di fette biscottate sbriciolate sopra, proprio come noi facciamo con il cacao sul tiramisù. C’è tanta panna montata, anzi troppa per i miei gusti! O forse è solo perché non amo la panna montata? Ho un “rapporto” un po’ conflittuale con questo alimento ma insieme a un caffè norvegese aveva il suo perché! Il caffè nordico (caffè americano, come viene chiamato qui in Italia anche se non lo è veramente) è un caffè fatto con un filtro oppure preparato con l’acqua bollente che viene versata sopra del caffè macinato e lasciato a riposare prima di essere servito. Beh….io amo bere questo caffè o acqua sporca come la definisce Maurizio ( anche se un po’ gli piace !)  E insieme a questo caffè il dolce era squisito. Ma ho finito il caffè prima del dolce. Mi stavo alzando per prendermi un altra tazza quando mi è venuto in mente la mia insonnia della notte precedente, quando non riuscivo a dormire. Quindi sono tornata sulla mia sedia a finire il dolce…..senza caffè! Più che passano gli anni e più ho difficoltà ad addormentarmi….ma se ci penso bene il problema non è l’addormentarsi, ma quando mi sveglio verso le tre o quattro del mattino e non riesco a riprendere sonno. E se bevo caffè dopo le 17 posso persino dimenticare di addormentarmi! È già….quando uno supera 56 e meglio mettere qualche vizio da parte. Beh….anche addormentarsi con la luce che c’è di notte in Norvegia non è facile. C’era una vecchia canzone norvegese che diceva che non bisognava dormire di notte nell’estate. 

Da vi var ferdige med desserten og kaffen gikk vi inn i den mørke storstuen hvor stolene var stilt opp på rekker og rad foran en stor skjerm. Alle gardinene var trukket for, slik at ikke lyset fra av den lyse sommernatten skulle titte inn. Jeg hadde ikke peiling på hva som skulle skje eller hva hvem Else Rønningen var, eller Sprossa som mange kaller henne i Norge. Else preneterte seg selv og begynne å fortelle oss om sin livshistorie mens hun viste oss lysbilder fra livet hennes. Else fortalte oss med glede og varme om hennes utrolige fargerike liv med ekte levende følelser, sterke meninger, stålvilje og en fantasi som jeg tror at mange kan misunne henne for, selv om det har vært mye motgang. Hun er vel det som man kaller en livselsker, hun elsker alt som hun omringer seg med og det hun gjør. En av de tingene er å ta vare på tradisjonene. Hun forvandler de mest slitte hus og skur til de mest fantastiske steder. Hun legger ro og hjertevarme som du nesten kan ta og føle på i alt som hun tar på. Steder som andre bare rister på hodet og sier “Det der må vi bare få revet ” forvandler hun til smykker. Når Else får nyss som steder som skal rives trer hun inn på “scenen”,  med sin fantasi, pågangsmot og stålvilje får hun tak i håndverkere og frivillige som hjelper til med å restaurere hus, skur, hytter og hus helt til stedene begynner blomstrer igjen…akkurat som de gjorde i gamle dager. Det er nesten som om hun kjenner sjelen til stedene og lytter mens hun får dem til å bli “levende igjen”. Hun fortalte om livets kvaler og gleder i et fargerikt virrvarr akkurat slik som livet er. Jeg ble helt fascinert mens hun stod der og fortalte oss om livets kvaler og gleder med en letthet og åpenhet som man sjelden får høre. Levende ga hun oss et dypt innblikk i sine tanker og følelser mens hun viste oss lysbilder fra sitt. Av og til trillet det en tåre men den ble fort tørket bort igjen med et smil og latter. Da hun var ferdig var helt stille noen sekunder før vi begynte å klappe. Noen av oss ble sittende stille mens følelsene strømmet på, jeg ble selv sittende en stund mens jeg tenkte “Sånn vil jeg bli når jeg blir stor, tenk å ha så sterk vilje, å følge hjerte og magefølelse med et mot som tar luften fra en”, før jeg reiste meg opp og ga henne en god klem.

