Årets tur for Trines Matblogg gikk til Liguria, selvsagt hadde jeg jo håpet at denne turen ikke var en kopi fra fjorårets opplevelser. Men med mørke skyer i horisonten ble også årets tur en svenneprøve som jeg måtte gjennom før jeg endelig skulle møte Trine Sandberg. Hun satte seg på flyet sammen med 15 sprudlende matglade nordmenn på vei til Milano, Malpensa hvor jeg skulle møte de….og til slutt møtte både henne og 15 matglade nordmenn.

Programmet som jeg hadde fått i oppgave å skreddesy var stappfullt av matopplevelser, vin, natur og kultur. Som du sikkert vet er de fleste italienere utrolig opptatt av mat, mat er en del av kulturen og maten bringer glede.

Alt var klappert og klart da jeg satte meg på bussen i Chiavari, bussen som jeg hadde leid for å hente Trine og hele “banden” som skulle lande på flyplassen Malpensa i Milano.

Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke var så høy i hatten denne gangen heller. Jeg tok ofte en titt på telefonen min om det skulle tikke inn noen uventete meldinger, akkurat som det hadde gjort på fjorårets tur da en sprudlende matglad gjeng kom til Torino….uten Trine!  Men denne gangen så det ut som om det ikke skulle bli noe krøll og at jeg endelig skulle få møte Trine på ordentlig.

Vel fremme på flyplassen gikk jeg av bussen og avtalte med sjåføren at jeg skulle ringe han når hele gruppen hadde kommet gjennom tollen og ut i ankomsthallen med bagasjene sine.

Siden jeg hadde sommerfugler som flagret som svære flaggemus i magen min hadde ikke fått i meg en smule til frokost og nå romlet det i magen min. Magen min romlet Jeg hadde god tid før flyet skulle lande, derfor kjøpte jeg meg et smørbrød og satte meg ned i kafeteriaen. Egentlig pleier jeg storkose  meg når jeg sitter sånn å koper og glaner når jeg er ute i god tid. Denne gangen var det anderledes og jeg kan ikke huske hvordan det smakte mens jeg satt å trippet mens jeg stirret stivt foran meg og på klokken.

Denne gangen håpet jeg at turen skulle bli en dans på roser mens jeg fulgte nøye med på ankomsttavlen. Jeg pustet lettet ut da jeg så at alle flyene var i rute og landet på riktige tider, dette skulle nok gå greit tenkte jeg! Hvis starten blir perfekt så blir kanje hele turen perfekt?  Det var da det skjedde, 5 minutter før flyet skulle lande!

Regnet begynte å hølje ned, det var akkurat som om himmelen hadde åpnet seg og på ankomsttavlen kom det frem at flyet fra Oslo var blitt omdirigert til Linate! Linate ligger på motsatt side av Milano. Jeg vet ikke om det var hetetoktene eller sommerfuglene som gjorde at jeg begynte å svette som en gris mens jeg ringte lettere hysterisk til bussjåføren for å si at vi måtte reise med en gang til den andre flyplassen for å hente gruppen. Det var faktisk deilig med den kalde dusjen jeg fikk mens jeg vasset raskt ut til bussen i det styrtende regnværet. Et perfekt vær for å starte turen for nordmenn som tror at det er sommer og sol i Italia hele året!

Heldigvis hadde Cathrine fra reisebyrået Kinareiser/ByK sendt meg telefonnummeret til Trine sånn at jeg fikk sendt en melding til Trine om at de måtte vente på oss i Linate og ikke ta noen transportmidler til Malpensa. Da vi var halveis ringte Trine meg for å fortelle at de hadde landet på Linate men at det var snakk om at de skulle fly tilbake til Malpensa! Både jeg og bussjåføren fikk bakoversveis, ingen av oss hadde aldri hørt noe lignende før, at et helt fly fløy frem og tilbake mellom to flyplasser i en og samme by! Et helt fly og ikke en buss eller bil! Hun har sikkert misforstått sa sjåføren, men neida, det hadde hun ikke. Trine ringte tilbake og sa at de nå skulle fylle brennstoff mens flyselskapet tok den endelige beslutningen. STOOOOOP skrek jeg til bussjåføren.

