Håpet er lysegrønt og solen varmer, blomstene begynner å spire og fuglene kvitrer, de kvitrer sammen med meg. Det kjennes så godt å kunne sette seg ute på en av de mange kafeene i Torino å ta seg en kopp kaffe.

Jeg følte meg faktisk som en kvitrende fugle mens skravla gikk lystig med en venninne av meg. Det er ikke så mange ganger jeg treffer venner og kjente i denne perioden, når vi treffes kjenner jeg at det er viktig å komme seg ut fra «hulen», husets fire vegger med sine rutiner, hverdagsrutiner som jeg har lagt meg til i løpet av det siste året.
Jeg setter stor pris på en prat og jeg storkoste meg mens vi satt der med hver vår espresso og lot solen varme både kropp og sjel. Lykkelige øyeblikk som var helt vanlig og naturlige som jeg tok for gitt og som jeg setter ekstra stor pris på nå.
Det er heller ikke hver dag at jeg tar turen inn til sentrum, jeg kan faktisk ikke huske siste gangen jeg var i Torino.
Torino var Italias første hovedstad, en vakker stolt, aristokratisk og elegant by med sine slott, arkader og vakre plasser.

Husfasadene er elegante mens hvis du går inn i bakgårdene forandrer det hele seg. Når du står her inne er det nesten som om du er på et helt annet sted.

På baksiden av de elegante husfasadene er det lange smale  balkokonger hvor folk har planter, henger tøy til tørk og lever hverdagen.
Nesten som vår egen «fasade» som så mange av oss er opptatt av. Alt skal gjerne være stilrent og litt stramt på utsiden mens på innsiden kan vi sprudle, lage grimaser og hoppe tau.

Du lurer kanskje hvordan man kommer inn i disse portrommene siden de vanligvis er stengte? Mange av de eldre og historiske kafeene har toalett i bakgården, derfor har du en god unnskyldning for å ta deg en tur inn i disse historiske kafeene og en titt i bakgården.

Det er virkelig verdt å stikke innom disse kafeene hvor historien fremdeles lever, hvor du kan kose deg med en kopp kaffe eller en aperitif.

Og mens du er der er det jo like greit å ta seg en tur på toalettet før du vandrer videre? Da kommer du inn i bakgården med den typiske arkitekturen som er så typisk for Piemonte.
Det er nesten som å komme inn i en annen verden og hvis du snur deg ser portrommet ut som en «dør» hvor du kan skimte verden utenfor.

Det er omtrent som om du tyvtitter ut i en annen verden mens du går mot «døren» for å se nærmere.

Jeg kunne jo nesten ikke stå her og henge resten av dagen, jeg måtte tilbake til livet og venninnen min som ventet på den andre siden.

Med raske skritt tok jeg steget over en terskel som ikke fantes,  til jeg stod jeg ute på fortauet, tilbake til verden i den vakre plassen med de elegante og aristokratiske husfasadene hvor Nadia.

Ute i «verden«  skinte både solen og Nadia, solen mens den varmet med sine stråler og Nadia med sitt varme smil.
Inne i den skyggefulle bakgården hadde det fremdeles vært kjølig, akkurat som om det var to forskjellige verdener.
Jeg trenger farger, jeg trenger lys og varme. Farger og venner gjør meg glad tenkte etter at jeg hadde tatt avskjed med Nadia og gikk tilbake til bilen.
På veien tittet jeg inn i vinduet på den lille butikken som selger vesker.

I fjor hadde jeg sett en knall oransje rompetaske. Jeg hadde allerede vært der inne et par ganger for å se på den og spørre om prisen. Det er salg nå og da jeg så at den oransje rompetasken lå der og ventet på meg bestemte jeg meg for å ta en titt til.

Jeg er en av de få som bruker rompetaske. Folk himler med øya når jeg kommer vandrende med rompetasken min mens de fleste har svære digre vesker, gjerne merkevarer til flere tusen kroner. Fasaden….hva som er inne i veskene vil vi aldri få vite men vanligvis inneholder de mye mere enn man egentlig trenger.
Det er iallefall sånn med meg…. Jo større vesken var jo mere fylte jeg den opp med det resultatet at det tok meg en halvtime å finne nøklene, som alltid lå på bunnen!
Samtidig var de svære veskene tunge der de hang på skulderen min, som begynte å værke. Det hjalp litt å ha veskeremmen på kyss over brystet men til slutt skjønte både jeg og skulderen min at det var på tide å tenke nytt, derfor endte jeg med rompetasken. En kjedelig mørkeblå anonym rumpetaske som jeg har bakfrem. Når en italienere ser en rumpetaske går tankene automatisk til Fantozzi. Litt dumme, komiske på kanten filmer som ble spilt inn på 70 og 80 årene. Fantozzi brukte rumpetaske, litt sånn som om jeg skulle hatt på meg hatten og frakken til Fleksnes. Selvsagt foretrekker jeg hundre ganger Fleksknes men jeg elsker rumpetaskene til Fantozzi.

Men nå skal det bli andre «boller» folk kommer kanskje til å himle enda mere npr jeg kommer vandrende med min nye rumpetaske som til og med tåler regn! Eller kanskje de vil synes at den er like fin som jeg synes siden det endelig så smått begynner å bli på mote med rumpetasker!
Det jeg er litt bekymret over er hva Maurizio kommer til å si når han ser den. Han kommer til å himle og spørre om jeg skal i villmarken og er redd for å ikke bli sett!

❤️