Følg meg!

Tanker om ditt og datt

Livet er ikke alltid en dans på roser.

Tanker om ditt og datt

Tankene vandrer når man er nødt til å holde seg i ro. Ikke for det, tankene mine vandrer selv når jeg er på farte eller står ved kjøkkenbenken.

I den siste tiden har jeg sett mange innlegg om hvordan man skal gjøre livet og hverdagen gladere. Det er flott og mange av tingene som jeg ser gir et litt puff i nakken. Men jeg tror også at det kan være litt omvendt. Hva med de som sitter fast….de som sitter fast i livene sine og som føler seg ekstra ulykkelige ved at de ikke vet hvor og hvordan man kan ta fatt for å gjøre livet sitt til et lykkelig liv. Hva med de som har dårlig råd. Hva med de som er syke. Hva med de som er eneforsørgere og sliter med økonomi og tid for at «kabalen skal gå opp»? Hva med de som er deprimerte? Ja, for å ta det litt hardt i kan det for mange være som en ørefik å lese at det er deres egen skyld at livet ikke er akkurat som det livet som de drømte om.

Depresjon er så mangt, jeg sliter selv med depresjon til tider og vet hva jeg snakker om. Jeg er ikke kronisk deprimert og har alltid holdt meg borte fra medisiner selv om jeg nok kunne ha trengt det noen perioder men jeg har alltid tenkt for meg selv «Dette klarer du Caroline! » «Hold opp å tenk, kom deg ut». Men det er så mye lettere å si enn å gjøre når du sitter der med mange grå, vonde og triste tanker. Også fordi at mens jeg kjefter på meg selv blir skyldfølelsen enda større og alt går i en vond sirkel. Da pleier jeg å lukke meg inn og bli en slags huleboer. Jeg orker ingenting, alt ser grått ut, alt er trist og jeg får virkelig dårlig samvittighet fordi jeg vet at jeg ikke har noe å klage over. Men det hjelper ikke, det blir akkurat det motsatte ved at jeg blir enda mere deprimert ved at jeg ikke er i stand til å være takknemmelig og for at jeg ikke er i stand for å glede mine nærmeste. Jeg prøver jeg å unngå mennesker som jeg kjenner fordi at jeg vet at jeg ikke vil klare å smile, le, småprate og lytte til andre uten å begynne å gråte. Jeg tar nemmelig til tårene når » mørket faller på».

Hvorfor man sliter med depresjon vet jeg faktisk ikke men det er ikke noe man velger det bare kommer enten sniken eller som lyn fra klar himmel. Jeg lurer faktisk på om det er folk som er mere følsomme enn andre som «faller i mørket»?  Som sagt er ikke min depresjon alvorlig men jeg kan love deg at det er slitsomt for det. Ja, ikke bare for meg men også for mine nærmeste. Jeg prøver å late som ingenting men de som kjenner meg godt ser det med en gang siden jeg er omtrent som en åpen bok.

Men det jeg ville frem til var altså alle disse fantastiske flotte tipsene som svømmer over på nettet om hva og hvordan man kan få til et liv på en rosa sky. De pleier å komme sammen med bilder av glade smilende mennesker som lever et perfekt eventyrliv. Disse Personlig synes jeg som sagt at både setningene, tipsene og bildene kan gjøre ting værre. Selvsagt vet jeg at det ikke er vondt ment men jeg lurer på om de noen gang har selv gått på veggen.

Jeg husker en vond periode hvor jeg var laaaangt nede hvor jeg fikk hjelp for å kunne stable meg på beina igjen. Jeg orket ikke engang å se på TV, jeg orket rett og slett ikke alle de smilende fjesene…skjønte liksom ikke hva de hadde å smile og le av. Jeg visste jo innerst inne at det var jeg som hadde problemet ikke de som smilte. Alt dette fikk meg til å føle meg skyldig og enda værre

Derfor tror jeg at vi skal være litt forsiktig med å hyyyle ut med at NÅ skal vi være lykkelige…NÅ skal vi gjøre drømmene våre til virkelighet, vi skal si opp jobben, vi skal skifte ektefølte, vi skal slå ut håret og hoppe glad inn i et nytt lykkelig liv. Kanskje det sitter noen som har mistet noen kjære, noen som har skikkelig trang økonomi, noen som er alvorlige syke, noen som sliter med alkohol, med narkotika, en vond oppvekst, en vannskelig familiesituasjon, vonde opplevelser, arbeidsløse, osv. osv. Hva med de?