Vi var da på motorveien hvor det egentlig ikke er lov til å stoppe. Foran oss var det to avkjørsler, den til høyre gikk tilbake i retning Malpensa og den til venstre var til Linate. Derfor svingte sjåføren inn til siden og stoppet mens han så ut som et stort spørsmålstegn.

Der ble vi stående i 45 minutter mens vi ventet på at flyselskapet skulle ta den endelige avgjørelsen. Det merkelige var at hele diskusjonen mellom pilotene og flyvertinnene ble holdt foran passasjerene. Trine fortalte meg at piloten ikke var helt enig i at de skulle fly tilbake mens hovedkontoret insisterte og flyvertinnene virret frem og tilbake i langgangen. Det var jaggu meg flaks at flyet var fylt med nordmenn. De fleste nordmennene er nemmelig vanligvis dannete og lydige, hadde det vært bare italienerene hadde de sikkert laget så mye bråk at de til slutt hadde måttet slippe de ut av flyet. Det hadde i hvertfall skjedd hvis mannen min hadde vært med, han elsker ikke akkurat å fly siden gan sliter med litt klaustrofobi og nervøse ben.

Så der satt de da, Trine og gruppen sammen med alle de andre passasjerene på flyet, akkurat som om de var gisler! Den neste meldingen som tikket inn fra Trine var at de kanskje skulle få gå av flyet i Linate. Derfor startet bussjåføren bussen men akkurat da han skulle til å svinge ut i kjørefeltet kom det en ny melding fra Trine om at de skulle fly tilbake til Malpensa, derfor måtte jeg igjen skrike “STOOOOP”! Sånn fortsatte det altså med ” nei foresten” i 45 minutter. Helt til Trine sendte meg den siste meldingen hvor det stod ” Slår av telefonen, nå letter vi!”

Hverken bussjåføren eller jeg visste om vi skulle le eller gråte mens vi kjørte tilbake til der vi hadde startet, Malpensa. Heldigvis var bussjåføren akkurat som den sangen som vi alltid sang når vi var på klassetur ” En bussjåfør, en bussjåfør er en mann med godt humør.” Han satt faktisk å humret litt for seg selv for noe lignende hadde han aldri vært borti før.  Jeg fikk latterkrampe da han plutselig utbrøt “Eccolo l’aereo” som betyr ” Der er flyet” da vi så et fly i luften mens vi kjørte tilbake til Malpensa. Til slutt ble så gode venner at jeg har lovet å ringe han når jeg skal arrangere neste tur sånn at jeg får han som bussjåfør.

Jeg tør faktisk ikke å tenke tanken om han hadde vært en surmulende sjåfør som ville fort hjem siden vi til slutt kom 3 timer etter planlagt tid frem til Sestri Levante.

I mellomtiden hadde jeg servert bobler og noe å knaske på i bussen til Trine og gruppen ( som nå var litt mindre sprudlende ) mens vi var på vei til Liguria. De var både tørste, sultne og slitne etter svenneprøven min.  Vi kom for sent til aperitiffen og det var like før at også middagen gikk dukken. Heldigvis kjenner jeg de som driver restauranten og kokken lovet meg at han skulle vente på oss.

Det hadde til og med sluttet å regne da vi gikk ut av bussen. Hotellet tok seg av all bagasjen slik at vi kunne strekke litt på beina mens vi gikk mot restauranten for en sen middag.

Selvsagt startet turen med sjømat for er det noe de fleste nordmenn elsker så er det kanskje “Spaghetti alle vongole”?

For så å fortsette med havabbor som hovedrett, her i Liguria heter den “Branzino” og blir kalt for Havets Konge. Den ble forbredt på Ligurisk vis som er på en seng med poteter, pinjekjerner og oliven.

Desserten var tre forskjellige frukt sorbeter, jeg fikk desverre ikke tatt bilde desserten siden jeg stakk en tur inn på kjøkkenet for å takke kokken for at han hadde ventet på oss såpass lenge.

Hvordan turen fortsatte eller hvordan svenneprøven min gikk….ja det kan du lese mere om siden. Følg med….hvis du har tid og lyst!

❤