3 mai 2018

Dette var starten og svenneprøven på mine mat og vinturer i Italia

Sånn kan det gå når ikke alt går etter planene.

I fjor fikk jeg en Mail fra Cathrine i Kinareiser/By-K om jeg var innteresert i å legge opp en tur for Trines Matblogg. Hvordan det hele startet kan du lese om her.

Torino…..En smakefull by. Torino….Una cittá gustosa

Det er første gang at jeg arrangerer og skreddersyr et så stort og viktig opplegg.  Da ankomstdatoen begynte å nærme seg begynte også tvilen å snike seg inn mens jeg både gledet og gruet meg. Jeg må innrømme at jeg var redd for at jeg kanskje hadde tatt et skritt for langt og ikke ville klare å stille opp til alle forventningene for Trine og gruppen. Men jeg regnet med at de ville ankomme flyplassen glade og sprudlende  i godt selskap med selveste Trine Sanberg som jo er kjendis og hele Norges “matmor” med sin matblogg. Jeg var virkelig spent og gledet meg til å møte Trine, som jeg aldri hadde truffet før.

Alt var klart, jeg hadde gått nøye gjennom alle detaljene flere ganger før ankomsten så alt var klappert og klart på fredag morgen. Jeg hadde avtalt med busselskapet om hvor jeg skulle møte bussen  sånn at jeg fikk sitte på for å ta i mot Trine og gjengen hennes på Malpensa i Milano.

Jeg var akkurat kommet inn av døren etter å ha gått en lang luftetur med Stella ( hunden min ) siden hun skulle være alene hjemme til Maurizio kom hjem fra jobben om kvelden.

Det var da “svenneprøven” startet, det tikket inn en melding på telefonen min fra Cathrine i Kinareiser/By-K som lød slik. “Har Trine sendt deg melding om at hun er syk og ikke kommer?” Jeg måtte lese meldingen et par ganger mens jeg tittet på kalenderen om at det var 1 april. Hva jeg svarte Cathrine husker jeg ikke faktisk ikke siden jeg trodde at hun bare skulle erte meg litt siden tonen mellom oss har vært utrolig god og lekende gjennom hele planleggingen av denne turen.

Da det til slutt gikk opp for meg at det var fullt alvor ringte jeg henne og sa at hun ikke behøvde å bekymre seg for turen og deltagerene for dette skulle gå så fint så! Jeg var nok ikke i mine fulle fem mens det var jeg som beroliget henne og sa at hun måtte kontakte Trine for å si at også hun ikke måtte bekymre seg og at hun først og fremst måtte tenke på helsen. Hvor jeg fikk denne kraften fra vet jeg ikke siden jeg egentlig bare hadde lyst til å gjemme meg under bordet og late som om jeg ikke var der. Derfor ringte jeg Cathrine tilbake etter en stund og sa at også jeg var blitt syk! Svaret hennes var “det hadde jeg ikke trodd på selv om det var 1 April”

Men når man først starter som gründer for tredje gang i sitt liv og kaster seg ut i noe nytt kan man jo ikke bare gjemme seg bort når ikke alt går som planlagt. Det er jo akkurat det som er en del ved å være gründer, det hadde jo vært for enkelt hvis alt går som en dans på roser!!! Derfor brettet jeg opp skjorteermene og gjorde i stand kjølebagen. Jeg hadde nemmelig bestemt meg for å ta i mot Trine og gruppen med sprudlende bobler sammen med noe å knaske på.

Jeg var litt mindre høy i hatten mens jeg satt på bussen til flyplassen mens meldingene mellom Cathrine, Trine og meg gikk slag i slag. Jeg tenkte på gruppen som jeg skulle møte som sikkert ikke var så glade og fornøyde siden Trine ikke var med dem.

Plutselig kom jeg på at jeg ikke ante hvordan de så ut og de visste jo heller ikke hvordan jeg så ut. Ikke hadde fått lagd et skilt heller hvor det stod Trines Matblogg for at de skulle kjenne meg igjen. Jeg hadde jo sett hele scenen for meg flere ganger ved at Trine kom ut fra døren i ankomsthallen med hele følge sitt på slep. Og Trine hadde jeg jo villet kjent igjen siden jeg har sett mange bilder av henne, men nå var hun jo ikke med!