Skal en som forsørger hele familien sin plutselig slutte i en trygg fast jobb fordi hun/han alltid har drømt om å snekre fuglehus fordi at det er det som alltid har vært drømmen og som gjør en glad? Det er ikke alltid så lett og man må vel nesten ha noe trygt i ryggen før man hiver seg i snekkerbua for å spikke de mest fantastiske fuglehusene som du kan tenke deg…..men som desverre ikke blir solgt?

Hvis du ser deg godt om så vil du kanskje oppdage at det er de som gir mye av seg selv, de som kanskje er gode lyttere og som smiler i vei for å hjelpe andre til å stable seg på beina som faktisk er de som sliter selv. Kanskje fordi de selv vet hva som skjer eller kan skje bak «kulissene»?

Nå vil du kanskje tenke…..»Jammen da motsier du jo deg selv, kanskje de som legger ut gode gledesråd også sliter om hvordan man kan få en lykkelig hverdag» Ja, hvem vet….det kan jo godt være at jeg tar helt feil men for meg personlig hjelper det ikke når alt ser mørkt ut. Det hjelper meg ikke med flotte bilder av et perfekt liv, glade personer som forteller om hva man skal gjøre for å bli like glade og lykkelige i et perfekt liv som de selv. Disse tingene kan kanskje hjelpe når man ser lyst på hverdagen og er full av energi og livsnyter, ikke når man er huleboer i mørket.

Jeg har alltid drømt om en av og på knapp for tankene og følelsene mine. Jeg har aldri gått til psykolog selv om det sikkert hadde kunne hjulpet meg. Jeg har prøvd masse forskjellige ting og jeg er blitt rundlurt av såkalt alternativ behandling som gjorde alt værre da jeg endelig skjønte og «våknet» opp fra det som jeg nå vil kalle farlig. Det er rett og slett farlig å leke med følelser til mennesker.

Det som virkelig har hjulpet meg var hypnose. Jeg gikk til en akupunktør som rådet meg til å kontakte en professor i akupunktur som også drev med hypnose. Siden jeg stolte fullt på akupunktøren min endte det med at jeg kontaktet han. For meg ble det en stor forandring i livet mitt. Jeg husker fremdeles første møte hos han da jeg satte meg ned. Da han spurte meg om hvorfor jeg var der begynte tårer og snørr å renne mens jeg stotrende prøvde å fortelle om mine følelser. Jeg gikk til han tre ganger ( han hadde allerde sagt at han ikke ville bruke mere enn tre møter med meg, noe som fikk meg til å stole på at han ikke var en «trolldoktor» som bare var ute etter å tjene masse penger på folk som trenger hjelp….og som det er en drøss av spør du meg!)

Det var det som hjalp meg og ikke alle bemerkningene om at jeg måtte smile til livet, sette pris på alt det som jeg har i livet, at jeg har klart å realisere noen av drømmene mine osv osv. Min positive side er vel at jeg har mange ideer….alt for mange egentlig. Og siden jeg ikke hadde noe trygt å lene meg mot så har jeg alltid visst at det var opp til meg selv om jeg skulle komme meg videre i livet med mine mørke perioder.

Jeg har nå akseptert at det er sånn jeg er, følelsene mine er som en berg og dalbane. Jeg elsker som de fleste med å smile og le men jeg prøver å være ekstra forsiktig når det gjelder å fortelle folk som sliter at de må forandre på livene sine, smile og være lykkelige.

Vi er alle så forskjellige, det som er riktig for meg kan være galt for andre og omvendt. Det er heller ikke for å kritisere alle budskapene om hvordan man kan skape seg et lykkelig liv på en rosa sky. Det er bare tankene mine som går mens jeg må holde meg i ro med beinet i gips og med brudd på to ribbein.

Oj…jeg holdt på å glemme en ting. Vet du hva som hjelper meg når jeg merker at det blir noen mørke dager? Ja, du kommer aldri til å gjette det!!! Jeg baker….jeg baker gjærdeiger som vokser og eser. Jeg elsker gjørbakst siden den er levende. Ja, også går jeg tur med hunden min på steder hvor jeg vet at jeg ikke vil treffe kjente. Før i tiden tok jeg på meg øretelefonene og hørte på musikk mens nå foretrekker jeg stillheten.

