Husker du den boken som heter Fried green tomatoes? Jeg måtte faktisk lete etter originaltittelen siden jeg leste boken på italiensk med tittelen Pomodori verdi fritti. Jeg har alltid hatt lyst til å lage disse frityrstekte grønne tomatene, tennene mine løp i vann når de beskrev denne retten.
På den tiden var det ikke noe særlig populært med grønne tomater og egentlig hadde jeg heller aldri sett grønne tomater i butikkene. Det kan godt hende at jeg ikke våget å bevege meg ut på tynn is siden jeg begynte å mestre det italienske kjøkkenet og den første forelskelsen med skinker foran øynene var forbi for Maurizio
Maurizio har alltid drømt om sin egen lille grønnsakshage men siden vi alltid har bodd i leilighet har han begynt å dyrke grønnsaker på terassen. Han duller og stuller med de hver dag og passer godt på at de vokser, gror og trives mens han vanner, gjødsler og godsnakker med de. Det blir ikke så mange tomater i løpet av sommeren men han lyser opp som en sol hver gang tomatene hans modnes. For ikke å snakke om hvordan han smiler fornøyd når han lager en tomatsalat med tomatene som han mener er noen av de beste han noen gang har smakt.
Vel, nå som høsten er her var det på tide å rydde opp i grønnsakshagen men det hang fremdeles noen grønne tomater på noen av tomatplantene. De hadde allerede hengt der et par uker uten å få den minste nyansen av orange eller rødt. Det var DA jeg tenkte på boken ” Pomodori verdi fritti ” Som sagt som gjort, til dagen s lunsj ble Det Fried green tomatos.
Denne gangen lagde jeg min egen versjon, hvis jeg ikke husker feil frityrstekte de tomatene i smult? Mens jeg ville lage min egen variant….og de ble kjempegode. Du skulle bare ha sett de fornøyde smilet til Maurizio da han skjønte at det var tomatene fra grønnsakshagen hans. For hva smaker bedre enn sine egene tomater?
Nå som jeg har prøvd har du også kanskje lyst til å prøve? Tomatene var skikkelig grønne, harde som Stein og uten væske.
Jeg skar de opp i ganske tykke skiver, de små delte jeg i to.
Jeg hadde hvetemel i en av tallerknene, i en annen egg som jeg hadde vispet med en gaffel og i den siste tallerknen hadde jeg kavringstrø som jeg blandet sammen med ca 1/3 revet parmasan.
Du kan godt bruke Padano som er rimeligere. Eller hvorfor ikke bruke den lagrete Gaodaen som vant pris nå under verdens mesterskap i ost som gikk av stabelen her i Italia, rettere sagt i Bergamo? Husk at det finnes utrolig mange norske produkter som ikke behøver å stille seg i skammekroken. Det er bare det at man mange ganger ikke kjenner til de. Jeg så faktisk her forleden at det blir holdt smakekurs på parmasan i Oslo men hvorfor i allverden holder man ikke kurs i norske lagrete oster som man kan bruke istedenfor Parmasan? Det var faktisk Maurizio som oppdaget den lagrete gaudaen under et opplegg hvor jeg hjalp norske grossister med å presentere rakfisk for italienere. Med store forbausende øyne kom han bort til standen hvor jeg stod og sa ‘Ma, ma, avete un formaggio buonissimo che po’ somigliare al nostro Parmigiano’. Som betyr ‘ i all verden dere har jo en kjempegod ost som nesten ligner litt på Parmasanost. Det er akkurat sånn det er mange ganger at vi ikke kjenner til våre egene produkter . Norge er ikke bare Oslo, det er jaggu meg på tide at hele Norge kan få kjøpt de fantastiske norske produktene over hele landet. Er det ikke på mote med kortreist mat? Da er det de norske grossistene og butikkjedene som burde passe på at de er tilgjengelige! Men vær oppmerksom på at man også må betale for kvalitet…akkurat som vi her i Italia betaler hvis vi har mulighet/råd til å kjøpe god kvalitet.
Uff, nå ble det mye virrvarr igjen, beklager.
I en stor stekepanne helte jeg ca 1/2 dl Jomfruolivenolje sammen med 2 ss meierismør. Stekepannen satte jeg over middels varme mens jeg dekket tomatskiver først med mel, så i eggene og til slutt i blandingen med kavringstrø og Parmigiano. Da det begynte å bruse i stekepannen la jeg tomatskiver i stekepannen.
Da de hadde fått en gylden farge snudde jeg de , strødde litt salt på toppen og fortsatte å steke til de var gyldne på den andre siden.
Jeg serverte de sammen med mozzarella, salat og en brødbit. Gjett om Maurizio var fornøyd a?
Jeg husker fremdeles hvordan jeg gledet meg til å se filmen som ble laget en stund etter at jeg hadde lest boken. Men som det skjer mange ganger så ble jeg skuffet over filmen. Jeg foretrekker nok å lese bøker, da setter jeg fantasien i sving og kan omtrent se mellom linjene. Derfor hadde jeg på en måte allerde sett det hele for meg hvordan alt så ut både personene, stedene og sist men ikke minst de berømte frityrstekte grønne tomatene.
Egentlig tror jeg at tomatene i boken ble frityrstekt. Mine er vel heller stekt selv om det var ganske mye olivenolje og smør i pannen.
❤