“Hva med en selfie” tenkte jeg da jeg stod i ankomsthallen på flyplassen. Litt flau mannet meg opp med et “selvsikkert” smil blant alle de profosjonelle bak meg som hadde profosjonelle skilt på navn til de som de skulle møte. Jeg knipset raskt et bilde av meg selv som jeg fortet meg å legge inn på den hemmelige siden på Facebook som Trine hadde laget en uke tidligere.

Men jeg visste jo ikke jeg om alle kom til å se på Facebook mens de ventet på bagasjen sin, derfor tok jeg raskt opp notisblokken og en kulepenn fra vesken og begynte å kludre ned et skikkelig hjemmelagd skilt som ikke så noe særlig profft ut. (et par dager senere så jeg at jeg til og med hadde glemt en s i all forvirringen)

Da det begynte å sive ut nordmenn fra døren til ankomsthallen kom det et par damer smilende bort til meg. “Hei, vi følger også Trine” sa de med et stort smil. “Så flott” svarte jeg mens jeg tok på meg noe som jeg håpet skulle ligne på et profosjonelt reiseledersmil. “Velkommen til Italia sa jeg, dere skal bli med med meg” fortsatte jeg. “Ååååå….det vil vi gjerne svarte de mens de tittet bort på mennene sine som stod ved utgangsdøren og ropte at de måtte forte seg litt siden taxien stod å ventet på dem, så jeg skjønte jo at det ikke var de som var en del av gruppen.

Til slutt hadde hadde jeg hele hurven på 15 matglade nordmenn rundt meg og etter at jeg hadde forsikret meg at det ikke var noen “blindpassasjeer” blant dem gikk vi ut av ankomsthallen og bort til bussen som ventet på oss.

Vel inne på bussen begynte jeg å telle om alle var ombord mens jeg tok mikrofonen som selvsagt ikke fungerte, for å ønske dem velkommen. Da vi kom ut på motorveien serverte jeg sprudlende dråper og noe å knaske på mens vi kjørte i retning Torino. Nå er norsken min noe rusten så det gikk litt seint i svingene mens jeg snakket, at jeg også var litt nervøs hjalp ikke noe særlig mens jeg studerte alle for å se om noen var skuffet, sinte og skeptiske siden Trine ikke var med. Men da vi skålte og sang bursdagssangen for en i gruppen senket jeg skuldrene, det virket jo som om de hadde det fint og koste seg.

Etter at vi hadde sjekket inn på hotellet og avtalt tid for når vi skulle møtes gikk jeg opp på rommet mitt uten koffert. Det var ikke planlagt at jeg skulle bo på hotellet siden jeg bor 6 km fra sentrum. Men siden Trine ikke var med hadde jeg bestemt meg for å overta rommet til Trine sånn at vi skulle bli en skikkelig sammenspleiset gjeng og at jeg alltid kunne stå til disposisjon for dem hvis det skulle være noe.

Derfor skrev jeg en liste i hui og hast til Maurizio om det viktigste som jeg ville trenge i løpet av dagene. Jeg glemte selvfølgelig å skrive at han måtte legge ved noe lesestoff som jeg bruker istedenfor sovemedisin. Det skulle jeg skulle merke senere på natten etter at jeg hadde vridd meg i sengen en times tid med øynene på vid gap mens tankene vandret til dagen etter. Til slutt stod jeg opp og begynte å lete etter noe jeg kunne lese, det eneste jeg fant var roomservice menyen som stod skrevet på både italiensk og engelsk.

Etter en times tid kom alle ned i resepsjonen klare for å invadere Torino.  Programmet skulle starte med en Aperitiffen som gikk ned på høykant.

Etterpå gikk vi gjennom byens vakre gater og plasser som nå lå i full opplysning mot restauranten hvor vi skulle få servert velkomstmiddagen, den hadde jeg bestilt på en av Torinos historiske restauranter og menyen bestod av klassiske retter fra Piemonte.

Torino er utrolig vakker i kveldsbelysning med alle sine gallerier og arkader så det ble en flott kveldstur.

