Dette er Julekrybben i Lavagna. Det hele begynte det samme året som vi åpnet………

Restuaranten vår…..La Lampara.

Jeg står ikke lenger i døren for å ta i mot deg, det er nå nye eiere i restauranten “min”. Da vi startet restauranten vår var dette en litt trist bakgate med lite liv og restauranten så ikke ut. Vi rev ned murpuss på vegger og tak, under fant vi mange “skatter” som et flott tak i kastanjetre som vi pusset, vasket og behandlet. Det samme gjorde vi med mursteienveggen som vi “fant” over der vi bygget disken vår. Hele denne jobben tok oss et år å gjennomføre. Og vi gjorde nesten alt selv bortsett fra det elektriske og rørleggerarbeidet. Jeg tegnet hvordan restauranten skulle bli, hvordan jeg ville ha bordene, stolene, disken, lampene osv. Fikk tak i en snekker som laget alt etter tegningene mine mens jeg malte og dekorerte veggene med vinranker, hvitløk og en katt som satt i vinduskarmen. Etterhvert ble dette hjørnet i byen hvor alle de fastboende, artistene og intliktuelle møttest for en aperitivo om formiddagen før vi startet lunsjserveringen. Nå serverte jeg ikke “vanlige” aperitivier……jeg serverte spaghetti ” al dente” med peperoncino, hvitløk, sitron og ferskrevet Parmasanost sammen med nybakt focaccia genovese, lokale oster, salami og grønnsaksterten min. Er det rart at de tok et glass vin til ? Mens ideer og diskusjoner fortsatte helt til mørket falt på.

Men la meg vise deg litt rundt i kvartalet hvor jeg drev denne restauranten i 15 år sammen med Maurizio, mannen min. I dette kvartale kalte de meg for “Carmela Coppola fra Salerno”! De mente at det ikke kunne være mulig at jeg var norsk…..med den italienske maten som jeg serverte, som selv de ville ha oppskriftene på. Vi var kjente for å være en av de beste restaurantene i området….som for meg er en stor ære, og som jeg er uhyre stolt over. Dette var drømmen min…..drømmen som jeg gjorde til virkelighet. ❤️

Hvert år ble det satt opp julebelysning av de fastboende i kvartalet. De klatret opp på stiger for å nå opp, det er bare de siste årene at de får hjelp av en lastebil……alt ble gjort med glede og hjertevarme. For det var ingen som tjente penger på alt dette. Noe som jeg tror nesten er umulig i dagens samfunn. Vi var som et eget lite samfunn i en liten by….det var vårt eget kvartal med mat, musikk, kunst, kultur, glede, latter og sist men ikke solidaritet. Jeg tror at denne “julekrybben” er et bevis på at drømmen min i Italia gikk i oppfyllelse.

Maleren som maler persiennene, han som “henger” på hjørnet med Sergio, som spør om han har sett om Tuccio har ferske ansjoser på disken i dag. Hun med svære pupper som er kledd til fest,  men som egentlig er på jakt etter et skikkelig mannfolk…..hun har stor konkuransen med trappevaskeren….som “uheldigvis” viser hele bakparten…der hun vasker iherdig trappen, uten å ane noen ting. Til og med mannen som kom forbi kneler ved er slikt “bilde” av ungdommen!

Rett over gaten er fiskehandleren Tuccio, hvor jeg kjøpte superferske lokale ansjoser. Hvis du er i Lavagna stikk innom her tidlig på morgenen…..her får du alltid tak i fersk lokal fisk. De stenger ved tolvtiden, når alt er solgt. Da må du nesten vente til neste dag……hvis det ikke er uvær på havet, da er Tuccio stengt.

Ved siden av er det et Pizzeria, du kan spise pizzaen din der eller de kjører den hjem til deg i en kasse de har bunnet fast på Vespaen.

