‘Hvaaaaaa…skal du lage pizza? Hvit pizza som du fikk servert i Oslo????’  ‘Hva om vi ikke heller stikker en tur ut for å spise en PIZZA som faktisk er en PIZZA?’  spurte Maurizio når han skjønte at jeg faktisk hadde tenkt å bake…ikke bare pizza, men en norsk hvit pizza som vi i Italia egentlig ikke skjønner hva er. (jeg måtte selv spørre og Google) Eller rettere sagt, vi spiser pizza uten tomater men jeg har aldri hørt at man bruker rømme, fløte eller det som værre er for en italiener) hvit saus!!!!

Dette ble altså ikke hvilken som helst italiensk pizza men en norsk pizza. Nå må jeg jo innrømme at jeg var noe tvilende da broder’n og familien hans absolutt ville ha meg med på hans favorittsted i Oslo for å spise “verdens beste pizza”, som han sa!

Jeg humret litt overlegent for meg selv mens jeg himlet med øynene da vi gikk fra Drammensveien til Stortingsgaten hvor pizzarestauranten ligger. Vel, det var kanskje bare jeg som ville gå siden vi plutselig havnet på en trikk på Skillebekk? Men siden vi glemte å gå av på riktig holdeplass fikk vi jo oss en liten spasertur, forbi Halvorsens konditori…som ikke finnes mere.

Til min store skrekk fikk jeg med meg at til og med Standard har stengt sine dører. Standard som var et av mine favorittsteder, hvor jeg alltid stakk en tur innom når jeg var i Oslo. Det heter jo at man ikke får det morsommere enn det man gjør selv, det er ikke få ganger vi har ledd så tårene trillet når jeg har kommet hjem med innkjøp for å narre familien og venner. ….de kan da ikke bare stenge sånn uten å varsle faste trofaste kunder som meg? Eller kan de det? Hadde de kanskje oppgjørsalg? Hva har jeg ikke gått glipp av….jeg kunne jo ha hamstret for en god latter når jeg blir sendt på gamlehjem! Men nok om meg, mitt, Halvorens konditori og Standard og over til den norske pizzaen.

Jaggu meg bra at pizzaen var like utrolig som den var blitt beskrevet av broder’n.  Den var faktisk bedre og så god at jeg måtte prøvebake den da jeg var kommet hjem til Torino (til stor fortvilelse fra Maurizio…helt til han smakte!) For sikkerhetskyld bakte jeg også den klassiske med tomat og mozzarella

Siden jeg hadde litt ekstra deig og allerde var i sving bakte jeg også en pizzabunn som jeg serverte med mozzarella og kokt skinke. Disse pizzaene som blir kalt for gourmetpizza er blitt utrolig populære her i nord Italia nå.

Jeg lager pizza med en vanlig stekeovn, uten noen hokuspokus pizzasten. Nå må jeg jo innrømme at jeg tok kjøkkenmaskinen min til bruk selv om jeg nok må gjøre det for hånd siden maskinen tok natten etterpå…..men det kan jeg jo også fortelle deg om etter at jeg har forklart deg hvordan jeg gikk frem.

Dette blir en variasjon av Pizzaen fra Napoli som er min favoritt. ( håper at ingen fra Napoli leser bloggen min!) Pizzaen fra Napoli har høye kanter mens den fra Roma er syltynn både bunnen og kantene.

3,5 dl fingervarmt vann
2 g fersk gjær ( du leste riktig, det skal ikke mere til )
8 g salt
550 g hvetemel

Bland vann og salt i bakebollen, tilsett 100 g siktet hvetemel og gjær, bland godt et par minutter i kjøkkenmaskinen.

Tilsett 400 g mel og la kjøkkenmaskinen gå i 10
minutter på middels hastighet.

Sett kjøkkenmaskinen på lav hastighet i ca 20 min.

Strø litt siktet hvetemel på toppen. Dekk bollen med et kjøkkenhåndkle og la deigen heve i ca. 2 timer et sted hvor det ikke er trekk.

Strø mel på bordet, deigen er klissete men det skal den være. Du skal ikke kna den men bare brette den sammen med hjelp av litt ekstra hvetemel. Hvis du knar deigen vil den bare hyle etter mere mel mens den klistrer seg fast i hendene dine og pizzaen vil bli tørr.

Del deigen i 6 emner. Brett emnene et par ganger og snurp de sammen på undersiden før du legger de til heving.

Jeg brukte kakeboksen min, da fikk de ikke en tørr skorpe på toppen. La deigen hvile i ca 5-6 timer.

Sett ovnen din på den sterkeste styrke du kan ( min når 240 grader)

Strø godt med mel på benken og med hjelp av en stekespade løfter du en av deigen over på benken. Den vil fortsatt være klissete men nå kan du bruke mel. Med fingertuppene trykker og dytter du deigen ut mot kantene ( Begynn på midten av deigen ) Hvis du kjevler deigen vil alle luftboblene fra hevingen forsvinne.

