Dagen etter våknet jeg grytidlig sammen med sommerfugler som flakset ivrig i magen min. Jeg får alltid sommerfugler i magen når jeg skal til Oslo. Men denne gangen skulle…..
Mi sono svegliata presto con le farfalle che volavano già nello stomaco. Mi vengono sempre le farfalle nello stomaco quando vado a Oslo. Ma questa volta ….
oppholdet mitt i Tigerstaden bli helt anderledes enn alle de andre gangene.
Det skulle ikke mere enn et blikk ut av vinduet “mitt” for å få meg til å hoppe ut av sengen. Solen lyste fra en blå himmel over Lier Gård og inn på rommet “mitt”.
La mia permanenza sarebbe stata completamente diversa dalle altre volte.
E’ bastato solo un sguardo fuori dalla “mia” finestra per farmi saltare fuori dal letto. Il sole brillava nel cielo blu, sopra la fattoria e dentro la “mia” stanza.
Jeg pakket kofferten etter at jeg hadde tatt meg en rask dusj og halte koffertene mine ned trappen som plutselig var blitt superlette etter at jeg hadde lagt igjen noen italienske spesialiteter både her og der. Nede på kjøkkenet satt allerde Ingerine og Ulf Erik over kaffekoppen og brødskiva. Alt var stille og rolig, det var bare jeg som ikke var rolig, jeg skylte ned en brødskive med nytraktet kaffe i full fart. I dag stod nemmelig ikke tiden stille for meg selv om jeg fremdeles befant meg på Lier Gård. Jeg hadde nesten glemt eller rettere sagt hadde jeg ikke hatt tid til å filme en liten filmsnutt av dette stedet og som jeg ville vise til Maurizio når jeg kom hjem. Derfor føyk jeg ut i stuen, på verandaen og ut i hagen for å få med meg alle inntrykk..du kan godt få ta en titt du også hvis du absolutt vil.
Dopo aver fatto una bella doccia ( la sera prima ero troppo stanca…e sono “crollata”) ho preparato velocemente le mie valigie, erano diventate leggere dopo che avevo scaricato un po’ di specialità italiane qua e là’. Quando sono scesa in cucina Ingerine e Ulf Erik erano già seduti al tavolo facendo colazione. C’era la solita atmosfera tranquilla ma anche l’odore della partenza, ho mangiato una fatta di pane velocemente “sciaquandolo” giù con una tazza di caffè, poi sono corsa fuori nelle sale, sul terrazzo e infine giù nel giardino per filmare tutta questa meraviglia e farla vedere a Maurizio e anche a te….se ne hai voglia. Improvvisamente il tempo non stava più fermo…anche se ero ancora a Lier Gård.
Det skulle ikke mere til for at tiden stod stille….igjen. Men denne gangen var det Ingerine som hadde fått farten på seg mens hun ropte på meg at jeg kom til å miste toget hvis jeg hadde tenkt til å sittende der ute på trappen og beundre utsikten.
Davanti a questo panorama il tempo ha provato a fermarsi di nuovo, ma questa volta Ingerine mi ha ripreso dicendo “Caroline…..sbrigati se no perdiamo il treno se rimani lì sulle scale”
Raskt som reven tok vi alle snippsekken mine og la dem i bilen før Ingerine og jeg kjørte i vei til Brumunddal. Det var i siste liten at jeg rakk å gi en god takkformeg til Ulf Erik. Vi var sent ute og det var ikke mange ordene vi vekslet i bilen, sommerfuglene flagret som vilt i magen min mens Ingerine konsentrerte seg om kjøringen. Heldigvis var toget enda ikke kommet da vi svingte inn på togstasjonen……eller kanskje jeg heller hadde håpet at toget allerde hadde tøffet forbi ?
Veloci come i fulmini abbiamo caricato le valigie in macchina, per un pelo non ho avuto il tempo di dare un grande abbraccio a Ulf Erik salutandolo con un “arriverderci”‘. Erevamo in ritardo e non ci siamo scambiati tante parole durante il viaggio. Ingerine era concentrata sulla guida e io ero occupata a tenere a bada le farfalle che volavano nello stomaco. Il treno non era ancora entrato in stazione quando siamo arrivati. “Meno male” ho pensato.