I julekrybben får du se hva alle gjør i sin hverdag.  Angnese forbredrer ravioliene til lunsj den 25 Desember. For her blir Julen feiret 1 Juledag. Og som du kanskje vet er det lunsjen som er høydepunktet på søndager og helligdager her i Italia. Den 25 Desember står alle tidlig opp for å åpne alle gavene som Jesusbarnet har lagt igjen, her er det Jesusbarnet som kommer med presanger. Det er litt rart, mange ganger blir det ikke fortalt hvem som egentlig har gitt gavene. Julenissen kommer innom en tur om kvelden den 24 Desember med en presang, hvis du er heldig……og har vært snill ! Ungene venter spent….men de venter enda mere spente til dagen etter når Jesus har vært der. Da blir det hyl og skrål i stuen med pakker, kaffe og panetone ved juletreet og med julekrybben, som er et av de viktigste elementene i julepyntingen. Mens mor i huset forbredrer Julelunsjen med sine hjemmelagete raviolierer, akkurat som Agnese i Julekrybben.

I Julekrybben har byens musikkorps stilt opp under det mest imponerende huset i smuget,  mens alle stiller seg på balkongen i sin fineste stas for å høre Julekonserten. Her er det ordførere, journalister, nobelvinnere, politikere, kunstnere og mange viktige personer fra hele verden.

Det er til og med den som får levende musikk i “arbeidet” mens han leser dagens nyheter.

Han tar det med ro siden han vet at Julekonserten kommer til å vare til det mørkner.

I alt virvarre er det en som følte seg dårlig og som måtte ha hjelp av de to  legene i Lavagna….jeg vet ikke hvor alvorlig det er, men han får iallefall lokal produsert vin intravøst.

Kansje de heller skulle tatt en titt på gamle Osvaldo som har sovnet i sengen sin mens han leste avisen, jammen bra at han hadde husket å slukke sigaretten sin før han sovnet. Han enser ikke Gianni som henger ut av vinduet i etasjen over, for å kontrollere at kona hans ikke finner på noe tull.

Her “treffer” du mange berømte personer som “Don Gallo” som var en berømt prest i Genova. Han hjalp de fattige, de prostituerte og hadde mange ideér som ikke alltid var like godt mottatt i den katolske kirken.

Du kan til og med få øye på Paven sammen med cardinaler og nonner foran julekrybben til Jesus.

Det er mange detaljer her…og alle er som sagt kjente personer fra smuget, fra Lavagna, Italia ja som sagt fra hele verden…alle med sine egen historie. Fra det enkleste hverdagslivet til det mere problematiske….nesten alle med solidaritet som står dem nærmest.

Hele gaten med alle husene er laget etter nøyaktige mål, fargene og dekorasjonene på husene er identiske med virkeligheten. Hele nabolaget var med på å lage denne “julekrybben” det var de som tok mål, de som bygget, de som malte og dekorerte husene, han som modulerte figurene i kjeramikk etter fotografier som han tok av oss. Min oppgave var å male veiskiltene og butikk skiltene som de ser ut i virkeligheten. Sammtidig som Maurizio og jeg disket opp med noe godt å spise og drikke mens de arbeidet flittig på denne fantastiske Julekrybben.

Denne Julekrybben blir montert hvert år. De begynner i begynnelsen av oktober for at alt skal stå klappert og klart den 8 Desember. I midten av Januar begynner demonteringen igjen. Det er utrolig mye arbeid som ligger bak, og det er virkelig verdt et besøk. Jeg tror jeg kan stå der i timesvis å bare seeeee…..for jeg får alltid øye på noe nytt. Og alle minnene strømmer på….med latter, glede…men også slit og tårer. Akkurat slik livet er.

Dette bildet ble tatt det første året Julekrybben stod klar. Du kan se at de har kledd på meg med kokkejakke mens Maurizio står bak. Hvert år blir det laget nye personer og nye “scener”. En mere virkelig og levende julekrybbe som gjenspeiler byen og menneskene som bor der har jeg aldri sett noe annet sted. Kanskje ikke så rart at jeg alltid må ta en tur innom her ved juletider for å se hva som er årets tema. Siden de som lager den alltid finner på noe innteresant eller festlig hvert eneste år. Det kan også hende at noen av butikkene har skriftet eier og da stiller jeg opp med penselen min for å male nye skilter.

Buon Natale.

❤