17 mars 2017
Da jeg ble invitert på det som de kaller for “merenda sinoira” her i Piemonte trodde jeg ikke mine egene øyne. For dette lignet akkurat på en….
Norsk middag. Vel, kanskje litt overdrevet men kanskje ikke i den forstand som du tror. For her dukket det opp den ene retten etter den andre i stedenfor en tallerken med “alt i ett” som man vanligvis spiser i Norge.
Det hele begynte med at jeg var med dem for å plukke løvtannskudd, det hele endte med at jeg bare gikk å la meg på sofaen for en “ettermiddagsblund” da jeg kom hjem. Maurizio måtte diske opp middagen sin selv mens Stella så litt snurt på meg som om hun lurte på om hun virkelig ikke skulle “ut på tur aldri sur” i dag. Men da hadde Ole lukkøye allerede slått opp paraplyen mens jeg startet traktoren…..med snorkingen min ! Maurizio vekket meg rundt midnatt og lurte på om jeg hadde hatt en fin dag og om det kanskje var på tide å gå å legge seg!
Som sagt, etter at vi hadde fylt kurvene med løvtann, posen med jordskokker og nespler ruslet jeg tilbake til bilen hvor jeg la skattene fra naturen i bagasjerommet. Da kom mannen i huset med to kasser fulle av kiwier som han insisterte at jeg måtte ta med meg hjem. Tooooo hele svæææære kasser fulle av kiwier !!! Jeg liker kiwier…men to kasser a gitt!
Jeg så for meg Maurizio og meg …sittende ved kjøkkenbordet med hver vår svære kasse med kiwier. Jeg prøvde å si at det var alt for mye men det var som å snakke for døve ører. Har du noen gang prøvd å diskutere med en italiener som insisterer ? Ikke ? Nei vel, da kan jeg iallefall fraråde deg å gjøre det…siden du helt sikkert taper. Noe som alle naboene i blokken min var glad for da jeg delte ut bæreposer fulle av kiwier til alle.
Hvis du ikke er så innteresert i å lese alt vase mitt kan du egentlig godt hoppe over hele dette innlegget siden det ikke kommer noen “hemmelige” matoppskrifter på slutten av artikkelen. Jeg blir ikke fornærmet eller sur hvis du ikke gidder å lese mere…bare skikkelig irritert og forbanna! Hehehe.
Sånn, nå er jeg klar for å vise deg hva denne “merenda sinoira” gikk ut på, når jeg tenker meg om var det jo middag, til og med på samme tid som man pleier å spise middag i Norge. Plutselig gikk det et lys opp for meg….er det derfor jeg har endt opp i Piemonte tro, for å finne tilbake til mine norske røtter ? Hvis du noen gang har vært i Italia har du sikkert ikke fått servert middag før sånn ved 20 tiden…..og jo lenger syd du reiser i Italia jo senere blir den servert.
Jeg har begynt å venne meg til disse middagstidene nå etter å ha bodd her i over 30 år. ( “jaggu meg på tide” tenker du kanskje ?) Men nå som det har gått et lys opp for meg har jeg endelig skjønt hele hemmeligheten. Hvis du er i Piemonte er det jo bare å kalle middagen for “Merenda Sinoira” hvis du begynner å bli sulten sånn ved fire-fem tiden om ettermiddagen! Jeg hadde aldri hørt om denne ettermiddagsmaten før jeg kom hit til Piemonte. I Liguria pleier man å spise et stykke focaccia genovese om ettermiddagen hvis man er litt sulten.
De fastboende i Piemonte vil elske deg hvis du begynner med “merenda sinoira, de vil tenke at du innretter deg etter deres egene tradisjoner. Og det gjør du jo for du behøver jo ikke å si at det er på dette tidspunktet at du pleier å spise middag i Norge ….. for daaaa vil de himle med øya og tenke “merkelige folk”
Etter at vi hadde samlet inn løvtann, jordskokker og neper ble jeg altså invitert med inn. Jeg trodde at det bare var snakk om en kopp kaffe og ble skikkelig forbauset da jeg kom inn i stuen til fullt oppdekket bord.
Fruen i huset som er en kunstner sa at jeg skulle sette meg ned i sofaen for en aperitiff som vi skulle nyte før ettermiddagsmaten ! Noe jeg lydig gjorde selv om jeg tenkte at det var på tide å dra hjemover. Jeg skulle gå tur med Stella som måtte være igjen hjemme siden hun ikke akkurat er så dannet mot fremmede og jeg måtte begynne å lage middagen før Maurizio kom hjem fra jobben!
Fruen bød meg på potetgull fra en skål og et glass hvitvin mens hun satte seg godt til rette i den andre stolen og begynte å småprate. Etterhvert kom mannen også inn i stuen og spurte om vi ikke skulle starte med formiddagsmaten. Litt betuttet reiste fruen seg opp fra godstolen og gikk ut på kjøkkenet.
Et sekund heter hørte vi et hyl etterfulgt av “maledetto gatto” mens hun kom ilende inn i stuen mens hun skrek til mannen sin…. “ora basta” (nå er det nok ) . Mannen hennes så litt skyldbevist ut der han satt i stolen hennes og knasket fornøyd på potetgullet. Som om han var blitt tatt på fersk gjerning, men det var ikke potetgullet som var årsaken til hennes raseri…denne gangen ! Nei, det var katten. “Maledetto gatto” betyr “Den jævla katta”….katten skulle aldri mere få lov til å komme innendørs mere skrek hun.