Etter en god “på gjensynklem” til Ingerine dyttet jeg bagsasjen min inn på toget og satte meg ved vinduet. Tankene gikk like fort som toget mens vi nærmet oss Tigerstaden. Jeg både gledet og gruet meg til det siste stoppet på Norgesferden min…..Oslo.
Dopo un forte abbraccio a Ingerine, sono salita sul treno con tutti i bagagli. Mi sono cercata un posto vicino a una finestra e i pensieri andavano più veloci del treno mentre ci avvicinavamo alla città ” del Leone”…Oslo ! Ero contenta e triste nello stesso momento.
Tiden var knapp så jeg måtte planlegge nøye for å få med meg alt som stod på timeplanen min. Da toget kjørte inn på Østbanen eller “sentralbanestasjonen ” som jeg tror at den heter nå ! ( har den skiftet navn eller er det bare noe som jeg har drømt ? ) lempa jeg all bagasjen min inn på bagasjeoppvaringen. Jeg ante ikje hvor den var og måtte spørre “et par” ganger før jeg fant veien i “labirinten” av butikker, spisesteder, rulletrapper, rulleveier, lys, musikk og skrikende unger ! Jeg hater sånne svære steder hvor alt lyser, bråker og alle som haster. Det er akkurat som om jeg mister meg selv på en måte og fotfestet når det er så mye og mange inntrykk på en gang. Du må heller ikke glemme at jeg jo kom direkte fra “Mjøsgårdene” hvor tiden stod stille ! Etter at jeg var blitt forklart åtte ganger av åtte forskjellige personer hvor bagasjeoppbevaringen var gikk jeg inn i et bakeri som også var kafeteria. Du lurer kanskje på om hvorfor jeg hadde spurt åtte ganger åtte forskjellige personer lurer ? Jo, det skal jeg fortelle deg men først måtte jeg spørre hun som stod bak disken så derfor endte det jo med at jeg spurte ni ganger ni forskjellige personer. Ja, bare himl med øya du….men for meg var det helt uforståelig at bagasjeoppvaringen var hos baker’n!!! Men til og med piken bak disken kunne forsikre meg om at jeg var på riktig vei mens hun pekte mot enden av kafeteriaen……der hvor toalettene pleier å være på kaffeteriaer ! Men istedenfor toaletter var det altså en rulletrapp som gikk ned til et stort rom som var stabla fullt av sikkerhetsbokser. Jeg fikk nesten fnatt i rulletrappen der jeg rullet ned med koffertene mine…jeg hadde trodd at jeg skulle inn på et sånt sted hvor man ble tatt i mot av en person som du leverer koffertene dine til og som gir deg en bilett for å hente bagasjen igjen. Egentlig var det nok best at jeg ikke visste noe av det på forhånd for da hadde jeg sikkert gitt opp og blitt gående å drasse på all bagasjen min hele dagen. Jeg studerte disse koffertboksene nøye før jeg turte å lukke igjen min…..min og min fru Blom, det var vel heller den som jeg hadde valgt meg ut. Etter at jeg hadde notert meg nummeret på boksen og passordet på en lapp mens jeg foldet mine hender og bad en stille bønn om at jeg skulle klare å huske nummeret, ordet og sist men ikke minst ….å ikke miste lappen ! Jeg er nemmelig en mester på å rote når jeg er litt oppskjørta noe som jeg alltid er når jeg er ute å reiser. Jeg var ganske stolt av meg selv der jeg rullet oppover i rulletrappen med bare vesken min. Og da jeg endelig kom ut fra stasjonen manglet jeg bare ” pudder i veska og nesa i sky….vandrer Caroline i Oslo by” så stolt var jeg av meg selv.
Avevo poco tempo a Oslo e dovevo organizzarmi bene per riuscire a fare tutte le cose che volevo. Arrivata alla stazione centrale ho preso i miei bagagli e sono entrata nella grande Hall. Un sacco di negozi, giornalai, panifici, caffetterie e ristoranti, tutto luminoso con un sacco di colori che brillavano con il “sottofondo” di musica da discoteca anni 80. Odio profondamente posti come questi, un po’ come i grandi magazzini, tutto una confusione di rumori, odori e colori che brillano mentre fanno la competizione per quante persone riescono a fare entrare nella loro “tana”. Tutti correvano con o senza bagagli, qualcuno arrivava come me e altri partivano.