“Det er ikke rart at hun baker vakre fantastisk gode brød”  tenkte jeg. De som mestrer bakekunsten mestrer nemmelig det meste. Brøddeig er levende, og pleier du den ikke riktig med varme kjærlige bevegelser er det akkurat som om den lever under hendene. Knar du brødeigen får du ut din frustrasjon og hjertet svulmer sammen med deigen mens den hever stille og rolig på et lunt sted. Akkurat som alle brødene og stedene som Else har “knadd” og fortsetter å  “knar” til de har hevet seg til varme kunstværk. Det var hun som hadde bakt brødet som vi hadde fått servert i gruvestua og det var et av de beste og vakreste brødet jeg noen sinne har sett og smakt. Det var hjemmebakt, det var laget med kjærlighet. Ååååå…nå fikk jeg skikkelig lyst på en brødskive av akkurat det brødet med en skive gulost og litt smør på. I morgen skal jeg jaggu meg bake brødet til Ekse…..hvordan ? Jo, jeg kjøpte med meg en av bøkene som Else har skrevet om bakst. Jeg har desverre ikke noen bakerovn  “bare” en vanlig elektrisk komfyr med stekeovn. Det blir liksom ikke det samme resultatet men jeg skal  prøve å legge like mye hjertevarme som Else gjør når hun baker. Jeg elsker å bake, jeg elsker den levende deigen under hendene mine, jeg elsker den stillheten mens deigen hever seg, jeg elsker duften av bakst som siger ut av ovnen og som fyller kjøkkenet. Jeg tror faktisk at det er en slags terapi å bake. Ta deg god tid når du baker, kjæl med deigen som om du kjæler en du elsker. Når du kjæler noen du elsker, om det så skulle vært en gammel mor, en far, besteforeldre, barn, eller dyr bruker du sikkert myke bevegelser. Gjør akkurat de samme bevegelsene med deigen når du baker, da skal du se hvor fin og god baksten din blir. Her i Italia heter det seg at baksten ikke blir den samme når det en kvinne har menstrasjon fordi at hun da kan være litt “utafor” og nervøs og som vil “ødelegge” baksten så da tar mennene over!