Mette, glade og fornøyde “rullet” vi tilbake til hotellet. Det hadde vært en lang dag for mange og derfor gikk alle til rommene sine. Jeg gikk opp på rommet mitt for å pakke ut kofferten som Maurizio hadde levert på hotellet i mellomtiden….og selvsagt for å lese roomservice menyen for å sovne! Det var omtrent da jeg var kommet til hovedrettene at jeg begynte å gjespe og gni meg i øynene, dessertene ble litt uklare siden jeg begynte å blingse og da jeg var ferdig med alle de forskjellige kafeene som man kunne bli servert slukket jeg lyset.

Etter en rask dusj dagen etter gikk jeg ned til frokosten.  Jeg var den den første som var i frokostsalen, som det seg hør og bør for profesjonelle reiseledere tenkte jeg mens jeg forsynte meg med egg og bacon (akkurat som om jeg skulle vært en norsk turist på ferie) Fokosten ble “skyllt” ned med en kanne cafe americano mens jeg skrev huskeliste over det som jeg måtte kjøpe på matmarkede til matkurset som jeg skulle holde for dem om kvelden.

Litt etter litt kom resten av gruppen ned og forventningene forvdagen var stor. I dag skulle vi oppdage byen og det yrende matmarkede.

Etterpå stakk vi innom en gammeldags kolonial hvor de fikk kjøpt med seg krydder, ris, bønner, og andre saker som vi trengte til matkurset.

Det var tid for lunsj da vi satte oss til rette i fiskebutikken hvor lunsjen ble servert direkte fra fiskedisken.

Solen begynte å titte frem fra skyene selv om det var meldt regn, jeg hørte mange italienere rundt meg som sa at det kom til å hølje ned senere på ettermiddagen! Men den gang ei,  jeg hadde værgudene med på laget mitt.

Etter en kopp kaffe hos Torinos eldste kaffebrenneri og sjokoladesmaking var vi alle glade og mette.

De fikk noen timer fri på egenhånd for å titte litt i byen eller hvile seg på hotellet mens jeg fortet meg til kokkeskolen hvor jeg skulle holde matkurs for dem i løpet av kvelden.

En glad sprudlende gjeng med nordmenn fikk oppskriftheftene sine da de kom over dørterskelen.

Noen begynte å forbrede  hovedretten som var “Il tocco” som er en typisk gryterett fra Liguria. Mens den stod å småputret begynte jeg å frityrsteke urter og årets første squashblomster som jeg hadde kjøpt på matmarkede og som de fikk servert sammen med en boblende rosévin fra Piemonte.

Focacciaen stod til heving mens vi forbredte den klassiske forretten fra Piemonte, vitello tonnato som er kalv servert med en krem av tunfisk. Som pastarett lagde vi risotto med asparges.

Pannacottaen ble laget og som vi skulle ha til dessert på mandag. Pannacotta må jo avkjøles og stå i kjøleskapet en dag og derfor er det en enkel og kjempegod dessert hvis du skal ha middagsgjester eller til 17. Mai lunsjen. Vi hadde tenkt å servere den med jordbær men følg med siden vi forvandlet den til en dessert som vi fikk servert på en stjernerestaurant.

Slik gikk dagene slag i slag med besøk hos vinprodusenter, matprodusenter, restauranter, slott, bussturer, trikker og selvsagt en tur på “landet” i UNESCO området “Le Langhe”.

Hver dag var det meldt regn med torden og lyn men jeg hadde sunget sangen “sol ute, sol inne, sol i hjerte og sol i sinnet” for full hals hver eneste morgen i dusjen som gjorde at værgudene smilte villige i sammarbeidet med meg. Det er ikke til å tro men det begynte å regne etter at de kom seg ombord på flyet til hjemreisen og nå har det regnet i ett strekk i to dager.

Den siste kvelden ble feiret med det siste matkurset hvor vi lagde både fersk pasta og retter etter det som var blitt igjen av restene fra kurset før og som ble forvandlet til nye retter og nye smaker. Risottoen ble forvandlet til risottokarbonader, potetene ble forvandlet til grønnsakspai, pannacottaen ble forvandlet til panna cotta med sjokolade, salt og pepper.