“Sono così stufa, ma così stufa di tirare dei bagagli dietro di me ” che ho deciso di lasciare i più grandi in un deposito. Non ho visto nessun cartello quindi ho iniziato a fermare e chiedere alle persone se sapevano dov’era. Tutti mi dicevano di entrare in un caffetteria sulla destra! In una caffetteria…deposito di bagagli in una caffetteria??? Ho chiesto dove era il deposito per i bagagli alla nona persona, la ragazza dietro il banco all’ interno della caffetteria. Con la mano mi ha indicato di andare in fondo….In fondo alla caffetteria? ” pensavo”. Lì dove solitamente ci sono i bagni (perché solitamente sono in fondo) c’era una scala mobile che portava al piano di sotto . Mentre scendevo le scale ho visto una stanza gigante piena di casseforti enoooormi. Non c’era nessuno dietro un bancone che potesse rispondere a tutte le domande di una “anziana” signora come me. Per un attimo ero tentata di tornare su nella caffetteria con tutte le mie valigie a prendermi una camomilla per calmare le farfalle. Vado un po’ in tilt con tutta questa tecnologia…devi ricordare numeri, password etc etc….proprio quel settore dove non mi sento affatto a mio agio, e già perché il mio ambiente sono la cucina e le cose pratiche. Ma visto che ero in Norvegia, per poter sopravvivere, mi sono fatta coraggio avvicinandomi a quel “mostri”. Dopo avere letto le istruzioni decine di volte ho scelto con cura la “tana” per le valigie provando un paio di volte se riuscivo a chiuderla e a riaprirla , se mi ricordavo la password etc. prima di esser sicura ( se ti dico quanto tempo lo impegnato non ci crederesti….anzi è meglio che non te lo dico!). Dire che ero orgogliosa quando sono risalita sulle scale mobili in fondo alla caffetteria è dire poco, ora mi sentivo pronto a confrontarmi con qualsiasi cosa.
” Nå er jeg klar for alt…..nesten alt ” tenkte jeg mens jeg satte meg på trikken på vei til steder som får sommerfuglene til å flagre helt ut til fingertuppene mine. Vel, det gikk for det meste unna på en måte selv om det alltid er situasjoner som får meg til å kjenne meg som en liten unge igjen når jeg er på gamle trakter. En liten pike som må smile, være snill og oppføre seg pent selv om jeg vel egentlig ikke behøver å gjøre det lenger ? Men det sitter som grodd fast i meg etter barndommen og oppveksten min, det er akkurat som å gå på nåler og gå i blinde siden jeg aldri vet hvordan det kommer til å gå. Sammtidig må jeg veie nøye alle mine ord for ikke å bli misforstått. Vel, det gikk bra denne gangen selv om jeg satt med tårer i øynene og klump i halsen på trikken tilbake….som jeg alltid gjør…..akkurat som da jeg var barn!
“Ora sono pronta a tutto ….o almeno a quasi tutto” pensavo mentre ero seduta sul metro in viaggio verso posti dove le farfalle dallo stomaco volano fino alle punta delle dita. Alle fine è andato tutto abbastanza bene anche se sono situazioni che mi fanno sentire come se fossi ancora piccola quando “varco la soglia “. Una ragazzina educata e sorridente che deve comportarsi bene mentre cammina su gli spilli per sentire l’atmosfera che la circonda e che può esplodere solamente per una parola o una espressione ” sbagliata “. Tutti comportamenti e sensazioni che non riesco a togliermi da addosso visto che sono cresciuti insieme a me, sin dalla infanzia. Questa volta è andata abbastanza bene anche se avevo gli occhi pieni di lacrime e il “groppo” in gola come ho sempre avuto sin da quando ero piccola, quando sono salita sul metro per tornare al centro.
Jeg gikk av på Stortorvet siden jeg hadde avtalt å møte en gammel venninne av meg….hmmm, nei det høres ikke riktig ut…..jeg starter igjen jeg ! Jeg skulle treffe en venninne fra gamle dager…. utenfor Stortinget ( Mette er jo ikke gammel, jeg synes at hun er akkurat sånn som da jeg traff henne første gang for 28 år siden )
Sono scesa al centro di Oslo perché mi ero messa d’accordo per incontrarci con una vecchia amica. Hmmmm….no, questo non è coretto quindi ricomincio. Dovevo incontrare una mia amica che avevo conosciuto tanti anni fa. Perché non è mica vecchia, Mette è uguale a com’era quando lo conosciuta 28 anni fa.
