1 kapittel om min Norgesferd, mars 2022
For en god stund siden var det planlagt at jeg skulle til Norge i begynnelsen av mars
Jeg har gledet meg som en liten unge til denne turen hvor jeg skulle oppleve deler av Norge som jeg ikke kjente fra før. Jeg skulle oppleve Norge på sitt beste med nye steder, nye mennesker, ny natur, matprodusenter, råvarer og sist men ikke minst maten og de forskjellige rettene siden dette skulle bli starten på en matreise eller rettere sagt gourmetreise.
Vi hadde akkurat begynt å se lys i tunnelen etter en ny og lang vinter med pandemi med strenge regler og nedlukkinger, plutselig ble vi «kastet» inn i nyhetene om krig.
En krig som så ut som om den skulle utvikle seg til en ny verdenskrig fra første dag, nå i 2022!!!
Det er omtrent umulig å leve lett og lekende med folk som flykter fra sitt eget land, sine hjem og sine kjære for å redde familien og egne liv. Vi lever i en ond, vond og usikker verden og hverdagen er ikke lenger bare hverdager.
Ingen av oss vet hva morgendagen bringer, derfor valgte jeg å leve i nuet og ta godt vare på det som jeg nå var så heldig å få oppleve. Dette er noe som jeg også vil fortsetter å gjøre. Og håper at jeg ikke av den grunn er egoistisk og overfladisk.
Men jeg kan ta vare på lykkelige øyeblikk, velge å leve i nuet og prøve å bringe glede rundt meg.
For all del ikke misforstå meg, jeg lever ikke på en lykkelig rosa sky som det kanskje kan virke på nettet. Jeg har mange blødende sår fra min barndom og voksent liv men jeg har innsett at jeg bare må akseptere at det er som det var og er blitt som det er blitt for å komme meg videre.
Jeg har blitt «smartere» med årene, jeg kjøpte med meg et «rundstykke» på flyplassen istedenfor de iskalde og litt triste smørbrødene som man får kjøpt på flyet.
Det var en merkelig følelse å se at det ikke var noen som brukte ansiktsmaske da jeg kom til Gardemoen. Jeg har faktisk vendt meg til å bruke denne masken og tenker egentlig ikke noe særlig over det mere.
Etter at jeg hadde sjekket inn på pensjonatet hvor jeg skulle bo føyk jeg ned trappen i full fart. Jeg skulle møte Thomas, sønnen vår, som har flyttet til Oslo og kjæresten hans.
Er det noe som varmer mere enn en god klem for et mammahjerte selv om barna er full voksne? Neppe, derfor var det litt rart at vi bare omfavnet hverandre med et varmt smil for å være på sikre siden han hadde vært i kontakt med personer som var positive.
Skravla gikk mens vi gikk gjennom Slottsparken på vei inn til sentrum. Hvor skulle vi spise middag? Vi hadde mange forskjellige ideer og til slutt falt valget på en kjent norsk restaurant hvor de bruker gode norske produkter og som vi begge to hadde hørt mye om.
Jeg elsker å gå og vandre gatelangs når jeg er i Oslo, det er alltid så mye å se, nye ting og ting som jeg ikke har tatt notat av før og ting som alltid har vært der fra jeg var liten.
Det er alltid enklere å SE når man er på reise. Når man bor og lever fast et sted er det så alt for lett å haste forbi alt og alle og ta alt for gitt.
Som sagt så falt valget på en norsk restaurant og gjett om vi var glade for at det var et ledig bord selv om vi måtte vente en times tid. Tiden brukte vi på å gå rundt og ta en titt mens Thomas viste meg rundt. At det skulle ende med at det er han som tar meg med rundt i Oslo hadde jeg vel aldri drømt om da han var liten.
Det var faktisk han som viste meg dette «kunstverket» Jeg hadde nok aldri trodd at akkurat dette var et kunstverk. Jeg klarte ikke å se kunstverket i dette selv om jeg har gått på det som en gang het Statens kunst og håndverksskole. 
Når det gjelder selve middagen og restauranten med de forskjellige rettene så vet jeg faktisk ikke om jeg skal komme noe nærmere inn på det siden det var en skikkelig nedtur både for Thomas, Stefania og meg. Vi valgt forskjellige menyer for å smake på alt siden alle rettene fristet.
Et par av de var gode selv om det ikke ble en sånn wow følelse, mens de fleste var en skikkelig nedtur.
Og det som vi alle reagerte på var at vi var sultne da vi gikk.
Nå er ingen av oss av den ideen at man skal få mye mat for en billig penge, vi er vant til å spise på forskjellige restauranter og vi vet hva det koster å drive en restaurant. Vi er fullt klar over at det er noe som skurrer der det er billig men at det bugner mat på tallerknene.
Det at man velger en middels til dyr restaurant er som sagt helt frivillig men å gå fra bordet og få lyst på en pølse med lompe blir litt for drøyt…synes nå jeg.
Selvfølgelig kan alle restauranter ha en dårlig dag, derfor er jeg egentlig litt i tvil om jeg skal skrive om hvor vi var. Men jeg vil nok si at vi hadde vært mere fornøyd om vi hadde spist en pizza i jungelen.
Eller en øl og en pølse i lompe på et av de mange stedene som vi gikk forbi mens vi ventet på et ledig bord. Selv om jeg ikke vet om de servere pølser på akkurat dette stedet som du ser på bildet.
Vi skulle alle tidlig opp dagen etter og dagen hadde vært lang med mange følelser helt ut til fingertuppene. Jeg sovnet på et blunk da jeg kom tilbake på pensjonatet.
Jeg er fult klar over at dette første innlegget mitt om turen er «tungt» men uten at jeg egentlig har tenkt noe særlig over det mens jeg nå har skrevet og fortalt så skjønner jeg at det speiler mye av mine følelser som jeg hadde den første dagen.
Jeg kan love deg at det vil forandre seg etterhvert siden dette er en av de mest fantastiske reisene og opplevelsene jeg har på mange år….men det sier jeg kanskje hver gang jeg er i Norge? Kanskje fordi at jeg er skikkelig forelsket….både i Norge og selvsagt i Maurizio !
Hei!
Synd det ble nedtur på den første restauranten. Ikke kjent i byen og dens restauranter, lykke til med neste forsøk.
Gleder meg til reisebrev fra resten av turen. Har fulgt deg på din reise, men høre deg fortelle, en stor glede. Da reiser jeg også 😉
Ser frem til neste dag nå. Hvor havner du?