På denne årstiden er det herlige små festivaler over alt i Italia. Det er her du vil oppleve det ekte italienske livet, her er det…….
Latter og musikk for ikke å glemme maten. De fastboende stiller frivillige opp med å organisere det hele for hverandre sammtidig som at vi får muligheten til å bli kjent med tradisjonene og smakene på de lokale rettene som blir forbredt av en glad gjeng som stiller seg opp over gryter og kar.
Denne gangen gikk ferden til Pobietto som ligger i området rundt Vercelli/Monferrato /Alessandria……laaaangt bort fra turiststrømmen. Her blir det dyrket ris, visste du foresten at det blir dyrket ris i Italia ? Det visste i hvertfall ikke jeg da jeg kom til Italia for over 30 år siden. Som den nordboer jeg er hadde jeg alltid forbundet ris med Asia og hadde ikke i min villeste fantasi trodd at det også ble dyrket i Italia ! Området ligger som sagt mellom Milano og Torino og det er etter min mening virkelig vært et besøk. Mange rynker på nesen når de hører om disse stedene men det kan være fordi at de aldri har vært her eller at de ikke kjenner til de forskjellige stedene. Akkurat som da Maurizio og jeg fortalte venner og bekjente at vi skulle flytte til Torino. Da var det også mange som rynket på nesen over vårt valg…noen fordi at de ville at vi skulle fortsette med restauranten vår i Liguria og andre fordi de ikke hadde noen positivt å si om Torino…..hvor feil de tok anngående Torino har de nå skjønt i ettertiden! Derfor foreslår jeg å stoppe på veien hvis du lander i Milano og skal kjøre til Torino eller til andre steder i Piemonte. Det kan jo hende at du rekker en litt sen lunsj med en herlig ekte italiensk risotto før de stenger kjøkkenet. Som du sikkert har skjønt er dette det riktige området for en perfekt risotto. Men det er ikke bare ris her, siden det er flust med elver blir vannet ført inn i kanaler for at risen skal stå i vann og da blir det automatisk også froskene paradis.
Hvis du liker froskelår eller om du har mannet deg opp for å prøve froskelår for første gang så er du kommet til det riktige distriktet. Her kan du også ekskrementer med å kysse en frosk….som kanskje blir forvandlet til drømmeprinsen din…..man vet jo aldri hva som kan skje i livet !
Vær oppmerksom på at det kan være ganske varmt og fuktig her om sommeren med mygg og knott og om vinteren ligger tåken tett over rismarkene. Dette er en av grunnene til at mange rynker på nesen når de hører om dette området, men for meg er det ganske så fasinerende. Og det er jo akkurat sånn det skal være for at både risen og froskene skal trives. Det som kan være av stor interesse for alle sykkelfantomene er at de nå kommer til å bygge en sykkelvei som går fra Torino og helt til Venezia ….så her er det bare å tråkke på.
Vi var litt sent ute i venninga ( som alltid !) men vi var så heldige å bli servert de to siste porsjonene av dagens risotto som heter Panissa….skikkelig griseflaks spør du meg ! Det er en risotto med brune bønner ( borlotti ) og salsiccia ( italiensk pølse. ) En ganske mektig risotto men duuuu hvor den er god.
Det er vel egentlig en typisk rett for litt kjøligere dager men den smakte himmelsk selv om gradestokken svettet i solen. Hvis du skulle få lyst å prøve å lage den på en litt kjølig sommerkveld finner du oppskriften min her.
Menyen bestod altså av risotto, salamino ( en litt tjukk italiensk pølse ) som ble stekt på grillen, tortadiriso ( søt riskake ) og et glass lokal rødvin eller hjemmebrygget øl. “Ja takk begge deler” sa Maurizio og jeg i kor da de spurte om vi ville ha risotto eller salamino.
Disse to herlige damene hadde kledd seg akkurat som man gjorde i gamledager, med sine bredbremmete stråhatter som hjalp dem mot myggen, solen og den sterkeste varmen når man arbeidet ute i rismarkene.
Jeg fikk den orginale oppskriften på denne riskaken av dem men før du får den må jeg nesten teste den , jeg kan jo ikke gi deg en oppskrift sånn uten videre ? For hvis jeg skal være helt ærlig så den bedre ut enn den smakte….men det skal jeg prøve å fikse litt på……smaken altså !