Vi har omtrent ikke hatt noen kontakt i alle disse årene. Jeg traff henne igjen for første gang for seks måneder siden og da var det akkurat som om tiden hadde stått stille !( Der kan du se….av og til står tiden stille selv om vi pleier som regel å haste i vei ) Det er merkelig hvordan man føler seg vel og på bølgelengde med noen mennesker med en gang, Mette er akkurat et slikt menneske. Første gang vi traff hverandre var hun seilemaker i Liguria og jeg var dekoratør av navn på båter. Derfor hadde vi hørt mye om hverandre siden vi jobbet i det samme området og siden vi begge to var norske. Da vi endelig møttes var det som å møte en som jeg allerde kjente fra før. Vi fniste, lo, snakket og diskuterte akkurat sånn som ordentlige venninner gjør, fra første stund. Men som det skjer så mange ganger i livet, skiltes våre veier etter en stund. Det er takket være Facebook at vi fikk kontakt igjen og at vi derfor nå skulle ha en hel kveld sammen hvor vi fniste, lo, snakket og diskuterte sammen….akkurat som før i tiden. Jeg var litt sent ute og da jeg kom stod Mette klar for å sende meg meldingen ” Hvor i huuuuleste granskauen er det blitt av deg ?” Eller egentlig vet jeg ikke om det var det hun hadde skrevet, det kan godt hende at det ikke var til meg hun skrev til i det hele tatt !!!
Lo incontrata per la prima volte sei mesi fa dopo 28 anni, era come se il tempo si fosse fermato e ci eravamo visti il giorno prima. Ecco…..vedi…..ogni tanto il tempo si ferma anche se abbiamo quasi tutti fretta ! Che bello è quando incontri delle persone nuove sentendosi subito a proprio agio come se fossimo amici da una vita…..ecco così è stato con Mette 28 anni fa e così è quando la rincontro. Quando ci siamo conosciuti lei cuciva le vele per le barche in Liguria……ora fa lo stesso lavoro ma in Norvegia. E io….e già, io pitturavo nomi sulle barche a mano libera e avevo sentito parlare di lei dato che lavoravamo nello stesso ambiente e visto che anche lei era norvegese. In quei tempi lì non c’erano altri norvegesi in zona e quando ci siamo finalmente conosciuti di persona era come se ci conoscevamo da sempre. Abbiamo subito iniziato a ridere, parlare e discutere proprio come fanno le vecchie amiche….e proprio come abbiamo fatto quando lo incontrata a Oslo questa estate. Ero un po’ in ritardo e Mette mi stavo scrivendo un messaggio chiedendomi “Dove sei finitaaaaaaa “
Og hvor tror du at jeg var ? Jooooda..nå har det seg sånn at jeg….vel, du vet det sikkert fra før av, hvor det var blitt av meg ? Jepp……du gjettet riktig….jeg stod å knipset et bilde ! Tro det eller ei, dette er faktisk det eneste bildet jeg tok av Oslo…..denne gangen.
“Secondo te dov’è ero finita ?” È già….mica pensavi che sono riuscita a scendere a Karl Johansgate, la strada principale di Oslo, senza fare una fotografia?
Denne gaten går direkte fra sentralbanestasjonen eller Østbanen som den het da jeg var ung og vill…..i forje århundre….og kanskje ikke så mye vill selv om jeg var ung. Når jeg er på disse kanter pleier alltid å gå gjennom Slottsparken til Hegdehaugsveien hvor jeg har mitt “stamsted” for en Dobbel kaffelatte. Da setter jeg meg ved vinduet med den herligste “Cappucinoen” jeg vet om, som ikke behøver å sette seg i skammekroken i forhold til mange som jeg blir servert i Italia, den danker faktisk lett ut mange av de. Denne gangen hadde jeg ikke tid til å stikke en tur dit, ta trikken til Frognerseteren eller rusle rundt i byen som jeg pleier å gjøre når jeg er på disse kantene. Nei, denne gangen skulle skulle vi til Nordstrand for å ligge over hos Mia, en venninne som lånte oss huset mens hun var på ferie”koloni”! Mens vi gikk til trikkeholdeplassen passerte vi disse tre pikene som satt å spilte og sang på fortauet. Det var ikke noe særlig å skryte av, jeg tror neppe at de blir forvandlet til berømte sangfugler eller musikere selv om det var mange som hadde stoppet for å høre på denne trioen. De fleste smilte mens de la noen mynter i “kassen” som stod på bakken før de hastet videre. Plakaten som trioen hadde skrevet sa alt…og teksten fikk meg til å tenke på da jeg var ung…i forige århundre ! Da brukte vi fantasien hvis vi var blakke for å tjene noen slanter for å gjøre noe som vi drømte om….akkurat som disse tre pikene gjorde…..og som fikk oss til å dra på smilebåndet. Et smil i dagens samfunn er noe av det mest kostbare som vi har..et smil har ingen pris.