Det er ikke lett, med øvelse blir du kanskje pizzamester.

Når deigen er omtrent like stor som en tallerken tar du det varme stekebrettet ditt ut fra ovnen, dekker det med bakepapir og legger rask deigen på toppen. Deigen er løs og klissete og derfor må du være rask på labben også med å tilsette fyllet. Jeg smurte rømme med litt salt på bunnen.

Oppå der hadde jeg gorgonzola ( italiensk blåmuggost ) Plommer, valnøtter og en fersk ost som heter stracchino men du kan sikkert bruke snøfrisk eller bland rømme, cottagecheese og snøfrisk med stavmikseren.

Sett det varme brettet på nederste rille i ovnen. Stekes i ca 10-15 minutter, litt avhengig av ovnen og hvor tykk pizzaen din er.

Akkurat da Maurizio kom fra jobben var den ferdigstekt, jeg delte den opp i stykker som også er blitt populært å gjøre her.

For så å servere en fjel med de forskjellige pizzavarientene som jeg hadde bakt.

Selv om Maurizio var skikkelig skeptisk måtte han innrømme at selv den hvite pizzaen smakte fortreffelig.

Når det gjelder tomatsausen så blander jeg Jomfruolivenolje og salt sammen med en boks hakkete tomater. Du kan gjerne blande en topped teskje med tomatpuré for en fyldigere smak. Er tomatbitene for store kan du ta et par runder med stavmikseren, men bare et par trøkk ellers vil sausen bli for flytende. Det skal ikke så mye tomatsaus på pizzaen, det skal ikke renne over. Husk at noen ganger ‘less is better’.

Du skal for all del ikke koke sausen og heller ikke tilsette hvitløk, løk eller andre ting. Italienere vil selv velge hva de vil ha på pizzaen. Vil de ha løk så blir det lagt løkringer på toppen av tomatsausen, vil de ha hvitløk bestiller de enten ‘Marinara’ som er tomat, hvitløk og oregano uten ost eller de spør om hvitløk i tillegg til den pizzaen som de velger.

Hvis du synes at denne oppskriften ser komplisert ut kan du ta en titt på denne andre versjonen som også passer utmerket å bake sammen med hele familien.

Min versjon av Focaccia og pizza

Det første minne som jeg har fra Standard var den gangen da jeg og en venninne dro ned til sentrum med lommepengene våre. Vi hadde bestemt oss for å handle litt på Standard.

Godteributikken på Smestad var sikkert lettet den uken siden jeg vanligvis var der en times tid mens de fylte godteposen min mens jeg tenkte meg nøye om. Noen ganger angret jeg sånn at de måtte bytte skumbananene med noen rustne spikere (jeg liker egentlig ikke skumbananer men elsker rustne spikere, frosker, tyrkisk pepper og alt det der. Men jeg hadde allerde funnet ut at kombinasjonen med sjokolade og disse rustne greiene var ren lykke)

Så der stod jeg og Mona Nilsen foran disken på Standard, mens vi lurte på hva vi skulle kjøpe for ukepengene våre.

Jeg kunne godt ha tenkt meg et par rustne spikere så tankene mine var nok i godteributikken på Smestad når damen bak disken forklarte oss forskjellen på “sukkertøyene” Den ene skulle smelle når du åpnet papiret på sukkertøyet og den andre smakte visst pepper. Jeg kjøpte en tube med falskt blekk og et par sukkertøy mens Mona valgte en isbit med flue og en prompepute. Lattermilde satte vi oss på trikken på vei hjem mens vi la slagplaner om hvem vi skulle lure.

Jeg hadde valgt far som mitt ” offer”, Glad og fornøyd banket jeg på døren på kontoret som han hadde i underetasjen der vi bodde. Han satt ved skrivebordet sitt da jeg kom inn og lyste opp i et stort smil da jeg ga han et par sukkertøy. Smilet gikk fort over til sinne da jeg sprutet blekk på den hvite skjorten hans. Jeg løp for livet med far i hælene opp på kjøkkenet hvor mor stod å lagde middag. Hvordan mor klarte å roe han ned husker jeg ikke. Men da vi satt ved middagsbordet skulle han vise de andre at jeg hadde ødelagt skjorten hans…..men blekket var forsvunnet…heldigvis. Det var værre med sukkertøyene.

Jeg var sikker på at jeg hadde kjøpt de som smalt. Far hadde spist opp begge to uten at noe hadde skjedd, han sa at de hadde vært litt sterke i smaken men gode. Det var værre med meg….jeg var livredd og bekymret i flere dager for at de plutselig skulle smelle i magen hans. Ikke turte jeg å spørre eller si noe heller etter raseriutbruddet som han hadde hatt da jeg sprutet blekket. Det tok faktisk ganske lang tid før jeg skjønte at jeg hadde kjøpt de med pepper og ikke de som smalt. Men jeg kan love deg at jeg hadde flere søvnløse netter før jeg skjønte at magen til far ikke kom til å eksplodere.

❤