Følg meg!

Val di Susa og Moncenisio

Søndagstur til Val di Susa og Moncenisio med matpakke og tanker.

Val di Susa og Moncenisio

“De tre bukkenbrusene som skulle til seters for å gjøre seg fete”. Denne gangen het de tre bukkenbrusene  Maurizio, Stella og jeg.

Det var nemmelig det vi gjorde på denne søndagsturen…. dro til “seters” (ysteriet) for å bli fete!

Svette, varme og pesende satte oss inn i bilen, Maurizio bak rattet, jeg ved siden av og Stella bak. Vi gledet oss alle tre for å slippe unna den intense varmen i Torino noen timer. Vi kjørte i retningen Bardonecchia, tok av fra motorveien og kjørte mot Moncenisio og over grensen fra Italia til Frankrike.

Til Frankrike for å gå inn på et fransk bakeri….Jeg sa det ikke altså…(den eneste franske setningen som jeg kjenner. Du kan lese om den eneste franske setning som jeg kan på slutten av innlegget her: https://carolinesgourmet.no/gresskarsuppe-fra-sisilia/setningen ) til damen som stod bak disken. Denne gangen prøvde jeg meg stotrende på min uforståelig fransk “paien eu cioccolat” mens jeg viste frem fire fingre. Finnes det noe bedre enn disse franske brioscene med sjokolade? Neppe, spør du meg. De er perfekte…myke, litt sprø og med akkurat passe sjokolade, ikke for mye og ikke for lite. Det er heller aldri sånn nutella smak som man så ofte får her i Italia, men ordentlig sjokolade. Derfor stikker vi alltid innom et bakeri når vi er i Frankrike for å hamstre selv om de pleier å forsvinne i løpet av kvelden og i nattens mulm og mørke.

Med papirposen full gikk vi glade og fornøyde ut fra bakeren på jakt etter et sted for å spise lunsj. Ingen av de stedene som vi gikk forbi lokket noe særlig. Litt rart egentlig siden jeg smelter som smør i sol når det er snakk om Frankrike. Det var ikke få steder vi gikk forbi men de virket alle som turistfeller som ikke fristet! Etter at vi hadde gått frem og tilbake noen ganger stoppet vi opp og så spørrende på hverandre med romlende mager. Vi tenkte begge to på et stykke focaccia som vi hadde kjøpt med oss på veien i en liten bod og som nå lå i bagasjerommet.

Det hele endte det med at vi satte oss i bilen, til stor glede for Stella som hadde ventet pent i baksetet. En bit av focacciaen ble til flere biter helt til den forsvant, den var overraskende farlig god og hadde vi visst at den var så god hadde vi nok kjøpt med oss mere….så det var jo egentlig bare bra at vi ikke visste det på forhånd siden det begynner å gå over sine bredder her….livremmebredden!.

Det lå flere skatter i bilen, loffen som vi hadde kjøpt i et annet lite bakeri lå fremdeles å duftet i bagasjerommet. Bakeriet lå i en liten sving mellom et titalls hus. Et lite hjemmebakeri hvor gamlemor og datteren stod bak disken. Den ferske loffen som vi hadde kjøpt lå i brødkurven sammen med mange andre slags brød. Men det var noe ekstra med akkurat den loffen, man kunne se at den var godt stekt og med sprø skorpe. En sånn loff som man drømmer om, ikke sånn plastikkloff, hvis du skjønner hva jeg mener ?

I hyllen bak lå det forskjellige småkaker. Selvsagt kunne jeg ikke dy meg for å spørre om hva de forskjellige var ( “greit med noe godt til kaffen etter min prøvelagesmaking” tenkte jeg!) Datteren fortalte meg at mørdeigskakene var laget av en deig hvor alt ble pisket…smøret ble pisket hvitt sammen med sukkeret, egg og mel. De var luftige og lette, de var så delikate at de hadde lett for å smuldre seg. Derfor tok jeg hele mørdeigskaken i munnen mens jeg nippet til et glass vin da vi satte oss ved et bord på baren ved siden av. Kanskje ikke den smarteste og mest sporty starten på dagen, tenker du kanskje? Helt enig, men dette var jo ikke planlagt og vi gjør jo ikke sånn til hverdags, derfor koste vi oss ekstra. Lykkelige øyeblikk!