Questa strada parte direttamente dalla stazione centrale ( Sentralbanestajonen ) e sale sino al castello reale di Oslo. E se continui ad andare oltre il castello arrivi alla mia caffetteria preferita che rimane in fondo a Hegdehaugsveien. È li dove mi siedo solitamente con il mio doppio caffellatte ( cappuccino) guardando fuori dalla finestra mentre mi godo una tazza che non ha nessun bisogno di vergognarsi al confronto dei cappuccini italiani….anzi! Ma questa volta non avevo tempo di andarci o girare in città come faccio di solito perché mi sarei fermata a dormire a casa di una nostra amica che ce l’aveva prestata per una notte. Mentre andevamo a prendere il tram siamo passati davanti a tre ragazze che erano sedute sul marciapiede cantando e suonando. Secondo me non hanno nessun futuro come cantanti o musicisti perché era terrificante tutto……anche se c’erano un bel po’ di persone che si erano fermate, sorridendo e mettendo qualche spicciolo nel raccoglitore adagiato per terra. Il cartello che avevano scritto spiega tutto, e mi ha fatto ricordare come erevamo quando ero giovane…..nel secolo scorso. Se non avevamo soldi usavamo la fantasia per guadagnare qualcosa per poter fare quello che sognavamo ….come queste ragazze che erano un disastro ma che ci facevano sorridere….e oggi un sorriso vale un sacco….sopratutto per il calore che ci da.
Jeg hadde faktisk ikke tid til å ta flere bilder av Oslo eller fortelle deg mere om byen men hvis du har tid og lyst kan du ta en titt her.
Non ho avuto tempo di fare altre foto di Oslo questa volta ma se vuoi puoi leggere un po’ di Oslo qui.
I mellomtiden var vi kommet frem til Nordstrand som ligger på motsatt side av der jeg er vokst opp i Oslo. Vi gikk innom et supermarked for å kjøpe med oss noe som vi kunne ha til middag. Og siden jeg hadde helt dilla på Linser før jeg reiste fra Italia var vi også innom på to forskjellige bakerier for å kjøpe med oss linser som altså er en av mine favorittkaker fra da jeg var liten. I to laaaaange uker prøvebaktesmakte jeg linser helt til det tøt ut av ørene på meg, Maurizio og alle naboene ….det var til og med trangt om saligheten for en liten tomat i kjøleskapet siden det allerde var fult av ? Jepp….av linser ! Jeg visste at jeg var kommet i “linsemålet” da Maurizio smakte på den siste varianten og utbrøt ” Det smaker Norge “! Jeg aner ikke hva han egentlig mente med det, at det smaker Norge men jeg var kjempefornøyd med svaret sammtidig som at alle “prøvekaninene” pustet lettet ut. Jeg var skikkelig nysgjerrig på å smake på noen ekte Linser fra norske bakerier, det var derfor jeg endte med to forskjellige.
Intanto noi erevamo arrivati alla destinazione “Nordstrand” che rimane dalla parte opposta a quella dove sono cresciuta. Abbiamo fatto la spesa per la cena e io ho fatto un salto nel panificio per comprarmi dei dolci che si chiamano “Linser” e che sono i miei preferiti. Prima di partire per la Norvegia avevo un “chiodo fisso” per questi dolci. E per due settimane ho impastato, cotto e assaggiato Linser finché ho inventato la ricetta che mi sembrava perfetta. Beh…..devo ammettere che ero abbastanza stufa alle fine di provare e assaggiare. Non ero la sola ad iniziare ad essere stufa, anche tutti miei vicini di casa non c’è lo facevano più e nel mio frigo c’era appena un angolo libero per un povero pomodoro visto che c’era un invasione di Linser. Mi sono sentita soddisfatta del risultato quando Maurizio mi ha detto “Sa di Norvegia “. Non so che cosa voleva dire con quello ma per me era la risposta esatta. Ero proprio curiosa di assaggiare un Linse ” vero” quindi me ne sono comprati due, in due diverse panettieri.
