Jeg slutter aldri å forbause meg over Torino og Piemonte. Vet du hvor mange slott det finnes her ? Denne gangen skal jeg ta deg med til……
Jaktslottet som ligger 15 minutter med bil fra sentrum av Torino.
Dette slottet ble bare brukt av kongen når han sammen med sine venner skulle ut på jakt rundt 1700. Da den daværende kongen bestemte seg for å gå av tronen ville han at dette stedet skulle bli et “minnesmerke” for hans yndlings arkitekt “Juvarra” og hans sønn “Carlo Emanuele III. Slottets dører ble åpnet i 1731 selv om ikke alle arbeidene ble ferdige før i 1737. I begynnelsen ble det brukt utelukkende for jakt, de kongelige bodde her en eller maksimum to netter av gangen. Dette slottet har skiftet eiere mange ganger. Til og med Napoleone bodde her fra 5 mai til 16 mai 1809.
I 1832 gikk det tilbake til kongens eie, og i disse årene bodde det en lang stund en elefant her !!!! Den var en gave til kongen ( tenk deg å få en elefant i presang !!! ) Elefanten som fikk navnet Fritz ble svært berømt, men etter noen år ble den gal ( det tror jeg faktisk at jeg også hadde blitt ? ) Den begynte å ødelegge alt som var innen rekkevidde, noe som du fremdeles kan se sporene etter. Til slutt ble den avlivet og balsamert. Hvis du tar deg en tur på “Museo di sviende naturali di Torino”
I dag er dette slottet et museum sammtidig som det blir brukt som “kulisser” til filmer og tv show. Det blir også arrangert store utstillinger fra hele verden her. Akkurat nå er det en utstilling om kokker og mat. Jeg tror nesten er blitt en spise og drikke epidemi i dagens samfunn. Kanskje man drikker og spiser for å glemme verdens tragiske situasjon ?
Kommer du hit i weekenden har du mulighet til å se det kongelige kjøkkenet. Nå var Maurizio og jeg her på en hverdag…kanskje en uheldig hverdag til og med ? For egentlig hadde vi tenkt å spise lunsj på en restaurant som ligger like ved slottet. Vi hadde fått vite at det ikke akkurat var et billig sted, men veldig karakteristisk og typisk. Så vi tenkte at det hadde vært som å ta en “aperitiff” før selve slottsballet. Vi hadde bestemt oss for å spise bare en rett slik at jeg kunne fortelle deg om det var værdt det….men den gang ei. Maurizio parkerte bilen mens jeg skiftet sko, for du vet vel hvor viktig sko er for italienere ? Hvilke sko du har på deg er en av de første tingene en italiener legger merke til, og ut i fra “skoinntrykket” blir du ” dømt”. Jeg har alltid vært av den typen som har en litt spesiell og kanskje sær smak når det gjelder sko. De skoene som Maurizio liker, hater jeg. Og de som jeg liker, hater naturligvis han ! Men jeg har endelig skjønt at når jeg skal et sted må jeg ha på meg pene sko.
Så mens jeg skiftet sko gikk Maurizio ut av bilen for å høre om de hadde et ledig bord på restauranten.
Men det var desverre ingen som åpnet døren for han. Jeg satt fremdeles inne i bilen å kjempet med å få mine norske “skinker” av noen føtter ned i disse idiotiske smale italienske skoene, mens svetten silte. I mellomtiden hadde de som jobbet utenfor restauranten tatt seg en liten pause for å undersøke hva Maurizio egentlig ville. En av dem pekte på en annen dør og mente at han skulle ringe på der.
Lydig gikk Maurizio bort til den andre døren, hvor det stod et skilt med “entrata” og en pil….bort til døren hvor han allerde hadde ringt på. Som betydde at inngangen var der han allerde hadde ringt på. I mellomtiden hadde jeg endelig klart å “stappe” de brede flate føttene mine i et par sko som ikke får italienerene til å himle med øya når de ser på dem.
Etter at vi hadde gått “fra dør til dør” frem og tilbake mellom de to dørene uten å bli stort klokere og uten at noen kunne hjelpe oss med noen informasjon. Ved inngangsdøren til restauranten hvor de drev å gravde var det ingen som åpnet, og den andre døren var lukket med skiltet som forklarte klart at det altså ikke var den døren som var inngangen. Til slutt tittet eieren ut av døren med pilskiltet og forklarte at de var uten vann, de som gravde ved inngangsdøren jobbet med saken! Vi tenkte at det kom til å ta sin tid siden det var bare en av de tre som jobbet, selv om de var tre om jobben ! Den ene var “plasert” i hullet for å jobbe, han ved døren dirigerte både de som hadde tenkt seg i restauranten og han som jobbet i hullet, stum som en østers. Han med den oransje genseren var der for å observere han som jobbet i “hullet” og restaurantgjestene som prøvde å finne den riktige døren. En merkelig situasjon, en typisk italiensk situasjon selv om det pleier å være mange flere rundt for å se og komme med gode råd når det blir gravd et hull her i Italia. Da pleier det å stå eldre pensjonistene på rekke og rad, men de pleier sammtidig å komme med en haug med informasjon hvis det er noe du lurer på.