Bildegalleri

Klikk og nyt!

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

Caroline jobber

Jeg er Caroline

Jeg som eier og driver denne bloggen har jobbet som kokk på egen restaurant i Lavagna nord i Italia i mange år. Nå er jeg frilanskokk, matskribent og turarrangør. Jeg kan også komme til deg hvis du vil ha en spesiell matopplevelse, kanskje sammen med en gjeng venner.

9 hendelser på “Tanker om ditt og datt”

  1. Merete Kosberg

    Å, kjære deg. Du setter ord på slik livet er. Takk. Sånn har jeg det også. Det er godt å vite at jeg har likesinnede, selv om jeg ikke unner noen andre å ha det sånn. Setter sånn pris på at du byr på deg selv som du gjør. Stooor klem fra M.

  2. Takk for din ærlighet, er nok mange som kjenner seg igjen her.
    Jeg har og bakt mange gjærdeiger i perioder , godt å få ut frustrasjon og mye mer i en deig .
    God bedring til deg min FB venn 😘😘

    1. Desverre er det nok det selv om jeg egentlig håper at folk ikke vil kjenne seg igjen siden jeg ikke ønsker noen å slite med mørke perioder og tanker i livet. Kanskje ikke så rart at vi ble FB venner i bakeklubben med Hjemmet hvor jeg var frilanser 😉😊😍

  3. Rolf W. Pettersen

    Takk, Caroline, for at du tør være en motstemme til alle kravene om evig lykke. Livet er ikke bare en dans på roser og for noen av oss svinger humøret mer enn vi skulle ønske. Men det hjelper med god mat 😉

  4. Jeg tror at de unge vil få store problemer med at det er de selv som må skape sin egen lykke og drømmeliv. Det er jo noe alle drømmer om men å gi et budskap om at det er en egene skyld om man ikke klarer det er for meg i drøyeste laget. Da kan man jo føle seg jo enda mere frustrert når man må ta hånd om problemene i livet siden livet liksom skal være en dans på roser….uten torner.
    Ja, god mat kan hjelpe på humøret, både for kropp og sinn 😉🎶🍝

  5. Du er tøff Caroline, og jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier. Før jeg fikk diagnosen min var livet mitt også som en Berg og dalbane. Depresjonene kunne komme som lyn fra klar himmel, trodde jeg. Stephen Fry sa en gang at depresjoner er som dårlig vær , det kommer og går. Uansett så kan stress være en utløsende faktor, og en noenlunde forutsigbar hverdag har også hjulpet meg sammen med turer med Tobey 🙂 God bedring min venn❤️

  6. Kjæreste Gina. Om jeg er noe særlig tøff tror jeg egentlig ikke siden jeg nok føler meg akkurat motsatt av tøff. Det er bare det at jeg vet at det er mange av oss og at vi fleste tier. Og det er akkurat der at jeg tror vi kan hjelpe hverandre ved at man åpner «døren» av følelsene våre litt på gløtt. Ellers er det så lett å føle seg ensom og «vannskelig» når man er i mørket. Som om at det er vi selv som er skyldige for at vi » sitter der» siden vi ikke alltid klarer å stå opp for det som er forventet også fra de nærmeste. Jeg tror også at man kan bli sett på som en slags «trussel» for de som egentlig ikke vil at vi skal la døren stå på gløtt. For noen kan det være vannskelig å måtte være nødt til å konfrontere livet og gå i dybden, det kan vøre lettere å skyve alt under dørmatta før man går ut. Det sårer og gjør vondt når man får høre at man ikke har noe å klage over og at vi er selv «skyldige» fordi vi ikke klarer å være glade og positive nok for å gjøre livet til en stor glede. Noe vi jo alle ønsker men som ikke alle klarer. Du var en av de første jeg kom i kontakt med i Norge da jeg startet med bloggen min. Du åpnet deg selv og hjemmet ditt for meg, selv om du jo ikke ante hvem jeg var. Jeg kunne jo vært hvem som helst som skulte seg bak skjermen. Du kastet deg ut i det ukjente for å bli kjent med meg i virkeligheten og det er tøft det Gina. ❤ Jeg håper at vi kan gi hverandre en god bamseklem om ikke så alt for lenge. ❤

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ved å bruke kommentarskjemaet, godtar du mine personvernregler.

Rull til toppen