Med posen av de forskjellige småkakene og en nystekt loff kjørte vi oppover mot fjellene. På veien stoppet vi ved en liten innsjø.

Stella hvinte av lykke, hun elsker å bade i elver, innsjøer og vann. Det var en vakker idylisk innsjø med en grønn plen på den andre siden av innsjøen hvor det lå flere å solte seg mens de nøt den friske fjelluften. Desverre var det ikke lov til å bade eller fiske. Ørretene lå glad og lykkelige på overflaten, den behøvde ikke å være redd for å bite på kroken!

Med Stella i bånd, (som var litt snurt siden hun ikke hadde fått tatt seg en dukkert) gikk vi tilbake til bilen. Vi skulle til høyfjellet og til en innsjø som er enda større. Faktisk så stor at man kan tro at det er en stor norsk fjord med sine majestetiske fjell som ruver over. Dette er lago Moncenisio som ligger 2083 m.oh. og er 2 km lang ( denne gangen jeg har studert!)

Men hvis jeg tenker meg om så stuper jo de norske fjellene rett ned i fjordene sammtidig som de ruver over majestetisk og litt truende. Noen ganger er det så vakkert og utrolig at det nesten er skremmende. Vi er så små, vi er ingenting i forhold til naturen men vi klarer å ødelegge den!  Jeg tror at den vakre og majestetiske norske naturen ruver over mange andre vakre steder i verden.

Men du må jo innrømme at dette ser litt ut som Norge? Eller er det jeg som har glemt hvordan den norske naturen er etter 35 år her i Italia?

Hvis du ser godt på bildet kan du se Maurizio som går langs vannkanten mot solstrålen. Som om han leter seg tilbake til lyset. Han, han som hadde solstrålene i øynen som nå er dekket av noen mørke skyer etter vonde og såre opplevelser.

Etter at vi hadde gomlet i oss focacciaen bestemte vi oss for å reise tilbake til Italia. Vi hadde jo allerede det vi trengte for i bagasjerommet lå det ferskt brød, ost og vann. Det var til og med en vinflaske som vi hadde kjøpt sammen med osten og eggene. Jeg har visst glemt å fortelle deg at boden som stod ved siden av der vi hadde kjøpt focacciaen var en lokal osteprodusent med ysteri! Derfor bar det rake veien tilbake til Italia og Moncenisio.

På veien oppover fikk vi øye på enda et ysteri…hvor vi selvsagt stoppet!

Enda mere ost! Og jeg som egentlig ikke skal spise ost! Ikke for det, jeg har ikke noe godt av brød heller! Men som sagt det er ikke hver dag at man finner sånne små lokale ysteriet. Derfor ” måtte” vi kjøpe med oss noen forskjellige stykker, noe vi ikke angret på. Det er noen av de beste ostene jeg har smakt på lang tid.

Etter at vi hadde parkert bilen fylte vi  ryggsekken med alle godsakene og gikk en tur for å beundre naturen og for å puste inn den friske fjelluften.

Det var deilig å strekke litt på beina før vi satte oss på en grønn topp og nøt den beste lunsjen du kan drømme om.

Stella svimset glad rundt omkring, hun logret ikke, hun har nemmelig ikke hale siden hun er født uten! Av og til kom hun snusende bort for å se om det var noen godbiter til overs! Noe det selvfølgelig var!

Før vi reiste hjemmover stoppet vi igjen ved innsjøen, beklager hvis   jeg glemte å fortelle deg at det egentlig er en kunstig innsjø! Det var sent på ettermiddagen og færre folk. Derfor sprang Stella ivrig ned til vannet for å kaste seg uti!

