19 Dicembre sulla spiaggia.

En luftetur på stranden i Lavagna en grå ettermiddag, med tanker som…..

Bølger som slår lett mot klippene.

Det var en grå dag ved havet med noen innslag av selvlysende farger. Det som er så artig med livet er at selv om alt ser grått ut er det nesten alltid noe som får deg til å stoppe opp og se på livet i en annen nyanse….og det kan jeg takke Stella for mange ganger. Jeg tror faktisk ikke at jeg hadde tatt meg en tur på stranden i ettermiddag…hadde vel heller sittet inne å gomlet på julebaksten min. Men her er jeg altså på stranden i Lavagna.

Det er til og med en som står og fisker, håper han har en varm suppe som venter på han når han kommer hjem til middag. Eller kanskje de venter på fersk sprellende fisk som han har fisket. Jeg sier iallefall «tvi, tvi, tvi» I Italia sier man «In bocca al lupo» for å ønske noen «lykke til» oversatt betyr det » i   munnen til ulven» og den som blir ønsket «lykke til» MÅ svare «crepi» som betyr «dø» ! Hvis man svarer «grazie» betyr det ulykke.

Det du ser i bakgrunnen er fjellet over Rapallo og Portofino. Portofino ligger helt ute på tuppen, det er der alle kjendisene stikker innom hvis de er på disse kantene. Men de er sikkert ikke der nå, det er nå denne lille byen plutselig blir en enkel bitteliten kystby hvor du kan gå i grilldressen din uten at noen ser rart på deg. Men Stella og jeg skal den andre veien….så det blir «Heeel marsj …om» og der får du øye på fjellet til Sestri Levante.

Synes du det ser grått ut….kanskje vi skal gå hjem igjen? Men vent litt, hva er det der i havet, er det en kjempefisk eller sjøuhyret fra Lochness som er på juleferie til Italia.? Kanskje jeg ikke skulle ha sagt «in bocca al lupo» til han som stod der og fisket!!!!

Nei du… dette må vi se litt nærmere på.

Det var altså ikke en fisk og ikke Lochnessuhyret med barnevognen heller, men en som dykker…eller rettere sagt en fisker under vann! Jammen bra han hadde den selvlysende «ballongen» hengende etter seg. Nå begynte jeg å få varmen igjen i kroppen og Stella var glad og fornøyd siden hun kunne løpe løs. Jeg lar henne løpe løs når det er folketomt på stranden, og dette er den beste perioden. Oj…der var det noen andre som prøvde fiskelykken……denne gangen på det tørre….og med nummeret sitteplass i første rad.

Det står en tom plass ved siden av, den tror jeg nesten kommer til å forbli tom resten av kvelden. Han som hadde «bestilt» den plassen har nok å gjøre med å fyyyyyker frem og tilbake med å kontrollerer de fire fiskestengerene som han har satt opp…

.det han ikke vet er at «udyret fra Lochness» allerede har skremt bort all fisken. Men det vet jeg, og det vet Stella som ser bedende på meg mens hun «sier» «kast noen stener a……dette er det perfekte været til å grave frem trøfflene». Jeg har ikke hjerte til å fortelle henne at på stranden kommer hun ikke til å finne trøffler, men å late som å grave etter dem, det elsker hun. Men først må hun sitte pent.

Hun er utrolig lydig og veldig innteligent…akkurat der ligner hun på…..nei hvem vet. Men hun er også utrolig redd…siden hun er blitt mishandlet av mennesker og blitt bitt av andre hunder….har hun «lært» at angrep er det beste forsvar.. Kunne egentlig skrevet en hel bok om alt det jeg har lest og lært om hunder…..men den redde siden av henne har jeg som sagt ikke klart å kontrollerer. Men som fotomodell egner hun seg ypperlig.

Når jeg begynner å kaste en sten fyker hun i vei….snuser seg frem til stenen som jeg hadde i hånden for så å begynne å grave.

