Hvis du elsker blomster og i sær rododendro tror jeg faktisk at jeg vet om et sted som du ikke må gå glipp av! I Piemonte er det nemmelig en hel dal med digre trær av rhododendro i alle forskjellige farger. Jeg gledet meg som en liten unge til å oppleve denne blomstrende dalen, men siden værgudene ikke alltid er så føylig og samarbeidsvillige hadde vi bommet på beregningen når rododendroen skulle stå i full blomst. Våren her i Piemonte har vært en kald og regnfull etter en mild og  tørr vinter, derfor hadde vi ikke valgt den riktige weekenden, akkurat som da vi dro for å se blomstringen av lavenden  Vi skulle nok ha gjort det omvendt i år…først  rhododendro og så lavendel, jammen lett å være etterpåklok! Med lavendelen hadde vi nemmelig vært for tidlig ute mens her i rhododendro dalen var vi kommet litt for sent. Men hva gjør vel det når man er ute på tur og ikke noe særlig sur? Og til syvende men sist så fikk vi jo med oss noen blomstrende trær øverst i dalen.

Som sagt så hadde det seg altså sånn at vi hadde vært for tidlig ute med lavendelen, derfor tenkte vi at det var best om vi ventet en uke for å oppleve blomstringen av rhododrendoen siden dette stedet ligger både høyere og lenger nord. Men den gang ei, noen ganger er det best å ikke planlegge og tenke for mye men heller ta det litt på sparket!

I løpet av en uke begynte plutselig gradestokken å krabbe i full fart oppover og før jeg fikk sukk for meg begynte svetteperlene å renne i godt selskap med hetetoktene mine sammen med naturen som plutselig våknet på et blunk. Det gikk så fort at man nesten kunne se at blomster, skudd og bladene på trærne foldet seg ut i løpet av et par dager. Derfor fikk vi bare med oss den siste blomstringen i dalen. Men du kan sikkert tenkte deg selv hvor flott det er her når alle buskene, eller skal jeg heller si trærne, står i full blomst? Det går en sti fra bunnen av dalen og opp til toppen med rasteplasser. Hvis du ser nøye på bildet under kan du på øye på en familie som rusler oppover i skyggen av rhododendrotrærne.

Vi stoppet som sagt øverst i dalen for å beundre naturens kunstværk og jeg kan love deg at neste år….Da skal jeg jaggu meg slå opp et telt her for å være på den sikre siden å få med meg dette vakre fyrverkeriet av farger fra naturen. Ikke for det, jeg skal ikke klage for mens vi kjørte videre oppover var det fremdeles mange som blomstret langs veien.

Man kan jo bli tørst av mindre etter en slik tur i oppoverbakke, derfor passet det perfekt å stoppe opp for en kald øl hos et lite hjemmebryggeri som ligger like rundt svingen.

Det var visst ikke bare vi som hadde hatt den tanken. Det hadde nemmelig også organisasjonen i Piemonte for nordic walking. Du har sikkert sett disse som farter rundt i full fart med vrikkende hofter mens de staver seg av gårde? Denne sporten er blitt kjempepopulær her i Italia. Men jeg må innrømme at jeg dro litt på smilebåndet i starten da jeg fikk øye på folk som føyk avgårde på asfalterte veier med fektende staver. Jeg har alltid forbinder staver med skog og turterrenget. Mens her staver de seg i vei over alt, i dag så jeg til og med en som stavet seg i vei på stranden mens folk lå og solte seg ed vannkanten.

Og her hadde de altså stavet seg i vei for å feire avslutningen på sesongens med en leskende iskald øl fra hjemmebryggeriet noe som vi også gjorde…men uten staver! Jeg kan love deg at vi koste oss glugg i hjel både med den kalde ølet og livsgleden til “staver’ne” som etter et par glass tok seg en sving i takt med toner fra stereoanlegget….denne gangen uten staver! Men det var jo hverken kald øl, hjemmebryggeriet eller staver jeg skulle fortelle deg om men om rhododenroenes dal.