Og vet du hva?…….de lignet utrolig mye på mine ….eller var det mine som lignet på dem ? Ja, si det ….men skulle du få lyst til å prøvebakesmake finner du oppskriften på mine her i sjokoladevarianten :
E sai una cosa…..erano identici ai miei. Se hai voglia di assaggiare trovi la ricetta qui :
Dagen etter våknet jeg før vekkeklokken fordi sommerfuglene i magen min allerde hadde våknet. De var nemmelig de første som våknet…før meg og før vekkeklokken. Mette og jeg tok oss en rask frokost på sparket før vi tok trikken tilbake til sentrum. Det var ikke mange ordene vi vekslet mens vi satt der, vi var ganske trette begge to siden vi hadde skravlet helt til den lyse natten begynte å lysne. Men også fordi at jeg satt der rød og svett i toppen, jeg hadde allerde fått hetetokter bare ved tanken på å måtte huske på koder og nummer for å hente bagasjen min på “Østbanen”. Gjett om jeg var glad og lettet da jeg igjen hadde all bagasjen min under full kontroll. Selvsagt med god hjelp fra Mette som er selveste roligheten, hadde ikke hun hjulpet meg kan det være at jeg fremdeles stod der med alle lappene mine, lettere svett og rød i toppen ! Så der stod vi der da…jeg med all bagasjen og alle pakkenellikkene mine og Mette med den lille snippsekken sin. Etter en varm klem lovte vi hverandre at det ikke skulle ta 20 år før vi skulle treffes igjen.
La mattina dopo mi sono svegliata prima della sveglia anche perché le farfalle si erano svegliate ancor prima di me. Abbiamo fatto una colazione in fretta e furia prima di lasciare la casa di Mia e prendere il tram per il centro. Non parlavamo più sul tram verso la stazione centrale….un po’ perché avevamo chiacchierato tutta la sera fino a tardi come vecchie amiche ma anche perché mi venivano delle vampate solamente al pensiero di dover ricordarmi il numero e il codice per ricuperare le miei valigie. C’è lo fatta ….con un po’ di aiuto di Mette che era molto più tranquilla di me! Ci siamo salutati promettendoci che non sarebbe passati 20 anni prima di incontrarci di nuovo.
Og jeg ? Jo jeg halte bagasjen min til den riktige perrongen og ventet på flytoget mens sommerfuglene flagret i mangen. Denne gangen flagret de ville fordi jeg gledet meg til å bli omfavnet av Maurizio.
È io? Io ho preso il treno per l’aeroporto con tutte le mie valigie con le farfalle che volavano…..e questa volta volavano perché non vedevo l’ora di riabbracciare Maurizio.
Men som alle vet, iallefall de som kjenner meg godt nok, liker jeg å være ute i god tid når jeg skal reise. Maurizio har gitt opp og sier ikke noe mere når jeg sier at jeg vil være på flyplassen tre timer før flyet går !!! Og det værste er at jeg trenger alle disse timene for å printe ut billetten, sende bagasjen og komme meg gjennom alle kontrollene siden jeg kan være en ordentlig rotekopp til tider. Av og til blir jeg så oppskjørtet at jeg blir like rød som om jeg skulle ha ligget på stranden på Gran Canarie i stekende sol en hel uke uten å ha brukt solkrem med solfaktor 30 (egentlig trenger jeg solfaktor 80 ) Men siden alt hadde gått glatt som å skli på ribbefett denne gangen stakk jeg en tur innom bakeren som er i avreisehallen…..siden jeg hadde så god tid !
Ma come sanno tutti quelli che mi conoscono bene, preferisco arrivare in anticipo quando devo viaggiare. Ormai Maurizio se ne fatto una ragione, e non dice più niente quando gli dico che voglio essere in aeroporto tre ore prima di partire. E il più delle volte mi servono queste ore perché riesco sempre a dimenticare qualcosa lungo la strada, in mezzo ai controlli, spedizioni etc. Questo mi fa sudare tanto da sembrare che sono stata al sole alle Canarie per una settimana senza mai mettermi crema solare con protezione +30 ( veramente avrei bisogno di protezione +80 ) Visto che questa volta è andata abbastanza liscio mi sono seduta un attimo nel hall dove c’è un panettiere che vende pane, panini e dolcì insieme al caffè.