Det var som sagt en ganske så hett dag derfor var det deilig å sette seg ved langbordene som var stilt opp i skyggen under noen majestetiske svære trær. På disse festene setter man seg sammen med kjente og ukjente og koser seg med mat og drikke, det er faktisk vannskelig å ikke komme i snakk med noen. Selv om du ikke snakker italiensk blir det sikkert mange smil rundt bordet. Noen ganger er det egentlig enda morsommere å ikke skjønne hva folk sier, da blir man mere observant på stemninger og følelser. Til og med språket blir “forvandlet” til en lek med toner, tonefall og sang mens det blir fektet iherdig. Italienere er levende når de snakker de bruker kroppsspråket like iherdig som tungen, de snakker med hele kroppen. Du kan faktisk se på kroppsspråket om de er sinte, oppskjørta, glade eller triste. Jeg er selv blitt oppdratt med at man ikke skulle fekte eller bruke kroppsspråket når man snakket, det var liksom ikke dannet. Kanskje akkurat det er en av grunnene til at jeg er så fascinert av akkurat dette ? Rundt langbordene var det ingen sure miner eller kjappe skarpe bevegelser som utrykket irritasjon og sinne, nei…her fløt alt som i en glad dans. Noe som det pleier å gjøre når det er snakk om mat, siden mat gir glede eller rettere sagt mat SKAL gi glede. Mange av oss har et vrangt og vannskelig forhold til mat siden det blir overfokusert på at alle “skal” ha en perfekt evig ung modellkropp. Hvorfor kan vi ikke bare senke skuldrene puste ut og akseptere at vi alle er forskjellige selv om vi lærer fra vi er små at vi egentlig alle er like. Jeg husker sangen som vi sang på skolen om at de finnes folk i alle slags farger men at vi alle er like inni. En flott sang og en flott måte å lære barna å akseptere hverandre på, men det er ikke barna som trenger å synge den sangen det er vel heller vi “store” som er alt for “flinke” til å dømme mange ganger….barna tar “farge” etter oss. Med det mener jeg at religioner og kulturer har mye av skylden, jeg synes at vi heller skal bruke sunn fornuft ? Man må gi slipp på noe for å få noe tilbake, det blir galt hvis man ikke gir, men det blir også galt hvis man ikke gir slipp på noen. Her snakker jeg ikke om penger og rikdom men om kulturer, tradisjoner, levemåter, syn på livet, relgioner etc. det må gå to veier for at “kabalen” skal gå opp…..jeg er fullstendig klar over at det er mye lettere å tenke enn å praktisere det. Jeg har selv måttet innrette meg etter den italienske levemåten og jeg kan love deg at det var ikke få ganger at jeg ble såret, forbauset eller sint i begynnelsen når det gjelder det italienske syn på kvinner. Hadde jeg vært mann tror jeg nesten ikke at han som drev skobutikken i byen vår hadde stilt meg det spørsmålet som han gjorde da jeg var 8 måneder på vei med Thomas “Ahhhh….allora si ferma !” Med det mente han ” Ååååå…så De kommer faktisk til å bli værende her ! Eller alle de som spurte meg om det var sant at ALLE skandinavene var så lette på tråden mens de så på meg og kanskje håpet på at jeg skulle si Jaaaa….bare bli med meg hjem så skal du få se selv! Det er ikke bare hvordan menn ser på kvinner her i Italia men det er også hvordan mange kvinner behandler hverandre uten et snev av solidaritet eller respekt noe som jeg synes er utrolig trist. Men som sagt dette er selvsagt en bagatell i forhold til alt det forferdelige som skjer i dagens samfunn. Alt dette sitter jeg å tenker på mens jeg nyter risottoen og later som om jeg ikke forstår italiensk, da er det lettere å “se” hvordan menneskene rundt meg er og hva de føler. Den første tiden da jeg kom hit til Italia skjønte jeg ikke bæret men jeg var veldig fascinert av språket. Det var akkurat som om de fortalte morsomme historier når de snakket til hverandre….det var værre hvis de skulle snakke til meg da så de litt desperate ut mens de begynte å heve stemmen som om jeg var døv mens de fektet vilt i luften. Det hjalp ikke så mye at de skrek istedenfor å snakke siden jeg hørte godt. Kroppsspråket var heller ikke til noen hjelp siden jeg enda ikke hadde lært meg det. På den tiden var det nesten ingen som snakket engelsk på det lille stedet hvor jeg bodde men det gikk jo på et hvis med mange misforståelser på veien.