Vi var alle glade og fornøyde da vi skulle begynne å trille nedover dalen på vei hjem til Torino og solen begynte å gå ned. ” Hva om vi stopper for en Spritz her oppe før vi kjører hjemmover ?” Sa jeg da jeg fikk øye på et lite koselig trehus med en hage som hadde utsikt mot den dype dalen. Som sagt som gjort.

Så der satt vi med hver vår Spritz mens vi nøt den friske kjølige fjelluften. Jeg hadde faktisk gåsehud, så deilig å ha litt gåsehud etter de intense varme ukene som det har vært her i Italia i sommer. Natur, stillhet, frisk fjelluft, Stella, Spritz og Maurizio ved siden av meg. Kan jeg ønske meg mere? Det høres sikkert helt høl i hue, klissete og urealistisk men akkurat da var alt perfekt. Lykkelige øyeblikk!

Det er ikke alltid en rosa sky vi lever i, vi krangler så busta fyker og hakker ofte på hverandre. Hvorfor begynner man egentlig å hakke på hverandre? Det er noe som mange eldre par gjør, de hakker på hverandre i et sett. Årene går og man forandrer seg, man vokser sammen men sammtidig vokser man også fra hverandre. Er det derfor så mange skiller seg? Er det når man er kommet til et punkt da man føler seg vissen, trist og sår? Jeg tror at det er flere norske kvinner på min alder som er skilt og i et nytt ekteskap enn italienske kvinner og de virker alle lykkelige…de norske!  Men det kan jo godt være fordi at jeg treffer de fleste når de kommer på ferie  til Italia! Det går jo ikke ann å hakke sur og irritert på hverandre  blant alle de fargerike bodene på matmarkeder hvor jeg pleier å ta de med. Man har godt av å reise, det behøver ikke være så lenge eller langt. Det holder med en dagstur, et sted som du ikke har vært før. Ta det litt på sparket uten å planlegge alt for mye. Bestem deg på forhånd at du ikke skal hakke og at du legger godviljen til for at det skal bli en fin dag. Akkurat som denne søndagen ble for oss. Elsker….elsker ikke….ELSKER!

Da vi kom hjem dekket Maurizio bordet og pakket ut alle ostene som han la på et fat.

Jeg varmet opp gresskargryten til den var lunken mens jeg skar opp loffen, i tjukke skiver! Hmmmmm……det var den middagen a! Og den turen! En fin søndagen med mange lykkelige øyeblikk.

 

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Fått med deg disse?

"Insalata di patate" Potetsalat

Det er utrolig mye man kan lage av poteter som blir til overs. Hvis du spør meg om min favoritt tror jeg at jeg vil svare deg…… Questa ricetta lo spiego anche a te in italiano scorri giù in fondo alla pagina…e sorpresaaaaa.

Pasta con broccolo romanesco

Når nok er nok…ja da er det faktisk nok,  folkens. Er du lei av å skli på ribbefettet mens du prøver å dytte den største kalkunen du noen gang har sett, inn i ovnen, som er for liten. Pust ut for her kommer….

Insalata di baccalà affumicata

Røkt klippfisk salat var en forett som jeg serverte i restauranten min ” La Lampara ” og som gikk unna som ” varmt hvetebrød ” Med denne nye versjonen som jeg skal vise deg, tror jeg nesten at jeg hadde behøvd å hatt kølapper !

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

4 hendelser på “Val di Susa og Moncenisio”

  1. Mona Palm Eeg-Nielsen

    For en fin søndagstur i vakkert landskap, Caroline. Nydelig fortalt, og illustrert.

  2. Ruth Henriksen

    Fantastisk tur i vakker natur. Ja det er minst like vakkert som Norge. Gleder meg allerede til neste blogg fra deg. Det frister med 1 år i Italia bare for å få med seg alle årstider og nei føler meg ikke for gammel til å oppfylle en gammel drøm. Ha en fin september.

    1. Å så spennende, Da kan du glede deg Ruth, jeg elsker høst, vinter og vår. Sommeren synes jeg blir litt for varm og hektisk men da er det jo flott i gjemme seg bort i fjellene. 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen