Jippiiiiii….det er Helligdag med stor H! Som betyr det samme som “Ut på tur, aldri sur” trodde jeg da ! Men denne gangen ble det “Ut på tur, litt sur “…….

Det hele startet med at vi satte oss i bilen…..etter at jeg hadde gått en liten tur med Stella siden Maurizio fikk akutt mageknip og måtte forte seg på toalettet akkurat da vi skulle gå ut av døren!

Etter en halvtimes tid satt vi endelig alle tre i bilen ….ja, for vi er tre….Maurizio, Caroline (meg) og Stella. Stella er hunden vår som troner i baksetet med dynen sin som pledd. En billig dyne fra IKEA med dynetrekk, som egentlig er veldig greit og den enkleste måten å holde “hundekurven” hennes ren på siden jeg bare vasker trekket av og til. Det kunne vel ikke gått annerledes siden hun har vokst opp i et hjem hvor beboerne har et veldig nært forhold til dyner. Både Thomas (sønnen vår på 26 år) og jeg lever med dynene våre.

Maurizio har gitt opp og han har sluttet å himle med øynene når vi kommer tuslende inn i stuen med dynene på slep og legger oss på sofaen. Selv begynner jeg å snorke etter 5 minutter, Thomas pleier også å slukne etter en stund mens Stella homrer fornøyd i kurven sin med dynen over seg. Maurizio blir sittende der ” alene” våken som et lys omringet av fornøyde søvnige dyner !

Men det var som sagt denne “ut på turen” som jeg skulle fortelle deg om. Vi kjørte gjennom Torino mot Cuneo og Roero. Stella satt på dynen sin og så ut av vinduet. Jeg satt å fiklet med mobilen min, tittet på Facebook, klikket litt her og der og leste et par Mail. Hvis jeg ikke gjør dette kommer jeg bare til å passe på at noe ikke går galt i trafikken.  Jeg oppfører meg værre enn svigermor som kanskje sier sitt !  Jeg skriker “Pass, breeeems, kjør forsiktig, senk farten, pass deg” osv osv. Derfor har jeg kommet frem til denne løsningen med at jeg hamrer løs på mobilen min, da ser jeg ikke alle “farene” og Maurizio får kjøre i fred. Og det beste av alt….vi slipper å krangle. Det er ikke få ganger vi har kranglet når jeg setter i gang med å oppføre meg som tantepoliti i trafikken. Maurizio er av den stille typen og lytteren og elsker musikk derfor blir det til at vi hører på musikk mens jeg hamrer løs på mobilen og han får kjøre som han vil uten alle mine “gode” råd!

Denne løsningen er vi begge to fornøyde med selv om vi aldri  av oss har snakket om det. Det er værre med Stella som begynner å pese og pipe i baksetet når vi er på “ville veier” Det gjør hun alltid når vi kjører veier hun ikke kjenner.

Det er egentlig merkelig at hun ikke strøk med da jeg forvillet meg på motorveien for første gang i mitt liv! Da var jeg 50 år gammel og vi hadde flyttet til Torino. Jeg var i sentrum sammen med Stella da telefonen min ringte. Det var Maurizio som fortalte at Thomas hadde ringt fra sykehuset og fortalte at han hadde vært ute for en ulykke med scooteren sin.

Sånne telefoner får hele verden til å stå stille mens tankene går i hundre. “Jeg reiser hjem” sa jeg. “Nei, han sa at vi ikke behøver å komme, det er ikke noe alvorlig ” sa Maurizio. Jeg pustet lettet ut og verden rundt meg begynte å bevege seg igjen. “Jammen vi kan jo ikke la han sitte der på legevakten alene” svarte jeg. Maurizio fortalte at Thomas hadde insistert sterkt på at vi ikke måtte komme….hvorfor fant jeg ut senere. Jeg hadde mistet lysten på å svirre rundt i sentrum og tenkte at jeg aller helst ville vært i Lavagna akkurat da.

