Sangfugler fra Norge på sydlige strøk. Nå skal jeg fortelle deg om en fantastisk opplevelse jeg hadde for en del år siden, rettere sagt sommeren 2006

Desverre var det ikke noe særlig med Internett på den tiden eller rettere sagt så var ikke jeg på nettet siden jeg hadde nok å gjøre med familie og matlagingen på restauranten som vi drev på den tiden.

Det hele startet med at Maurizio plutselig kom inn på kjøkkenet, selv om han jo egentlig visste at han ikke burte komme inn på kjøkkenet om det ikke var helt nødvendig eller om det sto for livet, når restauranten var full.
Jeg kan nemmelig være litt streng og kort mens jeg er konsentrert over gryter og kar når jeg jobber for at alt skal gå knirkefritt.

-Jeg tror det er noen norske gjester
-Hvordan vet du det? Svarte jeg litt irritert og stressa mens jeg passet på at pastaen ble ‘al dente’
– Nja, det er liksom aksenten.
Vi vekslet et raskt blikk, han visste at jeg trengte å konsentrere meg for at alle gjestene skulle klappe seg på magen glade og fornøyde etter måltidene. Han visste også at jeg ville ta meg en tur ut fra kjøkkenet så fort jeg hadde et ledig øyeblikk siden det var veldig sjelden at det kom utenlanske gjester på restauranten vår.

-Hei er dere norske?
Jeg visste aldri om folk egentlig var norske når Maurizio sa at han synes de hørtes og så ut som nordmenn ( hvordan er det egentlig vi ser ut som? Vi ser jo ikke alle som kjempestore blonde vikinger? Noe som de fleste italienerene tror! )
Denne gangen var de faktisk norske, det var selve dirigenten for Skien Mannssangforening med sin kone som satt der glade og fornøyde mens de nippet til et glass grappa etter middagen.
Etter en rask prat om hvordan og hvorfor de hadde havnet i Lavagna føyk jeg tilbake på kjøkkenet, redd for at noe skulle bremme seg, eller at pastaen skulle bli overkokt.

De hadde fortalte at de var en del av mannskoret fra Skien. Koret hadde planlagt en tur til Italia med sine koner, kjærester og samboere. Et helt mannskor på 50 stykker med sine 50 «halvdelene» som hang på.

De skulle egentlig ha møtt andre kor i Italia for å synge sammen men desverre hadde det blitt noen misforståelser på veien, sikkert på grunn av språket.
Italienere er ikke akkurat berømte for engelsken sin og det kan oppstå mange misforståelser på veien om man ikke kan språket.
Derfor de ikke møtt eller hørt fra noen andre italienske sangfugler etter at de hadde bestilt reisen.
Siden reisen og hotellet allerede var bestilt og betalt hadde de bestemt seg for å gjøre det beste ut av turen mens de fartet rundt, en glad syngende flokk fra Norge.

Den kvelden hadde gruppen delt seg for å spise middag på egenhånd etter at de hadde vært sammen hele dagen for å besøke de berømte fem byene som heter ‘5-terre’.

Byer og byer, det er vel heller fem små perler som ligger på rekke og rad langs kysten. For all del, ikke forville deg dit i høysesongen. Da kan du bli sittende fast i turiststrømmen som bare kommer for å ta en rask titt på disse stedene for så å farte raskt til neste. Nesten som om det skulle vært et åpent museum!
Men det er ikke museum, det bor folk her, folk lever her og har en vanlig hverdag selv om det sikkert er vannskelig når man må kjempe seg gjennom turistmassene med for å nå toget til skolen, jobben eller doktoren som kanskje ligger i andre byer.

Vel, de hadde hatt et par dager sånn i «frihet» siden de ikke hadde klart å få kontakt med andre kor å kunne synge for eller sammen med.

Så der har du meg i et et nøtteskall siden jeg er impulsiv. Etter Maurizios mening er jeg  litt for impulsiv til tider.
Før jeg føyk tilbake til kjøkkenet hadde jeg sagt.
-Jammen da arrangerer vi en konsert for dere her.

Vi hadde allerede arrangert mange konserter med verdensberømte artister siden vi arrangerte en internasjonal musikkfestival i 15 år. Maurizio hadde til og med blitt overrakt en premie i San Remo som beste musikkfestivalen i Liguria.

Men hva hadde jeg gitt meg meg ut for denne gangen?
Jeg har aldri angret på at jeg var impulsiv siden det ble en helt fantastistisk opplevelse som så mye annet når jeg bare har kastet meg utti noe ukjent. Men denne gangen var det anderledes, de var mine landsmenn, de var hundre stykker og de skulle spise.
De ville gjerne spise hos oss før konserten men restauranten vår var liten med plass til maks 45 stykker og vi måtte ta vekk alle bordene utenfor restauranten for at det skulle bli plass til konserten.
Derfor endte det med at vi serverte de middagen i en historisk hage som ligger rett bak restauranten.
Vi rigget opp border og stoler for 100 mennesker i denne lille hagen og serverte de en typisk italiensk middag.

Det var omtrent som om de kvitret der de satt og storkoste seg i denne lille hagen, som bare var deres for kvelden.

Etter middagen ble det holdt taler for at maten skulle synke mens jeg vasket opp og ryddet på kjøkkenet.

