Og sånn går dagene.  Det er ikke akkurat så lett i disse dagene å late som om alt er greit. Det er jo ikke greit at vi ikke kan gjøre akkurat som vi selv vil. Men hva er det vi egentlig vil?
Hva er det egentlig det hele dreier seg om? Hva mener vi med å være frie? Friheten som du føler på vidda er vel ikke mindre frihet enn å sitte trangt på et stappfullt fly på vei til sydligere strøk sammen med en haug andre turister? Men det er altså, Det vi VIL er at vi selv vil velge om vi vil være der ute på vidda og beundre naturen, stillheten og den friske luften eller å ligge svettende på en strand for å bli godt stekt og drikke seg drita full!
Jeg vet det, jeg var nok litt for drastisk akkurat nå siden det er så mye mere enn strand, sol og varme man lengter etter. Man lengter etter å kunne ta sine egene valg uten at andre skal bestemme om hva vi kan og ikke kan. Vi lengter etter å treffe familie og venner. Vi lengter etter å bevege oss fritt og ikke måtte gå over på den andre siden av fortauet for å unngå en gjeng som står der å henger. Vi lengter etter bjørneklemmer og å håndhilse…vi lengter etter den normale»  hverdagen…som vi kanskje klagde over før?
Kanskje vi bare ønsker et lite avbrekk  og de fleste er sikkert mer lystne for å få tælen ut av underbuksa en å stå der ute på vidda i frisk luft?

Har vi helt glemt hvordan det var før i tiden? Det var mange som ikke en gang visste hva ferie var for noe. Noen hadde kanskje råd til å reise på ferie, til hytta eller å reise på besøk til slektninger.
Hadde vi glemt den svimlende yrende gleden når man skulle reise til utlandet de første gangene ….med fly? En stor begivenhet som ikke alle kunne unne seg mens som  nå er på en måte blitt hverdagskost eller rettere sagt det var….Inntil for et år siden.

Jeg bor som du kanskje vet i Italia, hvor jeg har bodd i omtrent 40 år. Jøss, og fremdeles sier jeg hjem når jeg snakker om Norge!!! Sånn er det når røttene sitter dypt.
På søndag var det Morsdag, San Valentino og Fastelavns i Norge, på en og samme dag! Vanligvis var det en virkelig god grunn og unnskyldning til å reise bort, akkurat dit vi selv ville. Mens i år måtte vi holde oss hjemme og derfor var det store spørsmålet om hva og hvordan man kunne feire.
Egentlig var det kanskje flaks at det var tre feiringer på en dag som gjorde at de fleste sikker hadde det travelt med å planlegge om hvordan man skulle mestre alle tre feiringene på en gang.
Hadde det bare vært San Valentino hadde man kanskje planlagt en romantisk reise til en øde øy, til en storby opplevelse som Roma som er kjærlighetens by eller nei, det er vel Paris som er kjærlighetsbyen?
Men hva med a mor…det er jo tross alt morsdagen bare en gang i året. Og hva med alle fastelavnsbollene? Derfor hadde vi kanskje holdt oss hjemme selv om vi hadde kunnet velge?
Det jeg vet er at det hjelper å ha noe å gjøre å planlegge og lage noe ekstra koselig og godt i disse tidene.
Jeg har selv vært travelt opptatt med å legge ut oppskrifter om bakst av kaker og boller hele uken og dette har hjulpet meg til ikke å bli sittende med dystre tanker.

Det å bake gjør meg virkelig glad og det samme sier naboene våre når jeg ringer på døren med en pakke av dagens bakst.
Jeg regner med at du er ganske lei av boller og kaker nå?  Men det er ikke jeg!
Derfor stoppet vi opp for en kopp kaffe på søndag mens vi var på vei…..til hvor? Hvor skal jeg fortelle deg om senere…..om et par måneder!

Det er karnevalstider og da bugner det med søt bakst hos konditoriene og i bakeriene. Kaker som bare blir laget i denne perioden for å fete oss ekstra før «fasten» som følger i dagene etter Karneval.
Ikke for det, det bugner alltid med småkaker her i Italia, spesielt på søndager. La dolce vita!
Hva smaker vel bedre enn en liten kake sammen med en kopp kaffe? Og siden kakene er små er de jo helt perfekte selv om det da er enda vanskelig å velge hvilken.