Tenkt som gjort satte jeg meg inn i bilen med Stella i bagasjerommet og svingte ut fra parkeringsplassen i retning motorveien med Stella som begynte å pese i baksetet. Jeg tviholdt på rattet, hendene mine var våte av svette da jeg svingte inn på den første bensinstasjonen. Jeg skulle akkurat til å ringe Maurizio for å si at han måtte komme og hente meg…for dette turte jeg ikke. Akkurat da ringte telefonen min

-Vi må dra hjem han har et stygt armbrudd og skal opereres om et par timer. sa Maurizio. Han skulle bare bli ferdig med et foretningsmøte før han kom å hentet meg. (han trodde at jeg fremdeles var i sentrum!)  –

-Ikke noe problem, jeg er allerede på vei. svarte jeg kjekt! Han skulle bare ha visst hvordan jeg svettet og skalv mens jeg kjørte videre. Men når man må gjøre noe uten valg blir man automatisk modigere enn det man egentlig er. Det at jeg måtte stoppe på hver bidige bensinstasjon for å vaske de svette hendene mine er en annen sak og at jeg brukte 4 timer på å kjøre de 220 km som det er fra Torino til Lavagna har heller ikke noe med saken å gjøre selv om det sier sitt!

Da jeg kom inn av døren hjemme skjønte jeg hvorfor Thomas hadde insistert på at vi ikke måtte komme……Det så ut som om han hadde hatt hjemme alenefest i 2 uker!  Men som det heter på italiensk “non tutto il male viene a nuocere” som betyr at det også kommer noe godt ut av noe vondt…..Jeg lærte å kjøre på motorveien så nå farter jeg frem og tilbake Torino – Lavagna, Lavagna – Torino med litt mindre svette hender. Naturligvis skulle jeg ønsket at Thomas ikke hadde hatt denne ulykken og som er blitt til et digert arr med en 20 cm lang skinne som de sveiset i armen hans som måtte til for å få meg ut på motorveien!

Tilbake til nåtiden…..Vi kjørte i retning Carmagnola ( som er kjent for paprika, her er det hver høst en paprika festival som er virkelig verdt et besøk hvis du er på disse kantene i den perioden)

I dette området er det grønne enger og jordbruk, uten vinranker.

Her er landskapet flatt som en pannekake. Vi stoppet på veien da vi så et skilt hvor det stod at de solgte mozzarella di bufala ( bøffelmelk ) på gården.

Til og med noen syklister var innom, de bandt poser med mozzarellaer på styret sitt før de føyk videre i vill fart i dette flate terrenget.

Vi kjøpte med oss to store mozzarellaer og et stykke lagret ost laget av bøffelmelk. Vet du at jo større mozzarellaer er jo bedre og saftigere er de? Derfor pleier jeg å holde meg unna de bitte små, selv om de er ganske så søte.

Vi hadde bestemt oss for å spise lunch i Canale, eller rettere sagt det var jeg som hadde foreslått det. Jeg hadde lest om dette stedet og nysgjerrigheten min var stor.

Inntrykket av byen var ikke av det beste da vi kom kjørende. Vi parkerte bilen og begynte å utforske byen til fots og da fikk vi se at det var en bitteliten koselig by med pene små pasjaser eller heter det arkader?

Arkitekturen og fargene på husene i sentrum var en mellomting mellom Piemonte og Liguria. Til slutt fant vi frem til enotecaet.

Det så ganske stengt ut fra utsiden. Det var utenom turistsesongen og været var grått. I engene hadde det begynt å spire og gro men ikke mellom husene og i bakgårdene. Det var som et “grått” magasin der hvor det vanligvis sitter glade folk og turister under parasollene mens de nyter tradisjonelle retter sammen med et glass lokal vin, på varme sommerdager. Bord og stoler var stablet oppå hverandre med rusk og rask rundt som vinden hadde tatt med seg.

Vi så heller ikke noe lys inne derfor vi var nesten sikre på at det var stengt. Forbauselsen var stor da døren ble åpnet fra innsiden da vi ringte på.

Innredningen var en herlig blanding av moderne og gammelt. Myke “persiske” tepper på tregulvene. Gamle spisebord i tre, gjennomsiktige hardplast stoler og noen gjennomsiktige bord. På veggene kunne du se alle de lokale vinene på rekke og rad i reoler som så ut som innrammede bilder.