Jeg kjøpte meg to forskjellige “kaker” som jeg har lyst til å prøvebakesmake når jeg kom hjem og som jeg skylte ned med tre kopper kaffe.
Ho preso due tipi di dolci visto che vorrei provare a farli qui in Italia, per mandargli giù ho dovuto bere tre tazze di caffè luuuuuuuunghi.
Denne gangen var jeg ikke redd for at kaffen skulle holde meg våken hele natten siden viserene på klokken bare viste ti. “Herligheten er den allerde tiiiiii…..jeg kommer til å miste flyet” tenkte jeg mens jeg løp bort til bagasjekontrollen med en halv skolebolle i munnen og “lettere” rød i toppen. Hvor dum går det ann å bli ? Til og med denne gangen som jeg hadde sååååå god tid klarte jeg å komplisere hjemreisen min. Jeg vet at du ikke vil tro meg….og egentlig trodde ikke jeg heller at jeg hørte riktig da en stemme i høytaleren sa ” Mrs Schøning er bedt om å komme til gate nummer 34 ” Det var på nippet at jeg ikke gikk på trynet på rullebåndet av forskrekkelse. Og akkurat i det jeg sneiet det siste hjørnet hørte jeg den samme stemmen rope ” Last calling for Mrs Schøning….the plain are ready for take off “. Behøver jeg å beskrive hvordan jeg så ut da jeg endelig kom meg inn på flyet ? Nei, jeg tror at jeg bare skal hoppe over den “detaljen” . Du skulle bare ha sett alle blikkene som møtte meg da jeg kom inn foran i flyet og prøvde å stappe alle pakkenellikkene mine der hvor håndbagasjen skal være…men som allerde var smekkfulle. Ikke nok med det….jeg var til og med så heldig at jeg hadde vinduplass….noe som gjorde at alle de andre som allerde hadde rigget seg godt til rette måtte reise seg opp for en noe hektisk dame med en aura av hetetokter. Kanskje det var en av grunnene til at jeg satt klistret med nesa i vinduet mens jeg filmet da flyet lettet….Selv om jeg egentlig ville synke i jorden …så flau var jeg. Tenk deg det a…tre timer i forveien og sammtidig på nippet til å miste flyet ! Slå den a……eller, nei foresten ikke gjør det…for da mister du flyet !
Ma questa volta non ero preoccupata per non riuscire a dormire visto che erano solamente le 9 di mattina……”Porcamiseria sono già le nove……va a finire che perdo l’aereo” pensavo mentre scattavo in piedi e correvo verso il controllo con le mie vampate. Che scema che sono, anche questa volta sono riuscita a complicarmi la vita. So che non mi credi e quasi quasi non ci credo neanche io…..ma ad un certo punto, mentre correvo come una pazza, ho sentito “la Signora Schøning è pregata di recarsi alla uscita numero 34”. Quando ho girato ultimo angolo ho sentito “Ultima chiamata per il volo per Milano….si prega Mrs Scøning di recarsi suuuuuubito al gate”. Non ti dico in che condizione sono arrivata sull’aereo, e non ti descrivo gli sguardi che mi lanciavano quelli che erano già seduti tranquillamente con lo sguardo verso quella pazza rossa fosforescente che cercava di fare entrare i bagagli a mano all’interno dei contenitori che erano già strapieni, il tutto mentre il sudore scendeva giù per la schiena. Secondo te ora potevo sedermi tranquillamente? È no…sarebbe troppo facile visto che avevo il posto vicino al finestrino e ho dovuto fare alzare le persone che erano già sedute Sulla loro poltrona. Forse era proprio per quella ragione che ho fatto un filmato e un sacco di foto mentre decollavamo invece di affondare ….di vergogna. Non potevo mica raccontare che ero stata in aeroporto per tre ore…..ti rendi conto….tre ore….e ho quasi perso l’aereo!
