Da Pandamien slo til i fryser’n i Lavagna måtte jeg kjøre ned i hui og hast på to hjul i svingene.
Det var rene flaksen at det ikke gikk værre enn det gjorde om man da kan kalle det for flaks når strømmen går når man ikke er hjemme og all maten som er i fryser’n smelter!
Egentlig hadde det jo ikke vært noe problem om jeg hadde vært i Liguria men det var jeg altså ikke!
For en stund siden hadde vært et forferdelig tordenvær og strømmen hadde gått, noe hverken jeg eller naboene tenkte noe særlig over helt til det begynte å sive ut en guffen lukt som de ikke ante hva var eller hvor den kom fra.

At den kom fra garagen vår var det ingen som tenkte på. ‘Jeg kan jo prøve å høre med Caroline om hun har glemt noe i garasjen mens jeg har henne her på tråden’ momlet Emanuela til mannen sin mens vi sendte hverandre morsomme videoer på WhatsApp De bor i første etasje rett ovenfor garasjen vår.

Jeg skulle akkurat starte på middagen da meldingen hennes tikket inn. ‘Hai mica dimenticato qualcosa nel garage che è andato male? Da tempo sentiamo un brutto odoro ma non abbiamo minimo idea da dove viene.’
( Har du glemt noe i garasjen som har blitt dårlig? Vi kjenner en vond lukt og vi ikke kan fatte hvor den kommer fra. Nå har jeg gjort rent hele leiligheten vår!

Fryser’n tenkte jeg mens jeg så det hele for meg. En fryser med fisk og sjømat som sakte men sikkert hadde blitt levende igjen??? Jeg fikk helt gåsehud bare ved tanken. og håpet til det siste at det ikke var frysern min!
‘Kan du undersøke om strømmen har gått i leiligheten vår’ spurte jeg med spa stemme. Jeg bad en stille bønn at strømmen ikke hadde gått hos oss mens jeg ventet i telefonen. Men denne gangen ble jeg ikke hørt….strømmen hadde gått og dermed var det fryser’n min som var syndern for at de hadde hatt vårrengjøring i hele leiligheten for å finne ut hvor den lukten kom fra, før de kontaktet meg. Ikke  alle som tar vårrengjøringen i november!
‘Jeg kommer i morgen’ sa jeg mens jeg hadde helt mistet lysten på å lage middag, derfor endte det med at Maurizio kjøpte med seg et par pizzaer på veien hjem fra jobben mens jeg satt å grudde meg!

Jeg hadde faktisk mareritt om natten om mark som krøp ut av fryseren og som plasket glade i en illeluktende innsjø i garasjen. Jeg må innrømme at jeg ikke var særlig høy i hatten da jeg satte meg inn i bilen med Stella bak.

Hun hadde visst hatt mareritt hun også siden hun kastet opp like før vi gikk ut av døren. ‘En perfekt start på dagen eller et slags varsel om hva som venter meg’ tenkte jeg mens jeg satte meg bak rattet.

Du har kanskje fått med deg at Piemonte er rødt, som vil si at man ikke har lov til å reise utenfor fylkets grenser? Ja, ikke bare det, vi har heller ikke lov å forville oss ut av selve komunen samtidig som at man skal holde seg hjemme hos seg selv så mye som mulig.

Nå har det seg sånn at San Mauro er et lite sted i utkanten av Torino så hverdagen min er ikke så veldig varierende at det gjør noe.

Hadde det ikke vært for den fryser’n så hadde jeg gledet meg skikkelig til en tur til havet og hjem.

Man har lov til å kjøre ut av komunen og til andre fylker om man har en verdig grunn. Siden min faste adresse er i Liguria har jeg lov til å kjøre hjem samtidig som at dette var en nødsituasjon, ellers hadde jeg holdt meg hjemme i Piemonte.

Denne gangen kjørte jeg direkte til Lavagna uten å stoppe på motorveien for en kopp kaffe og en tur på toalettet, til stor glede for Stella som ikke er så glad når jeg «forsvinner» på utkjente steder mens hun må vente i bilen. Da pleier hun å bjeffe for å fortelle meg at jeg må være forsiktig siden det kan være mange farer som venter meg rundt hjørnet. Det hun ikke vet er at jeg greier meg selv og at selv jeg «biter» om det skulle være noe!