Det finnes utrolig mange gode viner fra dette området. Ikke alle er så godt kjent kanskje, men ikke for det mindre gode.

Vi drakk denne.

Og vi spiste dette……som forrett……ahhhhh….”For en herlig lørdag” tenkte jeg. Men vi ventet på forretten nippet vi til vinen, knasket på en grissini og smakte på noen grønne oliven som de hadde satt på bordet.

Åååååå….glemte jeg å vise deg forretten ? Du må virkelig unnskylde meg selv om det egentlig var godt ment fra min side! Jeg vet nemmelig ikke hvordan du vil reagere når du får se disse bildene. Enten blir du glad og munter og tenker med glede “Åååå…dette så jo bare kjempegodt ut !’ Men det kan også hende at du blir litt trist eller det som værre er …grønn av misunnelse og tenker ‘Dette er jævli urettferdig’!

Ikke tenk det siste, livet mitt er ikke så rosenrødt som jeg kanskje “maler” det til. Jeg har vært og er gjennom flere stormer i livet men det tar vi en annen gang! Tenk det første du, tenk at du også skal få oppleve dette en dag. Ellers kan du finne ganske mange av disse oppskriftene i bloggen min. Er du klar? ……..BUONAPPETITO.

Etter forretten  kom “Il primo” som betyr “den første”. Her i Italia starter de med forrett, etterpå kommer pastaretten som gjerne består av karbohydrater som spagetti, fersk eggpasta, tagliatelle, fylte pastaputer som ravioli, lasagne, canneloni, potetputer som gnocchi eller supper som gjerne inneholder forskjellige typer pasta. For ikke å glemme ris, risotto er også nemmelig en “primo”. Jeg blir egentlig ganske mett etter en “primo” derfor velger jeg vanligvis en forrett og en “primo” eller en hovedrett. Alle tre er det vannskelig at jeg klarer for ikke snakke om desserten.

Jeg aner ikke hvor mange steder og hvor mange fantastiske desserter jeg har gått glipp av i årenes løp. Jeg husker den mest fantastiske, det var på Hotel Bellevue i byen Cogne i Valle d’Aosta. En kveld var det dekket et helt rom fullt av de herligste delikate dessertene du kan tenke deg. I versjon fingerfood men også noen kaker som var de reneste kunstværkene.

Har du noen gang vært på dette hotellet ? Jeg tror det er det mest fantastiske stedet jeg kan tenke meg. Et hotell som har ALT og da mener jeg alt. Her er det tradisjon og ro, du blir møtt med et vennlig rolig smil av eierene og de ansatte når du kommer over terskelen. Rommene på hotellet og det lille huset rett over veien og hvor vi pleier å leie siden vi har med oss Stella er alle innredet i minste detalje. De er innredet med gammelt lyst grønnskurt tre og det mørke som er så typisk i Valle d’Aosta (som av og til kan virke litt tyngende) i harmoni. Himmelsenger, et lite gammelt bord med stoler av tre, Rutete sengetrekk, koselige bad, blondegardiner og peis. En ekte levende peis som de tenner opp for deg hver kveld. Det er et badebasseng i underetasjen og i etasjen under er det et enda større svømmebasseng med badstue, tyrkisk bad etc. Trimrom er det også, du kan til og med bestille et bad i høyet som hjelper etter en lang tur i fjellet eller lukke deg inn i grotten til bjørnen hvor du smører deg inn med leire. Etterpå føler du deg varm, ren, lett og avslappet både utenpå og inni og du er klar til å kle deg til dagens høydepunkt som er…. Middagen i restauranten, her har du utsikt over en svær eng med skogholte som kulisser.

Middagen er utsøkt på dette hotellet,  den er bare helt fantastisk. Jeg synes det er vanskelig å finne et perfekt hotell som også serverer perfekt mat noe som dette hotellet har.  Etterpå kan du ta deg en tur i baren for en kopp kaffe…baren som har stjerner i “himmelen”. Der kan du også sikkert spille kort med eierens søster som sitter der pent pyntet på “jakt” etter noen nye gjester som har lyst å spille kort med henne mens hun forteller deg livshistorien sin.