Denne festen heter “Riso e Rose” som betyr “Ris og Roser” den blir arrangert hvert år i forskjellige landsbyer og på gårder akkurat som denne som jeg forteller deg om. Dette var og er en risgård….eller jeg vil heller kalle det for en hel liten landsby. På utsiden lå husene hvor sesongarbeiderne bodde og som ble leid inn når det var behov for det. Sovesalene til kvinnene på en side og sovesaler til mennene på den andre siden. Jeg kan se det for meg at det var litt trafikk over gangen her ! “Toalettene” (utedoen) lå på rekke og rad et stykke unna.
Når vi kom gjennom hovedporten fikk vi et innblikk i hvordan “portnerboligen” var. Eller skal vi heller kalle det for boligen til han som hadde hovedansvaret ? Det ser kanskje fatteslig ut for oss hvis vi sammenligner det med nåtidens “bruk og kast” standard. Men på den tiden var dette faktisk ren luksus i arbeiderklassen.
Denne “leiligheten” lå vegg i vegg til stallene hvor alle dyrene befant seg.
På den andre siden av plassen hadde de stilt opp alle maskinene som etterhvert ble oppfunnet og som hjalp dem med i rismarken. Det var også svære bygninger hvor risen ble behandlet.
Risen ble sortert etter kvaliten og de mindre perfekte riskornene ble malt til rismel. Tilsetter du litt rismel når du lager en røre til fritysteking blir resultatet ekstra sprøtt.
Innerst inn på gårdsplassen lå en “hemmelig” have med en egen brønn.
. Det var her inne i “bakgården” hvor inngangsdørene til eierene av risgården var sammen med presteboligen…ja for det var til og med en liten kirke her inne.
Det som fascinerte meg mest i denne kirken var alle døren til bakrommene og til selve presteboligen. Med sine duse farger og svære jernnøkler ble jeg faktisk stående å knipse her mens Maurizio så litt oppgitt ut. Han synes at jeg fotograferer mye rart, noe han har helt rett i men nå som jeg har begynt å se ting i en annen vinkel med fotograferingen ser jeg så mye som jeg gikk glipp av før. Derfor måååå jeg jo nesten få med meg aaaaalt det som jeg har gått glipp av i årenes løp? Derfor blir det til at jeg mange ganger blir stående akkurat sånn som jeg stod og beundret vinkler, farger og kontraster, mens Maurizio himla med øya.
Men noe som også opptar meg er smaker….noe du kanskje allerede har skjønt ??? Derfor var fristelsen for stor til ikke å smake på den lokale hjemmelagde iskremen selv om jeg egentlig var nett. Selv Maurizio som egentlig ikke ville ha is falt pladask for en mørk sjokoladeis med kirsebær som hadde vært lagret i barbera. Derfor ble det en “kule” av den og en “kule” av zabbaione, “eggedosis” som blir pisket opp over varmbad og tilsatt en dash med vin eller hetvin. Jeg valgte en mere fresh&clean utgave, en kule med jordbærsorbet og en kule med sitronsorbet.
Mens vi nøt isen i skyggen var det noen som tok seg en lur ….det så nesten ut som om han svevde der han lå på benken og snorket høylytt. Mens noen andre hadde satt på gresset i skyggen litt søvnige i varmen etter søndagslunsjen.
Ved fjøset satt det en glad liten gruppe og tegnet de gamle maskinene som var satt ut i solen for anledningen. Tegnelæreren svirret rundt blant dem med gode råd og ros.
Inne på selve fjøset lå de orginale skissene til dette stedet.
Før vi dro videre kjøpte jeg med meg en stokk av denne gamle mannen. Han fortalte at han hadde flettet kurver hele sitt liv, et yrke som har gått i glemmeboken siden folk ikke er villige lenger til å betale litt ekstra når det er håndlaget. Hvis du spør meg vil jeg svare deg at dette er trist fordi det er så mye som går i glemmeboken. Det er færre og færre håndverkere i dagens samfunn, nesten alt er blitt tatt over av maskiner og industrien. Ting koster mindre…men varer ikke så lenge, det er en av grunnene til at jeg sier at vi lever i en “bruk&kast” tid.
Jeg håper at jeg har fått forklart deg hvordan disse festivalene kan være, de sprudler faktisk av energi og glede. Hvis du skulle få mersmak kan du ta en titt her ….hvis du har tid og lyst.
Dette er fra Agliano som ligger en times tid med bil fra Torino men da må du kjøre sydover. Her blir det også arrangert en flott festival med klippfisk/tørrfisk og Barbera som den lokale vinen heter. Så nå har du kanskje fått noe å tenke på hvis du programmerer en tur til Piemonte.
❤