Før jeg tok en titt på marerittet, fryser’n, stoppet jeg langs elven som deler Chiavari og Lavagna for at Stella skulle få gjort det som hunder vanligvis må.

Jeg var også skikkelig tissetrengt men jeg ville ta en titt på marerittet før jeg gikk opp i leiligheten med Stella og for å gå på do!
Det var ganske kronglete å komme seg inn i garasjen siden det er blitt brukt som et slags lager etter at vi flyttet til Torino. Til og med vennene til Thomas bruker det som lager med ski, hjelmer, campingutstyr og gudene vet hva….det ikke er der!
Virkelig et «gledelig syn» som gjorde meg i ekstra «godt humør« mens jeg brøytet vei til fryser’n som selvsagt stod innerst!

Det eneste positive i situasjonen var at det er obligatorisk å bruke munnbind over alt i Italia, både utendørs og inne i butikker. Noe som jeg var glad for da jeg åpnet fryser’n.
Det var som om det steg en grønn ånd opp da jeg åpnet lokket men heldigvis var det hverken sprellende mark eller innsjø på gulvet, derfor pustet jeg lettet ut. Selvsagt stinket det men for å være helt ærlig så hadde jeg trodd at det var værre…..der og da! Jeg skulle oppdage senere at det var en jævlig jobb som jeg ikke unner noen. Noen ganger er det egentlig greit å ikke vite hva som forventer en når man aldri har gjort det før. Og selvsagt håper jeg at dette er første og siste gangen at det skjer noe lignende.

Vel, jeg skal spare deg for alle detaljene om hvordan det gikk bortsett fra at jeg måtte vaske alle klærne og skoene og skrubbe meg godt under dusjen, da jeg var ferdig!

Det var visst ikke min lykkedag siden Stella fortsatte å kaste opp da jeg kom ut fra badet! Noe som fortsatte om natten.

Trøtt som en oppvridd sokk dro jeg til bakeren for å kjøpe meg et stykke rykende fersk focaccia. Det finnes ikke noen bedre enn rykende fersk focaccia, men det må være den fra Liguria

Jeg kjøpte også med meg et par stykker farinata. Farinata er en slags «pizza» som er laget av kikertmel, olivenolje, salt og vann og blir stekt i digre former som er laget av kobber.
Det var mens jeg satt der ved havet i strålende solskinn at jeg begynte å tenke på en meldingen som hadde klikket inn på mobilen min.
Ingunn hadde spurte meg om hvorfor jeg ikke startet matkurs on line. Jeg….jeg som får helt hetta når jeg skal prøve på noe nytt når det gjelder teknologi?
Jeg blir faktisk så stressa at jeg bare trykker på alt uten å vite hva jeg egentlig trykker på og vanligvis ender det med et skikkelig rot og at jeg får helt hetta ved at jeg kanskje har fått virus ( på PC og ikke Covid! )

Jeg gomlet i vei mens jeg fylte lungene mine med den friske havluft mens tankene gikk. Det var deilig å sitte der å nyte skvulpende fra bølgene og solstrålene etter en jævlig dag i garasjen.
Selv om det er november så varmer solen fremdeles, det var faktisk 18 varmegrader.

‘Jeg prøver å få tak i noen «forsøkskaniner» for å se om jeg kan mestre det’ tenkte jeg. ‘Hmmm…da trenger jeg noen som vil være oppriktige, ærlige, direkte, som har lyst til å lære og som vil fortelle oppriktig om hvordan det var å bli med på kurset uten å gå rundt grøten’ ‘Og hva skal jeg starte med?’
Tankene fortsatte å svirre i hodet hele dagen, skulle jeg tørre eller skulle jeg bare la det ligge? ‘Skitt au jeg har jo ingen ting å miste siden alt står bom stille’  tenkte jeg mens jeg nøt den siste biten av focaccia. Men hva skulle jeg lære de å lage?