Etter en god natt søvn går du ned for den oppdekkete frokosten. Også den blir servert der hvor man spiser middagen, men denne gangen er det lyst ute. Og du kan få øye på hjort og dådyr som løper i skogsholtet mens du spiser fersk brød med fjellsmør og hjemmelaget bringebærsyltetøy. Eller kanskje du foretrekker ost…her er det ikke bare snakk om ost….men oster ….og hvilke oster ! Hotellet har en egen ostekjeller hvor de modner de beste ostene fra hele Italia.

Eggerøre, kokte egg, spekeskinke, kokt skinke, salami og bacon mangler det heller ikke. Ja også kakene da, i forskjellige former som plumcake, mørdeigsterte, eplekake, boller og brioche. Jeg glemte visst å nevne yoghurt, melk, cornflakes, müsli og forskjelligslags nøtter og frø. Kaffe og nygresset appelsinjuice blir du servert ved bordet mens du kan lese dagens nyheter fra hotellet. Et lite hefte med værmeldingen, det som skjer rundt omkring i byen eller i området og litt historie. Om ettermiddagen klokken 16 blir det alltid servert en te eller urtete i salongen ved resepsjonen. Om vinteren tenner de på peisen og jeg har alltid vanskelig for å velge hvor jeg vil sitte. Enten på benken foran peisen eller i sofaen med salongbordet mellom to lenestoler som er trukket i velur. Eller ved det lille høye bordet med tre pene stoler, eller  kanskje der borte i sofaen ved siden av pianoet ? Pianoet, som blir spilt hver kveld før middag som bakgrunnsmusikk mens du kanskje begynner kvelden med en aperitiff. I dette området er det mange flotte turer man kan gå på langrenn om vinteren og til fots om sommeren.  Men ikke slit deg helt ut, nyt også det som hotellet har å by på.

Viiiiiips så var jeg på ville veier igjen! Jeg er altså på Enoteca i Canale i Piemonte. Mens jeg har fortalt deg om mitt “hemmelige” sted i Valle d’Aosta har altså våre “primi” kommet på bordet.

Det var ravioli eller “agnolotti” som de kaller dem her i Piemonte, fylt med vårens skudd og ricotta. Veldig gode og delikate selv om jeg mener at de er flinkere i Liguria til å lage disse. Hvis du noen gang er i Liguria burte du spørre etter “ravioli di magro” eller “pansotti” Pansotti pleier å bli servert med en krem laget av valnøtter, mens ravioli magri blir servert med en tomatsaus, med fisk og sjømat eller bare med en skikkelig god ekstrajomfruolivenolje. Denne gangen var de servert med smeltet smør, jeg drysset litt reven parmasanost på mine.

Som jeg fortalte deg i stad så orker jeg vanligvis ikke noe mere etter pastaen men denne gangen gikk jeg for en komposisjon som var tre forskjellige desserter. Hehehe… slankekurer begynner alltid på mandager. Det er bare snakk om hvilken mandagen! “Men det får jeg tenke på i morgen mens jeg nyter den italienske søndagslunsjen” tenkte jeg mens jeg nippet til kaffen!

I mellomtiden var det blitt ganske så stille rundt bordet vårt og det var blitt litt kjøligere mellom Maurizio og meg. Hadde vi begynt å diskutere?

Nei, egentlig hadde vi begynt å bare snakke da jeg startet å fortelle han om et nytt opplegg som jeg håper å lykkes med.  Planlegging for en gruppe som har tenkt seg til Piemonte.

