Ut på tur! Ja, da var vi jaggu meg ut på tur igjen…. uten å være det minste sur! Denne gangen gikk ferden til et sted som vi kjenner godt, nemmelig Torgnon i Valle d’Aosta. Maurizio hadde tatt seg fri om ettermiddagen som i seg selv er et aldri så lite mirakel. På veien stoppet for en “liten” matbit. Lokal spekemat og rugbrød.

Selvsagt kunne jeg ikke dy meg ogbestillete en tallerken med ” Carne Salada” som er saltet rått storfekjøtt som blir skåret i syltynne skiver. Denne gangen ble det servert med en god dasj med hasselnøttolje. Mmmmmmm…gjett hvem som koste seg a?

Torgnon blir også kalt for solens dal. Stedet ligger vakkert til i en bred og åpen dal med en fantastisk flott utsikt. Når man setter seg på denne benken og nyter den fantastiske flotte utsikten etter en tur i skogen så kjenner man roen. Det er rart med det for man kjenner seg nesten som Kongen på haugen men sammtidig går det opp for en om hvor små vi egentlig er i forhold til den majestetiske naturen.

Dette er yndlingstedet vårt. Derfor ville vi gjerne ta med ungdommen for å vise de benken “vår”.

Selvfølgelig var ikke utsikten den samme siden skyene lå tungt over dalen, men det var vakkert og litt mystikk med kirketårnet i Torgnon som ruvet over skydekket.

Været var som sagt ikke av det beste, men hva gjør vel det når a mor får være med ungdommen på tur! Jeg klarte til og med å knipse et bilde av meg sammen med Thomas. ( noe jeg ALDRI får lov til! Derfor ber jeg deg å ikke si noe ellers blir vel dette det første og siste bilde jeg får lov til å ta av a mor sammen med kromgutten!)

En av grunnene til at jeg ” flyktet” fra Norge var nok været….ung, dum og blond som jeg var trodde jeg jo at det var sol og sommer året rundt i Italia. Nå som jeg er blitt gammel, “klok” og grå har jeg skjønt bedre men som sagt var jeg glad som en lærke.  Mens vi gikk begynte å regne, først små dråper som til slutt ble forvandlet til et nordisk øsende pøsenderegn.

Selvsagt ble vi klissvåte og det var godt å komme inn i en hytte hvor bålet brant lystig i peisen. Både for å varme oss med noe varmt å drikke og for å tørke klærne.

Tenk deg det a, å kose seg foran levende ild i august…jeg som har klaget over den intense varmen som har vi har hatt i Italia i sommer. Jeg hadde faktisk drømt mang en gang om disse grå og regnfulle dagene mens hetebølgen gikk slag i slag med hetetoktene mine. Denne gangen gikk drømmen min i oppfyllelse.  Jeg storkoste meg der jeg satt med gåsehud mens jeg varmet hendene mine rundt koppen med den varme teen som vi hadde blitt servert.

Dette var som sagt bare en svipptur siden vi måtte tilbake til Torino om kvelden, en herlig avkjølende svipptur. Maurizio og jeg måtte reise tilbake til Torino om kvelden men først stakk vi innom Carmelo for å spise middag. Det var pizzaaften eller Giropizza som disse kveldene blir kalt.

Giropizza betyr at du kan spise så mye og så mange forskjellige pizzaer du orker. For oss holdt det med en pizza hver før vi trillet glade og fornøyde nedover dalen på vei hjem til Torino.

Vi kjenner Carmelo godt fra før og når vi kommer inn døren lyser han opp og forter seg bort til bordet vårt for å fortelle oss siste nytt om seg og sitt. Da pleier han å si “Mangiate pure mentre io parlo” Som betyr “Dere kan bare fortsette å spise, jeg tar meg av skravlingen” Dette er ikke noe han bare sier for å si noe, det er akkurat sånn det er. Vi nyter maten mens han setter seg ned og skravler i vei. Når vi er ferdige med å spise kommer kona hans og rydder av bordet mens Carmelo sier ” Dere vil vel smake på den hjemmelagde iskremen min? Jeg vant en premie på hasselnøttis min i en konkurranse i forje århundre! Ja, for du må ikke tro at Carmelo og kona er noen ungdommer. De nærmer seg åttiårene og har drevet restauranter i hele sitt liv. De er av den eldre generasjonen som vet hva det betyr å yte alt i jobben. Carmelo har hatt flere hjerteinfarkt, kona er litt skrall og har hatt lange sykehusbesøk de siste årene og de skulle vel kanskje tatt det litt med ro. Hvert år tenker vi at de sikkert har overlatt restauranten til noen andre, men Neida, de er der år etter år.