Quando abbiamo finito il dolce con il caffè sono letteralmente rotolata nel altra stanza insieme agli altri. La stanza era buia dato che avevano chiuso le tende per evitare che la luce della notte entrasse. È già, perché anche se l’orologio mostrava le 22, fuori sembrava che era mezzzogiorno con il sole che splendeva nel cielo.  La stanza era piena di sedie che erano messo in fila davanti ad un grande schermo appeso sul muro in fondo alla stanza.  Non avevo la minima idea di cosa mi aspettava e non avevo idea di chi fosse Else Rønningen. Quando eravamo tutti seduti e sistemati, Else si e’ alzata presentandosi prima di iniziare a raccontarci della sua vita, di quello che ha fatto e di quello che sta facendo. Una vita piena di sentimenti, di calore, di tragedie, di difficoltà e vittorie. Lei è una di quelle persone che ci crede così tanto in quello che fa che va avanti anche se ci sono state persone e situazioni che hanno provato ad ostacolarla. Tutto ebbe inizio negli anni 60-70 quando è “esplosa” la moda delle finestre che “tutti” sognavano. Quelle finestre che potevano essere ribaltate e girate “sopra sotto “. Erano un sogno per tanti anche perché così erano più facili a pulirle da tutt’e due le parti senza rischiare di ammazzarsi…..quando rimanevano imbilico sul davanzale per arrivare bene anche fuori.  Chi se lo poteva permettere iniziava a cambiare le vecchie finestre in legno delle loro case con queste moderne che si ribaltavano. Ma spesso queste finestre stonavano con il resto della casa. Ti puoi immaginare una casa di legno di vecchia data con queste finestre supermoderne? Per Else erano un pugno nell’occhio, quasi come bestemiare in chiesa. Sicuramente non doveva essere stata facile la sua battaglia contro le finestre che “tutti” volevano e che i produttori volevano vendere.  Else é una persona speciale ed e piena di calore umano per tutto quello che la circonda. Se viene a sapere che c’è una vecchia “baracca”, un fienile, una fattoria che praticamente non stanno in piedi arriva di corsa e la trasforma proprio come era. Quando gli altri pensano  “la tiriamo giù” arriva lei , e con pochi soldi ma con una rete di volenterosi che si è formata durante gli anni,  riesce sempre a fare tornare vivi queste strutture. Sono rimasta davvero affascinata mentre raccontava delle sue battaglie, delle sue sconfitte e delle sue vittorie. Ogni tanto si asciugava un lacrime ma subito dopo si illuminava in un grande sorriso. Siamo rimasti un attimo in silenzio quando aveva finito di raccontare e di mostrarci le foto, un attimo prima che abbiamo iniziato ad applaudire e che alcuni l’abbracciassero. Anche io sono rimasta un attimo in silenzio mentre pensavo ” ecco…..così voglio diventare da grande ” E se ci pensi bene non è mica tanto strano che Else faccia dei pani meravigliosi. Perché la pasta del pane e viva e sente il calore e la passione nelle mani di chi fa l’impasto. Porcamiseria….mi è venuto una voglia pazza di una fetta del suo pane proprio ora! Beh….domani tiro fuori il ricettario che ho comprato…..scritto da lei. Lo so…..non diventerà uguale….non solo perché il calore delle miei mani e diverso, Ma anche perché lei cuoce il pane nel forno a legna ed io invece ho “solo” un normale forno a gas. Comunque cerco di mettere lo stesso amore e passione quando impasto il pane, una cosa che non mi è difficile visto che adoro a farlo. Amo sentire l’impasto vivo, caldo e morbido sotto le miei mani. Per non parlare del profumo che il pane fatto in casa emana in tutta la casa. Secondo me è impastare e quasi come una terapia, mentre impasto i pensieri se ne vanno. Prenditi del tempo quando fai il pane e trattalo come qualcheduno che ami, un compagno, un bambino, un anziano o un animale, non importa chi, ma accarezza il pane come avresti accarezzato loro, con amore.

Det var begynt å bli sent selv om det fremdeles var lyst da vi gikk ut. Vi tok farvel med hverandre som om vi skulle vært gamle kjente. Middagen i gruvestua, de tilslørte bondepikene, kaffen, fortellingene og fotografiene til Elsa hadde omfavnet oss alle i en varm”sky” av sammenhørlighet.

Si era fatto tardi ma fuori sembrava ci fosse ancora il giorno con una bella luce. Ci siamo salutati …era come se la cena, il dessert e il racconto di Else ci avessero preso in un unico abbraccio tanto ci sentivamo uniti. 

På veien “hjem” lot jeg alle følelsene synke innover mens Ingerine og jeg delte våre innerste følelser med hverandre. Det ble helt naturlig å åpne seg for hverandre med å fortelle om livets kvaler og gleder…..og drømmer. Det er herlig å kunne dele drømmer, det er herlig å drømme og det er enda herlige å tro så sterkt på drømmene at de blir til virkelighet…..akkurat slik som Else gjør. Mange ganger kan det faktisk være drømmene som holder en ung, men man må være forsiktig å ikke glemme å leve i nuet. Årene forsvinner jo som dugg for solen ettersom man eldes. Jeg husker så godt hvor lang jeg synes en uke var da jeg var liten. Nå merker jeg nesten ikke at en uke har gått en gang. Det er faktisk “skummelt” å tenke på at det snart er jul…..eller egentlig er det jo ikke det ! Men juleforberedelsene og julepynten er allerde startet i butikkene. Det er som om det er et kappløp for å komme i “mål” til å feire de forskjellige høytidene som julen og påsken og for å få oss til å kjøpe og stresse istedenfor å hygge oss og ta det med ro. Jeg skulle gjerne ha stoppet tiden noen ganger, jeg vil ikke være med på dette kappløpet hvor alle og alt løper. Vi har alltid liten tid….tid til å komme i mål….i mål til hva ? Ta deg en tur til Mjøsgårdene….der står tiden stille.