Problemet er at de ankommer Milano sent på kvelden. Da er spørsmålet : middag i Torino og hotell der en natt for så å reise ut til Le Langhe blant drurerankene dagen etter? Eller at de kjører direkte til druerankene….men da kommer de til å være slitne og trøtte når de kommer frem. Torino er jo fantastisk og om kvelden med alle lysene er den utrolig vakker. De kan få et godt blikk over byen sammen med et godt måltid, litt vin og en god seng. “Hvis de kommer til Torino den første kvelden kan jeg jo møte dem på flyplassen med et glass prosecco og noe å knaske på”  sa jeg. Å ja, da kan du ordne alt inne i bussen mens dere kjører til flyplassen” sa han.” Kan’ke det, jeg må jo sitte når bussen kjører ” sa jeg. “Nei hold opp a, du kan da i allverden gå rundt i en buss når den kjører” svarte Maurizio. “Det kan du ikke det” svarte jeg ” hva med sikkerheten?” “Neimen, det var en god ide” svarte Maurizo. “Da har du jo god tid til å ordne alt og å dekke opp i bussen mens dere kjører til flyplassen! “. Jeg var kanskje litt stram i masken, jeg innrømmer det, da jeg svarte “maaaan mååååå sittte pååå bussen når den KJØRER “.Når var det du sa de kom…kl 12” spurte Maurizio. Jeg himlet med øynene og spurte “hører du egentlig etter”. ” Jeg vil jo at de skal komme til Torino den første kvelden fordi at de kommer såpass seeeeent til Milano ”

Vi er jaggu meg blitt værre enn små unger som krangler om ballen. Det er akkurat som om vi ikke hører på hverandre og når jeg tenker på det nå så var jo hele diskusjonen idiotisk.

Lunchen var over, en utmerket lunsj på et flott sted. Da vi kom ut sa Maurizio “Er du ferdig med å krangle nå?” Jeg tror det var som å kaste bensin på ild “Jeg har da ikke sagt noe mere og det var du som startet det hele siden du ikke hører når jeg snakker” svarte jeg surt. Heldigvis skjønte vi begge to at dette bare var tull og bagateller, det var ingen vits i å ødelegge en Lørdag med stor L. Men av og til skal det så lite til for å misforstå, svare kort eller tenke på andre ting når man kjenner hverandre så godt som vi gjør. Vi kan knubbe og småkrangle over idiotiske ting, men er det snakk alvorlige problemer så holder vi hardt fast i hverandre. Til slutt er jo det som er det som er det viktigste.

Ferden gikk videre med Stella som fikk seg en iskrem….en iskrem for hunder.

På veien hjem til Torino kjørte vi innom en …ja hva i hellsikke skal man kalle dette. Det er griseoppdrett, det er slakter og det er butikk.

Her får du kjøpt en av mine favoritt salamier…..salamiene er egentlig bedre i området rundt PIacenza. Men denne som de selger her er kjempegod, vi kjøpte også en kokt salami som er en spesialitet fra Piemonte. Og 4 weiner…..som jeg gleder meg til å smake.

Kanskje jeg skal spise dem på mandag….kan man spise pølser i brød med ketsjup og sennep sammen med et glass øl på slankekur? Eller skal jeg vente til neste mandag med slankekuren ?

Jeg klarte ikke å vente til mandagen derfor kokte jeg et par av dem til middag…..akkurat som da jeg var liten for da spiste vi alltid pølse i brød på lørdager. Det ble en artig middag med litt forskjellig av det vi hadde handlet inn på turen vår. Mozzarella di bufalo, grissinier med rosmarin, lagret bøffelost, øl, tomater, salat….og pølse i brød.

Jeg var så oppskjørta at jeg sprutet ketsjupen på duken istedenfor på pølsen….Maurizio pustet lettet ut siden det ikke var han som hadde griset til…og slapp kjeft !

Meeeen fra spøk til alvor, vi ble ordentlig skuffete over pølsene….jeg hadde “kokt” dem og da jeg tok en bit var det akkurat som om de var fulle av vann. Noe som jeg egentlig tror var fett, smaken var veldig god men det var noe som ikke stemte….jeg tror faktisk at man må steke disse i stekepannen.

Men som sagt i morgen er det mandag…..igjen. Men også denne mandagen går jeg “desverre” glipp av slankekuren siden det kommer en nordmann eller heter det nordkvinne på besøk her i Torino.

❤