Vi hadde forlatt ungdommen til sitt privatliv, de skulle bli igjen i Torgnon noen dager i huset som de hadde fått låne av naboene våre i Torino. Det var egentlig derfor at vi hadde tatt denne svippturen til fjells for å gi de nøklene og for å vise hvor de skulle bo. Og finnes det noen bedre unnskyldning for en svipptur til fjells…til en av våre favorittdaler?

Jeg er livredd for å bli en dominerende italiensk svigemor, derfor passer jeg meg ekstra godt for å holde meg på matta. Jeg tror at den “beste” måten å skyve barna sine fra seg er å blande seg inn i deres liv. Men av og til greier jeg det nok ikke, rett som det er kommer jeg med mine “gode” råd sammtidig som jeg har lett for å skravle litt for mye siden jeg er hoppende glad når vi er sammen alle sammen.

Vi avtalte at vi skulle møtes på halvveien etter noen dager sånn at vi kunne gi nøklene tilbake til naboene våre. Thomas bor som sagt i Lavagna i Liguria og det ville bli omvei for de å reise innom Torino. Sammtidig fikk vi en god unnskyldning for å oppleve den berømte landsbyfesten i området hvor det salte flesket Arnard fra Valle d’Aosta blir produsert.

Været var bedre og solen tittet frem mens vi stilte oss i køen for å bestille lunsjen. Vi valgte forskjellige retter for å smake på litt av hvert fra skikkelig husmannskost.

Dette salte flesket heter Arnard og er perfekt sammen med rugbrød, honning og kokte kastanjer. Du kan se det på tallerknen øverst til venstre på bildet.

På de andre tallerknene ser du tradisjonelle retter fra Valle d’Aosta. Under det salte fleske kan du se en suppe, jada, jeg vet det, du tror sikkert at jeg skrev feil og mener bollen i midten! Men neida den gang ei, for den suppen er nesten som lasagna. Det er rugbrød, Fontina ( osten fra Valle d!Aosta ) og kål som blir lagt lagvis før det blir kokt i ovnen sammen med en god kraft. Hvis du er i dette området så MÅååå du smake på den, selv om den ikke er like god på alle stedene hvor man får servert den.

Mens bollen i midten, det er en kastanjesuppe med ris og lettsaltet flesk, mektig, litt søt men fantastisk god. På tallerknen øverst til høyre kan du se en lokal ost som kan ligne litt på ricotta med karve men med en mye sterkere smak.  Den osten blir servert sammen med kokte poteter og et stykke varm pølse.  Og den siste retten er ” polenta concia ” som vil si en slags grøt av maismel hvor de til slutt rører inn ost ( Fontina ) Ikke akkurat min favoritt siden jeg synes at den kan virke litt sånn som “vomfyll” for å stilne sultne mager uten så mye smak.

Vi bar brettene med alle de herlige rettene bort til et av de mange langbordene som var satt opp for festivalen. Solen begynte å skinne men det var deilig og svalt i skyggen under de store trærne. Det smakte godt med en kald øl til Polenta con cingiale ( maisgrøt med villsvinnkapskaus )

Det var så mye godt å smake på at vi omtrent foldet hendene og ba en bordbønn før vi startet søndagslunsjen vår.

Det var ikke lett å bestemme seg for hvor man skulle begynne.

Vi var heldige siden vi kom tidlig, derfor var det ikke stappfullt med mennesker. Senere på ettermiddagen kom det en drøss med mennesker men da var vi allerde ferdige med søndagslunsjen vår.

Derfor kunne vi ta en en titt på det som ble solgt i de mange bodene. Selvsagt kjøpte jeg med meg et par av disse rugbrødene som var laget av surdeig og stekt i en bakerovn, et til oss og et til naboene våre.

I Valle d’Aosta er det mange flinke treskultører, jeg fikk lyst til å sette meg ned å spikke litt sammen med denne kunstneren. Jeg husker fremdeles hvordan jeg elsket sløydtimene på Smestadskole. Den gode lukten og den deilige følelsen når man arbeidet med det levende trematerielle. Ikke for det, det var ikke få ganger at jeg satte meg på trappen på hytten vår på Geilo og spikket meg en barkbåt som jeg lot seile nedover den sildrende bekken som rant bak huset. Det var gode stunder og gode barndomsminner.

Glade og mette “rullet” vi nedover bakken i retning bilen som vi hadde parkert et stykke unna festivalen. Hvis du ser nøye på dette bildet vil du se slottet eller festningen som heter Bard og som virkelig er verdt et besøk hvis du er på disse kantene noen gang. Du vil se det fra motorveien. Det enkleste er å ta av fra motorveien før slottet men det gjør ingenting hvis du glemmer deg bort og tar avkjørselen etterpå.

Og for all del ikke glem at det blir dyrket druer i Valle d’Aosta som blir “forvandlet” til mange gode viner.

❤