‘Selvsagt, jeg kan lære de å bake focaccia’. Plutselig ble jeg forvandlet til en energibombe mens jeg la ut et bilde på Facebook av havet og focaccia og før jeg fikk sukk for meg hadde jeg skrevet at jeg var på jakt etter noen «forsøkskaniner».

Det var ingen vei tilbake siden noen allerede hadde begynt å svare og ville vite når og hvordan, derfor var det for sent å angre.
På fredag klokken 15 svarte jeg uten at jeg hadde tenkt meg noe særlig om. Noen ganger er det like greit å ikke tenke og planlegge for mye og i hvertfall ikke om det er noe som du egentlig ikke tør.
Da er det bedre å bare kaste seg utti. Eller som broren min alltid skreik til meg når jeg var med han på skiturer da jeg var liten.
‘Ikke plog, kjør rett ned’ ropte han til meg mens han ventet nedert i bakken. Noen ganger gikk det bra mens andre ganger havnet jeg i en snøfonn men jeg var alltid hel da jeg reiste meg opp.
Eller den følelsen når jeg klarte det, akkurat som om jeg vokste et par cm da jeg ikke falt og stod oppreist nederst i bakken stolt som en hane, jeg hadde kjørt rett ned uten å tenke og uten å ploge.
Hvis jeg tenker meg godt om så har nok dette vært mitt motto hele livet siden jeg har kastet meg utti uten å ploge i så mange situasjoner og jeg kan vel ikke starte å ploge akkurat nå?

Jeg hadde mye å tenke på mens vi, Stella og jeg, gikk hjemover. I dag gikk Liguria in i den oransje sonen som betyr at det er blitt strengere regler på grunn av Covid. Det er ikke lenger lov til å bevege seg utenfor kommunens grenser uten en gyldig grunn. Alle barer og restauranter har bare mulighet til å jobbe med take away.
Jeg vet ikke hvordan take away fungerer i Norge. Her i Italia blir det rigget opp på italiensk vis.

Se bare litt nærmere på den hjemmelagde men samtidig sjarmerende litt snuskete og kitch inngangen og juledekorasjonen er allerede på plass.

Hadde jeg ikke allerede drukket et par kopper kaffe så hadde jeg tatt meg en kopp her.

Vel hjemme begynte jeg å pakke for å gjøre meg klar for hjemreisen til Torino. Stella la seg i baksetet, litt trist siden hun ikke hadde fått gravd etter trøffler på stranden. Hun har problemer med labbene derfor må hun holde seg i ro og er under en antibiotika kur.

Men før vi kjørte inn på motorveien til Torino stoppet jeg i Chiavari hvor min faste fiskehandler er. Jeg kjøpte ansjoser, reker, ansjos ynglinger og  besuga ( en fisk på 900 g )

Og kalamari.

Været hadde skiftet og det var tid for å reise hjem. Hjem…ja, hvor er egentlig hjemmet mitt? Hjemmet mitt er i Lavagna men det er ikke der jeg bor. Jeg bor for tiden i Torino hvor vi nå har bodd i 10 år så det er jo egentlig der jeg er  hjemme ?

Men så er det Norge da! Når jeg snakker om Norge så sier jeg alltid ‘hjemme’ og ‘hjem’. I Norge har jeg ikke noe hjem så hvorfor i all verden sier jeg hjem da etter nesten førti år?
Tankene gikk i tak med vindkastene langs motorveien. Sommerfuglene begynte å flagre i magen min med tanken på hva jeg hadde stelt til! Matkurs på direkten med syv norske damer…allerede på fredag!
Men vet du hva? Det ble en suksess. Jeg storkoste meg på kjøkkenet med de andre på direkten. Vi bakte alle sammen focaccia. Og av den samme deigen lagde vi tre forskjellige ting. Focaccia fra Genova, fylt focaccia med ost og skinke og frityrstekt focaccia eller som mange kaller det ‘Gnoncco Fritto’

Så nå har jeg bestemt meg for å fortsette på denne nye stikkveien til vi igjen kan bevege oss fritt og ubekymret.
Hvis du har lyst til å være med på et av mine matkurs på direkten så følg med for å bli med meg inn på kjøkkenet mitt.

❤️