Vi hadde ikke så god tid så vi gikk over på den andre siden av veien hvor det var en cafe med “Tavola calda” ( tavåla kalda ). Som betyr at de også serverer varm mat. Maurizio durte inn for å se hva de hadde å by på og kom ut igjen etter å ha bestilt et par smørbrød og et glass rødvin.
Her satt også en sykkelgjeng som kom langveisfra og hvilte mens de tok seg en espresso og et glass med vann. Man blir nesten alltid servert et lite glass med vann når man bestiller en espresso i Piemonte. I Liguria kan du bare glemme det, de er så gjerrige at du må bestille og betale for vannet, hvis du da ikke spør etter et glass med vann fra “Rubinetto” (robinettå) som betyr vann fra springen. Bare du ikke gjør som jeg gjorde i begynnelsen! Jeg syntes at alle ordene lignet på hverandre og spurte om å få et glass vann fra ” gabinetto” ( gabinettå) som betyr do. Men det er en annen historie, du aner ikke hvor mange tabber jeg har gjort i årenes løp. Ikke for det, jeg gjør det fortsatt, både på norsk og italiensk, som da jeg spurte en nordmann om de skulle lage Fastelavensbål, istedenfor Sankthansbålet ! Vel, man får det jo ikke mere morro enn det man lager selv, jeg ler mens italienerene himler med øya. De vet ikke helt om de skal le eller gråte.
I mellomtiden hadde syklistene fått hvilte både armer, bein og romper før de fortsatte sakte men sikkert videre på ferden.
Mens vi tok en siste titt på denne “bydelen” foran selve slottet. Hvor det fremdeles hang skilt fra gamledager hvor slakteriet, smeden, doktoren, apoteket, kolonialen og snekkeren hadde holdt til.
Disse murhusene “slår ring” ved inngangen til slottet.
Slottet “Stupnigi” ligger i enden av aleén som et smykke.
Med hjorten som triumferer stolt på taket, for at det ikke skal bli noen misforståelser over at dette var selve jakt slottet.
Vil du bli med inn i de vakre slottsalene ? Da synes jeg nesten at du skal dra dit neste gang du kommer til Torino. Hvis du er et sykkelfantom kan du jo leie en sykkel i Torino og ta veien ut hit. Eller du kan kjøre hit med bil, for så å gå en tur i det uendelige grønne hvor de kongelige drev jakten sin. Akkurat som jeg gjorde med Stella mens vi ruslet rundt på en luftetur, eller ta med deg en nistekurv til Piknik i det grønne. Jeg kan jo alltids tipse deg hvor du kan kjøpe det aller beste i Torino, slik at det blir akkurat som en kongelig nistekurv.
Som du kanskje har skjønt er det utrolig mye å oppdage her i Piemonte. Og det er parker og grønt nesten over alt. Med sykkelen kan du sykle mange steder på de mange sykkelstiene som ligger langs elven Po. Og er du litt usikker på veien så spør noen av de mange syklistene som fyyyker av gårde i fort fart, eller heng deg på. De pleier alltid å hjelpe til med informasjon om hvordan din ferd går videre. Kan du ikke italiensk, peker du bare på kartet ditt. Med smil, fakter, fantasi og små ord hjelper de deg sikkert på vei. For tenk deg tanken å kunne sykle rundt på oppdagelsestur, da får du med deg så mye mere enn når du kjører bil.
Akkurat som han som står og hviler seg på broen i San Mauro Torinese. Her er det forbudt å kjøre bil, og det går sykkelsti langs elven Po helt til sentrum av Torino…..og enda lenger. Den turen tar jeg selv mange ganger, så hvis du ser en dame i sin beste overgangsalder som synger “Mari, du bedårer har du kjøpt deg nye sko? Neida…dem er fra i fjor…tralalalalalaaaaa ” mens jeg sykler inn til sentrum for å få tak i sko som passer både mine “føtter”og min smak. Skulle til og med Maurizio like dem kan det hende at jeg hyler “Bingooooo” på veien hjem.
Hvis du har lyst og tid til å se hvor jeg får tak i mine sko i Torino kan du ta en titt her. Der kan du også lese om byens beste bakeri, hvor du får kjøpt brødet som du tar med i din kongelige nistekurv. Der har de også kjempegode smørbrød, bare fortsett helt innerst inn i butikken….inn i det aller helligste.
❤️