Været er som sagt grått, stranden er øde bortsett fra noen som prøver fiskelykken. Jeg har selv lært at det er i gråvær at fisken biter…og det er det visst flere som vet. Selv om jeg tror det er mange som bruker fiskelykken som en slags yoga….Man sitter der og lar tankene vandre mens du blir omringet av naturens stillhet og skjønnhet. Vi trenger disse stundene i dagens samfunn, siden vi mange ganger føler at vi har mistet fotfestet i livet. Det er vel derfor meditasjon og forskjellige «religiøse» ritualer er på mote…sammtidig som at alle har begynt å løpe. Av og til tenker jeg mens jeg GÅR «løper de fra livet eller løper de for livet»

Mens vi ruslet hjemmover fikk vi øye på «uhyret fra Lochness» som var blitt «skylt» på land. Stella var litt bekymret mens vi nærmet oss så jeg tok henne i bånd for sikkerhetsskyld.

Jeg ville gjerne se hva slags storfangst han hadde med seg på land fra havets bunn, så jeg nærmet meg sakte men sikkert mens Stella så litt misfornøyd på meg mens hun trasket ved siden av meg. Jeg kunne nesten «se» hva hun tenkte. Men jeg tror at også hun «ser» hva jeg tenker. Det er det som er så utrolig med hunder, man kommuniserer uten ord, bare med blikk og magefølelsen. Men det var altså fangsten vi ville se på….eller det var jeg som ville se den, hun ville helst grave etter «trøffler»

Jeg vet ikke om du ser de tre bittesmå fiskene som han hadde fanget, det var en heller trist fangst sa «uhyret fra Lockness» og det var jeg faktisk helt enig i. Hvis han fangst var så dårlig så tør jeg nesten ikke å tenke på fangsten til de som fisker med stang fra land ! Det er faktisk lite fisk igjen i Middelhavet etter at det har vært fisket alt for mye i årenes løp, og på med garn som tar med seg alt som ligger på havbunnen. Det er nå forbudt å bruke denne fiskemåten og de forskjellige fiskene må måle over en viss målestokk. Da jeg drev restauranten min kom faktisk kystvaktene og målte fiskene som jeg hadde kjøpt. Og det var skikkelig «krig» for å få tak i fersk fisk som ikke var oppdrettsfisk. Der hvor jeg kjøpte fisken hadde de to kjølelagere, et med oppdrettsfisk eller fisk som kom fra andre land og en kjøler med lokal fisk. Du måtte være akseptert som en seriøs restaurant for å komme inn å kjøpe i den «hellige» lokale kjelleren…….noe som jeg klarte å kjempe meg til. Og jeg vet også at man helst ikke skal gå ut å spise fersk fisk på mandag, siden det ikke er lov å fiske på søndager. Og er det kraftig hav er det ingen som er ute å fisker.

Vel hjemme ventet steken som jeg hadde laget i går. De ovnstekte potetene satte jeg over mens jeg så på bildene jeg hadde tatt på lufteturen. Stella lå i kurven glad og fornøyd mens hun drømte om «trøffel jakt» mens jeg hadde en ro og varme i kroppen etter alle tankene mine ved vannkanten…..mens de herligste duftene begynte å fylle kjøkkenet.

Dette er en grytestek av kanin som er fylt med kokt skinke. Ønsker du deg oppskriften? Den kan du finne i morgen her på bloggen min.

Det flotte med hav og Liguria at du aldri vet hvordan været vil være dag etter dag. Bare seeeeee……hvor flott det var tidlig på morgen dagen etter.

Men det skulle jeg egentlig kunne ha gjettet meg til før jeg gikk hjemmover i går. For som en siste hilsen stakk solen frem mellom skyene akkurat ved solnedgang…..og den var knall rød, synd at ikke fargen kom frem på bildet.

Og som det heter på italiensk.

«Rosso di sera….bel tempo si spera»

(Råsså di sera…..bel tempå si spera) Når himmelen er rød om kvelden, håper man på fint vær!

Og det er utrolig hvor mange ganger det går troll i ord.