Katten hadde nemmelig stått på benken og spist “vitello tonnato” da hun kom inn på kjøkkenet skrek hun ! Mens jeg var vitne til dramaet som oppsto inne i stuen og ikke helt visste hvordan jeg skulle oppføre meg bortsett fra at jeg prøvde å gjøre meg usynelig, føyk mannen inn på kjøkkenet i full fart med munnen full av potetgull. Jeg ble stående alene i stuen og håpet inderlig at den retten ikke var ment til oss ! Etter at katten ble jagd ut satte vi oss til det dekkede bordet som om ingenting var skjedd.
Mannen i huset fylte glasset mitt med rødvin, ( og jeg som skulle kjøre bil !) mens vi ble satt til å skrelle de hardkokte eggene som han tok med seg ut på kjøkkenet da vi var ferdige.
Roxa kom inn i stuen igjen, denne gangen svingende og glad med en stor bolle salat. Salaten bestod av løvtannskudd, kokte hjemmeklekkete egg fra hønsegården, tunfisk og vårløk. Det var virkelig godt og jeg pustet lettet ut siden det ikke var kalvekjøttet med tunfiskkrem ( vitello tonnato ) som ble servert, den skulle de sikkert ha i morgen tenkte jeg fornøyd….plutselig så jeg litt lysere på livet.
Jeg var akkurat passe fornøyd og mett etter salaten og to glass vin. For ikke å snakke om at jeg ikke var blitt servert restene etter middagen til katten ! Det er jo egentlig helt perfekt med en salat som dette til ettermiddagsmat sammen med et glass vin…..for vi er jo i Italia.
“Ho fatto la zuppa del bosco” sa fruen fornøyd mens mannen klappet seg på magen. Og inn kom hun med en svær gryte som hun satte på bordet.
Ja, ja en suppe som varmer kroppen og sjelen er vel ikke så værst etter en salat tenkte jeg mens hun øste tallerknene til randen, selv om jeg hadde ymtet på om at det virkelig holdt med en øse for meg. Men som sagt man kan ikke diskutere med en italiener når du blir invitert til lunsj, middag eller som denne gangen til “ettermiddagsmat”! Mannen i huset tok en stor neve med grissinier i nevene som han “smuldret” på toppen i suppen sin. “Cosi si fa da noi” sa han ( det er sånn vi gjør det hos oss ) mens han slurpet i seg suppen.
Hva suppen bestod av aner jeg ikke bortsett fra at den var brun men den varmet godt. Noe også de røde kinnene mine begynte å bli etter at glasset mitt var blitt fylt en gang til !
Fruen begynte å fortelle om kunsten sin, hun hadde malt hele sitt liv, noe som man fikk inntrykk av med en gang når man kom inn døren. Det var bilder over alt, ja til og med vegger og tak var dekorert. Jeg tok ikke så mange bilder her for ikke å virke for inntrengende og jeg turte ikke å ta bilder av fatet med restene av “vitello tonnatoen” som hun satte på bordet !!!!
Bare forsyn deg sa hun, nå vet jeg faktisk ikke om hun trodde at jeg ikke hadde skjønt hva som hadde foregått tidliger angående katten siden jeg er utlending. Og jeg visste heller ikke hva jeg skulle gjøre da hun hun rakte meg fatet. Jeg klarte faktisk ikke å finne på en god unnskyldning på sparket, litt ør i toppen som jeg var etter det tredje glasset med vin….denne gangen med hvitvin siden de mente at den var perfekt til “vitello tonnato”
Lurer du på hva jeg gjorde…..jeg så meg nødt til å legge en skive på tallerknen min mens jeg smilte litt stivt. Det er den værste vitello tonnatoen jeg har spist i hele mitt liv og det hjalp jo ikke noe særlig at jeg tenkte på katten. Derfor ble også denne retten skyldt ned med enda et glass vin mens hun kom inn med en stoooor bolle fylt av hjemmelaget “insalata russa”.
Insalata russa ligner litt på italiensk salat men uten skinke. De smilende valkene mine begynte å presse seg over beltekanten til en dissende bilring da hun til slutt serverte oss grytesteken som hadde stått og surret på vedkomfyren. Det var faktisk en av de beste oksestekene jeg har smakt.
Nå kan tenke deg selv hvor mett jeg allerede var ! I mellomtiden var det blitt mørkt ute og klokken var blitt nesten syv da telefonen min ringte. Jeg vet at det er uhøffelig å fikle med telefonen når man sitter rundt bordet men siden jeg hadde lånt bilen til Maurizio som fremdeles var på jobben og ventet på at jeg skulle hente han så jeg meg nødt til å svare.
“Hvor i all verden er det blitt av deg ” sa han. “Ååååå….jeg er nesten på vei” sa jeg mens jeg så med store øyne på kakefatet som var blitt satt på bordet sammen med kaffekopper og grappa !
Nå skjønner du kanskje hvorfor kvelden endte som den gjorde med en snorkende Caroline på sofaen ?
Jeg er veldig takknemmelig for at de inviterte meg siden de ikke kjente meg og jeg fikk et mektig innblikk av denne “ettermiddagsmaten” De kjente meg jo ikke og de hadde sikkert jobbet hele dagen for å få i stand denne ettermiddagsmaten. Men som sagt jeg var ikke forberedt på alt dette som skjedde. Når jeg tenker på det nå må jeg nesten le og jeg kommer til å bake en kake og besøke dem en dag….men da tror jeg jammen meg at jeg drar dit sånn ved 10 tiden…..og håper at de ikke har stelt i stand formiddagsmat!
Hvis du har tid og lyst til å lese hvordan dagen startet kan du ta en titt her…..der finner du også en av mine “hemmelige” oppskrifter.
❤