Sulla via del ritorno verso “casa” Ingerine ed io ci siamo divisi qualcuno dei nostri pensieri profondi….era come se la serata ci avesse un po’ “stregato”. Ma risultava più che normale dividere i nostri sentimenti e i nostri sogni. Non rinuciero’ mai a sogniare, mi tiene viva ed e’ bellissimo crederci così tanto affinché diventino realtà…..proprio come fa Else. Tante volte i sogni ti fanno sentire giovane, ma è anche importantissimo vivere nella realtà. Gli anni passano velocemente, e più che si invecchia più sembra che passino ancor più in fretta. Ricordo bene quanto lunga mi sembrava una settimana quando ero piccola, adesso mi fa quasi paura a pensare che fra poco e già Natale….anche se in fondo c’è ancora un po’ di tempo. Ma i negozi sono già pieni di decorazioni e cibo natalizio e hanno già  acceso l’illuminazione nelle strade. Se chiedi il mio parere ti rispondo che secondo me è troppo presto. Sembra che ci sia una corsa per arrivare a festeggiare Natale, subito dopo pensiero già a Pasqua e poi ci sono le vacanze estive…. sono stufa di questa “gara di corsa”, invece vorrei fermare il tempo, proprio come mi è sembrato nelle fattorie di “Mjøsgårdene” 

Da vi kom hjem gikk vi inn på det blå kjøkkenet til Ingerine hvor det ikke var spor etter den italienske søndagslunsjen. Ulf Erik hadde vasket opp alt som hadde blitt stående igjen og som vi ikke hadde rukket å rydde bort da Ingerine og jeg føyyyk av gårde på nye eventyr. I mellomtiden hadde sønnen hans kommet med kjæresten sin til gards…de skulle være der i to uker for å pusse opp et av husene på Lier Gård. Ingerine tok frem en flaske vin sammen med noen glass som hun tok med seg ut og satte på bordet. Ulf Erik tente på varmelampen ute på verandaen mens vi “pakket” oss inn i hvert vårt pledd før vi satte oss i kurvstolene og beundret utsikten og den vakre sommernatten som bredte seg over dalen….i stillhet. Tiden stod stille !

Tornando “a casa” siamo entrati nella cucina azzurra di Ingerine. Non c’era traccia del pranzo italiano. Erik aveva lavato tutto quello che non erevamo riusciti a sistemare prima di scappare alla fattoria di Berit. E nel frattempo, mentre erevamo stati via, era arrivato il figlio di Erik con la sua fidanzata. Il giorno dopo avrebbero cominciato a pitturare la casa principale della fattoria. Ingerine ha preso una bottiglia di vino e qualche bicchiere posandoli sul tavolo fuori in terrazzo. Erik ha accesso il funghetto per riscaldare la notte che era ancora chiara e ci siamo seduti avvolti nelle coperte godendoci il silenzio…..e il tempo si è fermato!

Glad og søvning ruslet jeg opp trappen til rommet “mitt”. Før jeg gikk å la meg sendte jeg en melding til Maurizio for å “si” at jeg gikk og la meg, at jeg savnet han og at jeg gledet meg til å omfavne han i overimorgen. Ååååå….bare han hadde vært her å fått oppleve alt det jeg hadde fått oppleve tenkte jeg mens jeg tok et siste blikk ut av vinduet “mitt”, det vakreste “bildet” jeg noen gang har sett. Et “levende bilde” som hadde fulgt meg i disse to dagene. Bare tooooo…dager ? Det virket som om jeg hadde vært her en uke ! “Det var det jeg sa til deg det”! Her på Mjøsgårdene står tiden stille bortsett fra “bildet mitt” på veggen.