Da alt var klart kom ordføreren for å ønske mannskoret velkommen til vår lille by.

Selv fikk jeg æren å presangtere mannskoret både på norsk og italiensk. Jeg var ikke særlig høy i hatten der jeg stod med gelé i knæra og klump i halsen.

For meg var dette virkelig en stor opplevelse, jeg får alltid klump i halsen og gåsehud når jeg hører norsk og er sammen med nordmenn og bedre ble det ikke da de dedikerte en sang til meg. Så der stod jeg med klump i halsen som ble forvandlet til tårer, gledestårer og «hjemlengsel» Selv etter alle disse årene i Italia tenker jeg alltid på Norge som hjemme.

Det høres sikkert rart ut å beskrive stedet utenfor restauranten vår som et smug.
Det en sidegate med de tradisjonelle husene fra Liguria. Historiske hus på 3 etasjer som gir en perfekt akustikk og en magisk atmosfære.
Jeg har ikke tall på hvor mange av artistene vi har hatt som har sett bekymret og noen ganger irritert og oppgitt på stedet når de så hvor de skulle holde konsertene. Og da snakker jeg om verdensberømte stjerner.
Men jeg har aldri sett noen sure eller misfornøyde artister etter konsertene. Det var  som om de omtrent lyste av energi og glede når konsertene var over.
Konserter som de ikke hadde trodd var mulig siden det dannet seg et unikt sammenhold mellom artistene og publikum, nesten som om det en magisk rød tråd. Noe som også skjedde denne kvelden selv om det ikke var så stort publikum.

Vi hadde ikke hatt tid til å annonsere konserten eller å skrive en plakat siden alt var blitt gjort på sparket  men det hadde mannskoret tenkt på.

Desverre hadde jeg ikke noen bilder fra akkurat denne konserten men takket være Facebook har jeg nå klart å sette meg i kontakt med Skien Mannsangforening og det er de som har sendt meg disse bildene.

Det blir snakket mye negativt om Facebook og Internett men om man bruker det riktig er det utrolig hvor mye glede man kan få av det.
For meg personlig har den vært helt unik, jeg har igjen kontakt med venninner fra gamledager, med familie som jeg hadde mistet kontakten med. Men også arbeidsmessig ved at jeg har hamret løs med bloggen min og nå for å reklamere for mine matkurs som jeg holder på nettet, for å skape meg et nettverk i Norge.

Men sist men ikke minst å kunne minnes en kveld som dette som selv i dag får følelsene mine til å gå litt i spinn. Tenke seg til, et helt mannskors som sang norske og italienske sanger på i en liten bakgate i en liten by i Italia en fløyelsmyk sommernatt. Jeg får fremdeles gåsehud når jeg minnes den kvelden. Folk hang ut av vinduene da mannskoret begynte å synge italienske sanger.

Etter konserten samlet vi oss utenfor restauranten med noe godt i glasset sammen med 100 sprudlende nordmenn, noen av de italienske naboene våre som hadde hjulpet oss med å arrangere og publikum som hadde samlet seg i løpet av kvelden.
Dette er øyeblikk hvor man stopper opp å kjenne på følelsene. Nyte atmosfæren, kjenne den intense energien, gleden og ren og skjer lykke. Øyeblikk som forsvinner hvis man ikke tar tar vare på de.

Dagen etter hadde de planlagt en tur til Toscana og skulle være borte et par dager. Kveldens opplevelse hadde nok satte sine spor siden jeg bakte norske kanelboller og norske grissinier til hele nabolaget dagen etterpå.

Har du aldri hørt om norske grissinier? Det hadde ikke jeg heller for å være helt ærlig. Når du står på et kjøkkenet å lager mat hver dag i 15 år, (bortsett fra onsdager da vi hadde stengt) blir det til at man bruker fantasien. Denne gangen endte fantasien i baksten og da gjestene våre spurte meg om hva det var for noe knaskende godt jeg hadde bakt så ramlet det ut av meg
-Grissini norvegesi
Akkurat som det hadde ramlet ut av meg at mannskoret kunne holde konsert i smuget til restauranten før jeg fikk tenkt meg om, noe jeg aldri har angret på. ❤️

Etter et par dager ringte telefonen, jeg måtte selv ta av meg bestillingene siden alle som ringte var norske.  De ville bestille bord til middag på restauranten for den siste kvelden før de skulle reise tilbake til Norge.
Jeg fløy som en sprettball frem og tilbake for å oversette menyen og inn på kjøkkenet for å forberede de forskjellige rettene. Denne gangen hadde de nemelig ikke fast meny men kunne velge og vrake fra dagens meny.
Jungeltelegrafen mellom medlemmene gjorde det sånn at til slutt ville alle 100 komme på middag, dessverre var det ikke ledig bord til alle.
Men alle stakk innom for en siste grappa og for å ta farvel for denne gangen før de hoppet til sengs.
Nå som jeg igjen har fått kontakt med gruppen håper jeg å kunne møte de igjen enten her i Italia eller i Norge.
Så om du hører et mannskor som synger norske og italienske sanger og ser en gråhåret kjerring med tårer i øynene blant publikum så er det bare meg!

En tusen hjertelig takk til Skien Mannsangforening for en uforglemmelig kveld. 

❤️