Det er så utrolig mye man kan oppleve her i Piemonte med den varierende naturen som dette fylket tilbyr. De fleste forbinder Piemonte med vin og de små byene som Barolo, Barbaresco og Alba med sin hvite trøffler. Steder hvor de yrer av turister som kommer fra hele verden, da er det lett at steder blir forvandlet til “turistfeller”. Selvsagt er det et “must” å oppleve disse stedene men Piemonte har så mye mere å tilby. Og det er godt å komme seg opp i høyden når det blir for hett og tett av turister nede i dalene og i byene. På et blunk var vi opp i 1500 m.o.h. med tåken som omringet fjelltoppene med Fjellrhododendroen som så vidt hadde begynt å blomstre.

Så nå skjønner du sikkert hvor vanskelig det er å kunne si eksakt når du burte dra hit for å få med seg blomstringen både i dalen og på fjelltoppen. Men samma hva, det er virkelig vært å ta seg en tur hit…selv uten blomster.

På denne kanten av Piemonte ble det produserte esklusive tekstiler av høy kvalitet i de mange fabrikkene som ligger i de små byene og stedene som vi kjørte forbi på veien opp. På den tiden var det behov for arbeidskraft og folk kom langveisfra med familiene sine på slep for å skape seg en trygg fremtid.  Men som det har skjedd så mange andre steder har også her de “høye herrer” flyttet aktivitetene sine til andre land hvor arbeidskraften er rimeligere. En etter en har de fleste fabrikkene blitt nedlagt og mange av stedene er blitt forvandlet til spøkelsesbyer med svære majestetiske fabrikkbygningene som forfaller dag etter dag, år etter år.

Men hvis du tar deg god tid vil du fremdeles finne små steder med perler som dette huset.

Eller hva med dette lille sjarmerende smuget?

For ikke å snakke om denne lille perlen av et gamlehjem. Hvis Maurizio og jeg ikke klarer å karre oss til Norge på våre gamle dager så lurer jeg på om vi ikke skal ta en nærmere titt inne i denne lille bakgården, for ser det ikke koselig ut kanskje?

Uff, nå roter jeg fælt og du har vel kanskje ikke helt skjønt om hvor jeg egentlig befinner meg.

Vel, akkurat det har vel ikke så mye med saken å gjøre….om hvor jeg befinner meg akkurat nå siden jeg er i Liguria mens jeg skriver dette innlegget og hvor tankene mine går i spinn i denne intense varmen som har lagt seg over Italia. Kanskje det er akkurat derfor jeg skriver om dette stedet mens jeg drømmer meg tilbake til den friske brisen som slo mot oss da vi gikk ut av bilen for å nyte naturen og fjelluften.

Dalen med rhodondro  heter Oasi Zegna og ligger i nærheten av Biella, på veien til Milano hvis du kommer fra Torino. Det tar omtrent en time med bil fra Torino å komme hit, litt avhengig om hvor fort eller sakte du kjører og sist men ikke menst om Hvem som kjører ( For Maurizio tar det en snau time mens jeg bruker en og en halv!)

Zegna har fremdeles en stor rolle innen tekstil. Ikke akkurat det rimligste merke du kan få tak i men rålelekre ( etter min smak) Hvis du skulle være så heldig å få en et klesplagg Zegna tror jeg at det vil vare hele livet ut. Kvalitet koster men sammtidig varer det også mye lenger….vanligvis! Det var faktisk Ermenegildo Zegna som har æren for rododendrodalen og utrolig mye annet i dette området. Han var selve “kongen” innen tekstil og har etterlatt seg monumenter, parker, sykehus og jeg vet ikke hva han egentlig ikke bygget.

Jeg var i samme området et par ganger i fjor sommer men desverre finner jeg ikke igjen alle bildene som jeg da knipset. Vi besøkte en flott kirke, matfestival, osteprodusent, restaurant og selvsagt de klingende bjelkene til kuene som var ute på beite i fjelltoppene mens vi nøt synet og den friske fjelluften. Men hvem vet, kanskje de dukker opp igjen i alt rotet mitt av bilder en vakker dag. I mellomtiden kan du jo lete etter informasjon og historie om dette området.

Hvis du da ikke vil bli med meg til neste år eller om du vil at jeg skal skreddesy turen og opplevelsene for deg siden det er en del av jobben min sammen med ekte italienske matkurs….forklart på norsk. Vi kan jo stave oss opp gjennom rododendrodalen sammen, vi som er norske er jo som født til nordic walking med en kald øl som venter på oss rundt neste sving!

❤