Det var strålende vær på hele turen slik at jeg kunne beundre Norge, landet ” mitt” mens jeg var på vei hjem. For det er som sagt Italia som er landet mitt nå og hvor jeg har hjemmet mitt.
Il tempo era bellissimo durante il viaggio e ho potuto ammirare il “mio” paese La Norvegia durante il viaggio verso casa, perché la mia casa è Italia.
En stor takk til Gina Granum, det er faktisk hennes “skyld” at jeg var så heldig å få oppleve alle disse fantastiske stedene og menneskene. En hjertelig takk til henne og hele hennes familie som tok så godt i mot meg som om vi skulle vært gamle kjente mens jeg bodde hos dem og knirket i trappen hver bidige morgen klokken 6 ! Tusen takk til Ingerine og Ulf Erik for at jeg fikk oppleve en av de vakreste kunstutstillinger jeg har opplevd med bilde “mitt” på rommet “mitt” i to dager. Tusen takk til Ingerine fordi at hun ansatte meg som gjestekokk og at jeg fikk laget mine italienske retter på hennes lyseblå kjøkken. Tusen takk til Mette for hun kom hele den lange veien for å vøre sammen med meg en kveld i Oslo. Tusen takk til Mia for å ha lånt oss huset sitt. Takk til alle som jeg har møtt på denne ferden min og som gjorde at jobbe”ferien” ble en utrolig opplevelse. Og sist men ikke minst….Tusen takk til deg som har fulgt meg fra hjørne til hjørne ved å lese om alt dette på bloggen min.
Grazie a Gina Granum che mi hai fatto scoprire luoghi e persone meravigliose, e sopratutto che mi hai accolto e ospitato nella tua casa insieme alla tua famiglia. Grazie a Ingerine e Ulf Erik che mi hanno permesso di assistere alla “mostra ” di uno dei più bei quadri che ho mai visto, la “mia” finestra. Grazie a Ingerine per avermi chiamato a lavorare nella tua cucina blu con la mia cucina italiana. Grazie a Mette che fatto Un lungo tragitto per passare una serata insieme a me. Grazie a Mia che ci ha prestato la casa. Grazie a tutti quelli che ho conosciuti in questo viaggio di lavoro meraviglioso…… È…grazie a te che mi hai seguito in questo viaggio leggendo tutti gli “angoli”.
Men den som jeg må takke mest er nok Maurizio som måtte være igjen hjemme for å jobbe og for å passe Stella, hunden min ellers hadde jeg ikke hatt mulighet til å reise.
Ma sopratutto un grande grazie a Maurizio che e’ dovuto rimanere a casa a lavorare e tenere il mio cane Stella in modo che mi è stato possibile partire.
I mars skal jeg tilbake til Lier gård for å holde et italiensk matkurs og for å stå for matlagingen ved en italiensk middag. I mellomtiden fortsetter jeg å prøvebakesmake nye oppskrifter til Hjemmet, holde matkurs, være den reisende kokken som folk leier meg inn for lunsjer og middager, planlegger skreddersydde turer for folk og grupper i Valle d’Aosta, Piemonte og Liguria både privat og i sammarbeide med “Kinareiser – By K”. Og venter på at Trine Sandberg ( Trines matblogg ) og gruppen hennes kommer til Torino. Det er for meg en stor ære at hun valgte akkurat meg og mitt program for neste års reise, også fordi at hun egentlig ville til Amalfiakysten eller til Emilia-Romagna. Jeg gleder meg noe helt enormt til å ta imot henne og gruppen hennes for å vise dem mitt Italia og mitt italienske kjøkken….
A marzo torno a Lier gård per tenere un corso di cucina italiana e per preparare una cena italiana con fiocchi. Nel frattempo continuo a inventare nuove ricette per Hjemmet, preparo corso di cucina qui in Italia sia per italiani che norvegesi, faccio la cuoca a domicilio e preparo dei viaggi cuciti a mano per piccoli gruppi in Piemonte, Valle D’Aosta e Liguria. È…..aspetto che Trine Sanberg ( Trines matblogg ) venga con il suo gruppo. Sono talmente orgogliosa che abbia scelto il mio programma per il suo prossimo viaggio in Italia anche se il suo sogno era la costa Amalfitana oppure l’Emilia-Romagna. Non vedo l’ora di accoglierti insieme al tuo gruppo per farvi conoscere la “mia” Italia e la mia cucina italiana…..
❤
E
