Litt mimring fra 12 juni 2016

Ut på tur….på søndagstur, hvor vi alltid finner …….

Mat eller vin festivaler. Det blir feiret lokale produkter som  asparges, sopp, ravioli, jordbær ja jeg har til og med vært på “Den fylte ovnsbakte fersknen” sin festival. Ellers så det de lokale viner som blir feiret.

Hvis det da ikke er snakk om en eller annen helgen. Alle byens innbyggere opp, det blir satt opp boder og langbord og de arrangerer alt fra underholdning og musikk til mat og drikke. For det sier jo seg selv at “Uten mat og drikke duger helten ikke”!

Noen butikker forvandler seg til “pølseboder” hvor du får kjøpt deres egen spesialitet.  Mens andre ganger kan disse “festene” være på ute på landet hvor de setter opp svære telt  i grønne enger.

Hvis du kommer til Italia må du for all del ikke gå glipp av disse festivalene. Selv om det kan bli ganske trangt mellom saligheten på de mest populære. Du vil få øye på hvor og når disse festene holder sted på plakatene som blir hengt opp, noen ganger blir plakatene limt opp sammen med mange andre plakater på ” oppslagstavler” som du vil se langs veiene. Det er sikkert en i nærheten av der du skal, akkurat som denne hvor Maurizio og jeg var forje søndag. En liten landsby som heter Agliano Terme som er kjent for den utsøkte rødvinen Barbera med sine 40 vinprodusenter.

Er det noe rart at man blir glad når man kommer til et slikt sted?

Vi kjøpte billetter i en bod, med de valgte vi selv hva vi ville spise til lunsj. Vi startet med raviolier, ( de blir kalt for “angnolotti” her i Piemonte ) hos byens slakter.  Maurizio stilte seg pent i køen mens jeg satte meg ned ved langbordet og hilste blidt på alle som allerede satt der. Alle var glade og fornøyde mens de gomlet angnolotti og bifftartar sammen med et glass Barbera.

Og vi skjønte fort hvorfor, dette var noen av de beste angnolottiene vi har smakt. De ble servert “in bianco” som betyr at det ikke er noen saus “bare” smør og urter som er den beste måten hvis du virkelig vil kjenne smaken av fyllet i “ravioliene” siden det ikke er andre smaker som konkurerer.

På restauranter pleier du å kunne velge mellom “al sugo” ( tomatsaus ) “al ragú” ( kjøttsaus ) eller som sagt “in bianco” som betyr med en dasj olivenolje eller smeltet smør og revet Parmasanost. Hvis du ikke er så begeistret for olivenolje kan du spørre om å få dem “al burro” ( smeltet smør ). Eller spør etter  “burro e salvia” som betyr at de legger noen blader med salvie sammen med smøret i en panne over svak varme. Mens smøret smelter gir salvien fra seg all sin smak og aroma.

Rett ovenfor oss satt det to besteforeldre i ro og fred mens de spiste og tittet på livet rundt seg. De snakket ikke til hverandre, ord var overflødig. Ved siden av meg satt det en dame på samme alder som meg, mannen hennes satt på den andre siden av langbordet.

Det er umulig å ikke begynne å snakke om mat når man sitter rundt et bord og spiser sammen med italienere. Carla, som hun het kjente kokkekunstene. Hvis noen spør deg om du begynner med kald eller varm olje, om du rister pinjenøttene sammen med sofritto’en ( som er gulrot, stangselleri, løk, hvitløk og eventuelt chili ) eller om du tilsetter dem til slutt etc. Da skjønner du at du snakker med en som KAN lage mat og er ute etter flere hemmeligheter. Det er den eneste måten å lære på, spørre, se, høre og smake. Vi var alle enige om at disse ravioliene var kjempegode. Faktisk så gode at Maurizio stakk en tur bort til luken hos slakteren og spurte om han kunne få kjøpt med seg hjem i løsvekt. De hadde desverre ikke noen igjen,  derfor måååååå vi komme tilbake hit en dag og da kan du vedde på at vi har med oss kjølebag.

Neste spisestopp ble i en bakhage hvor de serverte “Vitello tonnato” som er kalvekjøtt skåret i tynne skiver servert med en krem laget av majones, kapers, tunfisk og salt ansjos. Det høres kanskje ikke så godt ut men du MÅ prøve, det er utrolig godt. Selv for en som ikke liker tunfisk, ansjoser eller kapers.

Den andre retten var “Brasato di salsiccia e patate”, langkokt italiensk pølse som blir kokt i vin sammen med grønnsaker og tomater som til slutt danner en saus…..for hvem har sagt at italienere ikke liker saus ??? De liker sauser som er laget av selve stekekraften uten noe hokospokospose som mange nordmenn tyr til.

Etter lunsjen ruslet vi opp til kirken….til gudstjenesten ??? Nei, i dag var kirken full av lokale vinprodusenter !

Vi kjøpte med oss tre flasker biologiske viner. Det var kanskje ikke noe rart at jeg var glad og storkoste meg mens jeg satt der ute på kirketrappa?

På kirkeplassen var det rigget opp teater med underholdning både for store og små. Akkurat nå var det klovnens sin tur, de minste barna lo så de nesten tisset på seg, de litt større lo flaue. De syntes sikkert at det var kjempeartig….men de var akkurat i den alderen at de for store til å innrømme at de egentlig fremdeles var “små” og kunne more seg.

De som var enda litt større og på terskelen til å bli voksne hadde andre ting å gjøre, som å fortelle hverandre hva de hadde gjort kvelden før da de hadde kjørt inn til byen med musikken på full guffe. På jakt etter LIVET, hva det nå enn er.

De voksne lo åpenlyst og de gamle lo så de holdt på å tisse på seg akkurat som de små barna. Alle generasjonene var samlet for å feire i byens gater og plasser.

Det er så herlig med disse festene, folk setter seg ned på fortauskanter og på plasser mens de nyter atmosfæren og livet i fulle drag. De blir liksom litt friere, for det er vannskelig å se en italiener som setter seg rett ned på gaten til daglig.

Det lokale politiet vandret rundt i de rolige gatene for å kontrollerer at alt gikk ordentlig for seg. Akkurat som i Kardemommeby, det var i allefall sånn jeg tenkte at det måtte være da jeg som liten leste bøkene om Kardemommeby.

Nede på torvet stod det en vennegjeng som diskuterte, kanskje de hadde blitt lurt inne i delikatessebutikken?

Hvorfor….se hva butikken heter da. Den heter Truffa som betyr “svindel”! Jeg kan bare tenke meg hvor mange komentarer denne butikken har fått i årenes løp…..ja faktisk så langt tilbake som til 1918 da familien Truffa åpnet butikkdøren for første gang.

For ikke å snakke om byens konditori, hvor familien sikkert bor over butikken hvor de har sitt opp sitt eget “lille” iskremskilt på terassen sin blandt de blomstrende potteplantene. På skilte står det ‘Den gode hjemmelagde iskremen får du her’

I disse små italienske byene ser du det italienske livet. Hvor de henger opp gardiner utenfor inngangsdørene, som hjelper til ved å holde ute både varme og kulde.

Med fargeklatter, blomsterkasser og blondegardiner.

Agliano Terme ligger på en liten høyde på åskanten med drueranker og jorder så langt du kan se.

Buona domenica.

( boåna dåmenika ) Ha en fin søndag.

❤️