Felice, soddisfatta e con gli occhi piccolini sono salita in camera ” mia”. Prima di coricarmi al letto ho mandato un messaggio a Maurizio per dargli la buonanotte e dirle che non vedevo l’ora di abbracciarlo dopodomani. “Cavolo….quanto mi dispiace che non è qui con me a vivere questa esperienza insieme a me” pensavo mentre davo l’ultima occhiata fuori dalla mia finestra. Il “quadro” più bello che ho mai visto. Un quadro “vivo” che avevo seguito in questi due giorni. Porcamiseria…..sono stato qui solo due giorni? Sembrava che fossi stata qui una settimana. “Vedi” cosa ti ho detto, qui a Mjøsgårdene il tempo va più lento e ogni tanto si ferma, a parte il “mio quadro” che cambiava continuamente! 

“I morgen er det en ny dag med nye inntrykk, i morgen skal jeg tigerstaden….til Oslo….til byen min…….som ikke er min lenger” tenkte jeg mens jeg lå i sengen. Men det er rart med det for selv om Oslo ikke er min lenger føler jeg meg hjemme der mens jeg rusler rundt i kjente strøk. Men når jeg forvirrer meg til de nye moderne strøkene er det som å være på en helt annen planet, stål og glass gir meg en følelse av kulde uten varme følelser. Jeg stikker alltid innom en kaffebar hvor jeg tar meg en “dobbel caffèlatte” med den mykeste kremen du kan tenke deg. Da pleier jeg alltid å sette meg på en av de høye stolen som står ved vindubordene. Av og til leser jeg en av de norske avisene som ligger på benken og noen ganger bare sitter jeg der og koper ut av vinduet. Jeg ser på alle som haster forbi, bilene som stopper på rødt lys, trikken som kjører forbi….til neste stasjon. Unge mødre med barnevogner….herligheten, jeg synes at mødrene ser så utrolig ut nå…eller er det jeg som begynner å bli gammel ? Ja, si det ! Det er vel begge deler tenker jeg mens nyter den varme dobbel caffélatten min. Men alt dette skal jeg fortelle deg om i neste kapittel  …..vel ikke alt ! Jeg kommer til å utela noe, noe som er alt for personlig og som gjør meg vondt. Kanskje jeg vil fortelle deg den en gang….kanskje når jeg kommer tilbake til Mjøsgårdene der hvor tiden står stille og hjertet banker og åpner seg.

“Domani è un altro giorno….domani vado in città, nella mia cittá…a Oslo….che non è più mia città ” pensavo prima di addormentarmi. Anche se mi sento a “casa” quando vado a visitare posti che frequentavo da piccola e giovane. Adoro camminare a Oslo mi alzo prestissimo alla mattina e cammino tutto il giorno. E ogni tanto mi fermo in un bar per bermi un doppio caffè latte con una schiuma così densa che tanti bar italiani avrebbero invidiato. Solitamente mi metto su uno di quei sgabelli alti che sono vicino alla finestra. Ogni tanto do una occhiata ai quotidiani se non sono occupati ma solitamente rimango lì a guardare fuori dalla finestra mentre sorseggio il mio caffe latte. Guardò le macchine che passano, il tram che si ferma al semaforo, la gente che cammina velocemente e li arriva una giovane mamma con la carrozzina. Mi sembra così giovane ….anzi mi sembrano giovanissimi quasi tutti genitori che hanno i figli! Oppure sono io che sto invecchiando….Eh..beh…chi lo sa! Secondo me loro sono giovani e io sono stagionata! Ma di Oslo e di tutto quello che ho fatto ti racconto al prossimo capitolo….beh….non proprio tutto. Perché qualcosa e un po’ troppo personale che mi ha ferito e che mi ha fatto stare male. Forse te lo racconterò un giorno…..un giorno quando torno a “Mjøsgårdene” dove il tempo si è fermato e dove si diventa un po’ più profondi.

❤