Det søte livet, ikke for det, å leve i Italia er som sagt ikke bare det søte livet, hverken før eller nå.
Men vi får gjøre det beste ut av det akkurat som de gjorde før i tiden da man ikke alltid hadde mulighet til å velge.  Nyte de små lykkelige øyeblikkene, som å bestille en kopp kaffe sammen med noe søtt, søtt og bittert akkurat som livet.

Hadde vi levd i en rosa sky hvor alt var lykke uten problemer ville vi kanskje ikke stoppe opp for oppleve disse små lykkelige øyeblikkene? Mange ganger er man mye flinkere til å sette pris på små ting og kjenne på følelsene hvis skyene i horisonitenen har en gråtoner.
Selvsagt skriver jeg om vi som egentlig ikke har så mye å klage over hverken når det gjelder økonomi og helse. Det er for all del ikke min mening å såre noen eller å late som om hele verden levde i sus og dus helt til nå.

Vi var og er nok litt bortskjemte. Mange av oss følte nok at vi «måtte» fylle alle «hull» for å kunne si og føle at man har gjort alt det man selv ville og drømt om i livet.
Hvilke hull er det vi må fylle? Er  hullene i livet så store som i denne lille kaken? Eller er det «hullene» inni oss som er så store at vi tror at det hjelper å fylle «hullene» på utsiden og pynte på fasaden selv om vi egentlig vet at vi først burde rydde opp inni oss selv? Det er bare det at «hullene» på innsiden er mye vanskeligere å fylle samtidig som det kan gjøre innmari vondt omtrent som å stikke hull på en verkende byll som man ikke lenger kan late som at ikke finnes.
Derfor kan det være mye enklere og lettere å la de forbli tomme og verkende med å fortsette å fylle «tomrommene» på utsiden.
I dette året som har gått har jeg skjønt, selv om jeg ikke vil godta at det alltid vil være noen hull på innsiden min som jeg aldri vil ha mulighet til å fylle siden jeg må ha hjelp av andre.
Men det er ikke alle som er villige til å «se» og hjelpe siden de kanskje selv har boltret og lukket igjen sine egne hull ved at de later som om de ikke er der fullt opptatt med å pynte på fasaden.

Det ble nok litt mange tanker her men jeg kommer ikke unna alle tankene mine i disse tidene og jeg er sikker på at jeg ikke er alene når det gjelder akkurat det. De fleste av oss er flinke til å snakke om vær og vind og at alt vil gå bra. Men er det ikke like viktig å få kunne lufte og dele sine tanker selv om de kan virker som mørke truende skyer for noen?
Til uken reiser jeg ned til Liguria som er godt over til oransje som vil si at alle kaffeterier, barer og restauranter er stengt. Vi har heller ikke lov å bevege oss utenfor kommunens grenser.
Derfor satte jeg ekstra stor pris på å kunne gå inn å ta oss en kopp kaffe og velge en liten kake, som vi koste oss ved bardisken. Jeg skulle gjerne ha satt meg ned og valgt fire, fem eller seks av småkakene.

Men tiden var knapp, vi måtte videre…til nye steder…til nye prosjekter for fremtiden…vi må tenke nytt….for å kunne ta opp tråden, den tråden som det gikk knute på i fjor.
Ta igjen året som forsvant, akkurat som om man skulle ha sklidd på ribbefett
Har du lyst til å følge med på hva fremtiden bringer og hva jeg gjør for å fylle hullene i livet mitt, både utvendig og innvendig?
Ja, bortsett fra å fylle de med gode rødviner som er så alt for lett å gjøre når man bor i mitt oppi et av Italias vindistrikter.

På søndag var det som sagt tre ting som skulle feires på en og samme dag. Jeg må innrømme at jeg var skikkelig fristet til å kjøpe denne kaken sammtidig som jeg var nysgjerrig på smaken.

Om den hadde vært god hadde jeg nok startet med prøvebakesmakingen min som vil si at hele denne uken ville bli «Dolce Vita».
Derfor ble det ved tanken, med tungt hjerte gikk jeg ut av døren…uten kaken! Kakene i disket slengte meg slengkyss da jeg gikk ut av døren mens magen disset etter alle søktsakene som jeg hadde laget for å holde meg opptatt! Jeg kan ikke alltid gjøre akkurat sånn jeg selv vil og det er det vel egentlig ingen av oss som kan.
Men….vi har lov til å si ifra…at vi ikke synes at det er greit, vi har lov til å lufte våre dypeste tanker, vi har lov til å hjelpe andre over knekken, vi har lov til å se oss selv i døra selv om det kan såre både oss selv og andre uten at det skal bli kritisert og sett på som selvmedlidenhet av andre.

❤️