Focacciaen lagde de helt på egenhånd den siste kvelden, en med løk og en uten. Jeg hjalp bare til med å skjære den opp og legge den på fat mens de begynte å nippe til et glass Barbera.

Den ferske pastaen ble forvandlet til Cannelonier som er pastaruller som er fylt  med grønnsaker og ost og fersk eggpasta som ble servert med en kjøttragu fra Emilio Romagna.

Det var en fantastisk gruppe jeg har fått være sammen med i disse dagene og til slutt ble jeg en del av gruppen. Vi ble et skikkelig sammensveiset gjeng som koste oss sammen. Ja, faktisk vet jeg ikke hvem som koste seg mest, de eller jeg.

Jeg vil takke Cathrine i Kinareiser/ByK for at hun valgte turen min som årets tur og meg som reiseleder. Jeg vil takke henne for at hun kontaktet meg etter å ha “snublet” i bloggen min, at hun alltid har trodd på meg og det jeg står for og at hun har hjulpet meg med det administrerende. Jeg vil takke eierene og ansatte på alle stedene hvor vi har vært innom som alltid har tatt i mot oss med et stort smil. Og sist men ikke minst vil jeg takke alle deltagerene for at jeg fikk være sammen med dere, for at jeg fikk vist dere steder hvor hjertet mitt banker og at jeg fikk dere til å forelske dere i Torino og Piemonte akkurat som jeg har gjort. Det har vært en stor glede å vært sammen med dere alle.

Sammtidig er jeg utrolig lei meg for at Trine ikke fikk være med oss, alt hadde vært perfekt hvis du hadde vært med oss Trine. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger det ble sagt “Ååååå….her skulle Trine ha vært, ååå…dette ville Trine ha likt, Åååå…så synd at Trine ikke får oppleve dette. Det ble på en måte bakgrunnsmusikken ved at vi alle startet med “Åååååå…bare Trine hadde vært her” Jeg håper inderlig at du kan ta deg en tur til Torino en dag Trine og da skal jeg ta deg med på alt det som vi har opplevd og sett, sånn at du får gått i våre fotspor. I mellomtiden ønsker jeg deg riktig god bedring og håper at du kommer deg fort på bena igjen.

Jeg har fått bekreftning på at min nye vei som gründer innen reiseliv og matkurs og som reisende kokk er det riktige valget.

Til dere som leste om min tvil om jeg skulle ta i mot tilbudet om å gå tilbake inn kjøkkendøren på restaurant vil jeg fortelle at jeg takket nei siden det ville gå alt for mye ut over mitt private familieliv. Jeg hadde værdt nødt til å flyttet tilbake til Liguria mens Maurizio hadde blitt boende her i Torino. Vi blir ikke yngre med årene og vi vil helst ikke miste hverandre, man lever bare en gang og nå som årene går er det kvaliteten på livet som er viktigere enn karrieren. Men eieren av restauranten tok ikke nei for et svar  og har bestemt seg for å flytte åpningsdatoen til september 2019 for at jeg skal tenke meg ekstra nøye over uten å gi de et endelig svar ennå.

I mellomtiden har Maurizio lovet meg å stille opp hvis jeg trenger han. Akkurat som han gjorde ved å være kelner og oppvaskhjelp på matkursene etter at han var ferdig med dagens jobb i filialen for Piemonte og Valle d’Aosta i Italias største engros matkjede hvor han er direktør.

Og gjett om vi skal tenke på dere alle og skåle for dere når vi åpner denne vinen som jeg fikk av gruppen den siste kvelden på matkurset som jeg holdt. Det var ikke lett å holde tårene i sjakk mens jeg ble overrakt vinen mens de holdt taler for meg med de vakreste ordene som jeg skal huske hvis jeg får lyst til å gjemme meg under bordet en annen gang.

Turen var såpass vellykket at jeg nå har fått i oppdrag av Cathrine i Kinareiser/ByK å skreddersy neste års tur hvor Trine Sandberg og en gruppen med 14 sprudlende nordmenn kommer til Liguria, nærmere bestemt Sestri Levante våren 2019

❤